På youtube finner man det meste. Her er en av de sangene som fortsatt sitter igjen i meg fra min ungdom – i akkurat denne versjonen. Jeg forsøkte å lære meg det gitarakkompagnementet som Joan spiller her – og klarte det nesten…
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nENJqEdyVCs]

Joan Baez synger den fortsatt (og holder seg veldig godt…)
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KEZQdrVtPFg]
Legg merke til at hun har har forlatt Bob Dylans originaltekst en ørliten smule siden sist. I våre dager kan også kvinner tenke slik. Kanskje gjorde vi det på syttitallet også, men våget ikke si det så åpenlyst? I alle fall ikke gjøre om på teksten til selve guruen sånn uten videre.

Lill Lindfors har sunget en aldeles glimrende svensk oversettelse av denne – som dessverre ikke ligger på youtube…

PS
Og her bør jeg utvilsomt legge inn et lite «In memoriam» til min onkel Rolf. Min kule onkel, som flyttet inn hos oss da jeg var ti – mao. jeg fikk en storebror, alle jenters drøm i den alderen? En skikkelig kul storebror som spilte kort med meg, tok meg med på kule ting sammen med store, voksne kamerater som min mor aldri ville sluppet meg ut sammen med hvis ikke lillebroren hennes hadde vært med ;-), lærte meg å danse swing og hadde all den kule musikken…Ikke minst Bob Dylan og Joan Baez
De eldste jentene mine rakk også å treffe og bli kjent med ham – han døde dessverre alt for tidlig, ble bare 52 – men han betydde mye, i alle fall for meg i min oppvekst. Det samme gjorte mormor – som også bodde hos oss. Å vokse opp i en storfamilie som faktisk fungerer (og ikke kjefter og krangler mer enn måtelig) er en stor gave for barn.