Dagbladet…

Det hender jeg hisser meg opp.
Men dette må da være typisk avismisbruk av statistikk – og en misvisende overskrift. Dette er et område som man vet for lite om. Dessverre er det slik i Norge, at det er farlig å innrømme feil – da blir man straks tapetsert utover førstesiden i tabloidpressen og gjort til syndebukk. Det er ikke populært i kollegiale kretser heller.
Det framgår dårlig av avisartikkelen om det faktisk er påvist noen årsakssammenheng mellom feilhendelsen og dødsfallet. Heldigvis er det jo slik at selv om man får medisinene til pasienten i nabosenga ved en enkelt anledning, så er det sjelden dødelig. Som regel merker man ikke særlig forskjell i det hele tatt…
Selvsagt bør slikt ikke forekomme – men hva er det som gjør at det er så livsfarlig å innrømme at det faktisk skjer av og til?
I min studietid – en gang i urtiden (åttitallet…) – husker jeg med glede ett av sykehusene jeg praktiserte på. Der var det en ukentlig konferanse – åpen for alle ansatte og alle studenter – hvor man gikk gjennom alle ukens pasienter hvor ting ikke gikk som planlagt, eller komplikasjoner oppstod.
Ikke for å henge noen, men en saklig gjennomgang fra a til å – hva gikk feil, hvor gikk det feil, og kunne vi gjort noe for å hindre det? Så vidt jeg vet, forble innholdet innenfor husets fire vegger. Det er antagelig fornuftig – og en form som er best egnet til å trekke ut maksimal lærdom.
Det var svært lærerikt for oss studenter, og en påminnelse om at vi alle er mennesker.
Sånne konferanser burde være obligatorisk i alle bransjer…