Politikk er muligens det muliges kunst, men det er også vanskelig. Og det er vanskelig å skille klinten fra hveten, og sannheten fra propaganda eller direkte løgn. Etter at Erna kom til makten legger jeg merke til at mange av mine venner er ytterst pessimistiske og mener at alle velferdsgoder nå kommer til å bli rasert. De tror at Arbeiderpartiet/SV har kjempet fram alle sosiale goder mot en massiv borgerlig motstand i alle år.

Men er ikke dette litt historieløst? Hvem er det i Norge som regnes som syketrygdens far? Einar Gerhardsen? Nix.

Henrik Ameln. En høyremann. Tenk det.

Og det finnes flere av dem.  Johan Throne Holst er kanskje en av de mest kjente.  Og det finnes stadig folk med slike holdninger, også her lokalt i det røde fylket. For eksempel bedriftseieren som da jeg som bedriftslege kom til firmaet, fortalte meg at skifting av filteret i avsuget var en så bedriten jobb, at det kunne han ikke sette noen til. Han gjorde det selv. Og da jeg påpekte at det var et problem at flere eldre folk i firmaet hadde nedsatt hørsel, og likevel ikke “gadd” å bruke hørselvern, innførte han miljøradio uka før VM på ski. Gjett om det satt på alle mann i løpet av en uke?

Dette er ikke veldedighet, det er ren og skjær lønnsomhetstenkning. Folk som har det bra og føler seg verdsatt jobber bedre.

Det er ikke en venstreradikal tanke. Selv om venstreradikale tanker sikkert har vært nødvendige noen ganger for å få has på folk som først og fremst utbytter sine medmennesker.

Men det gjør venstreradikale også.  Stalin er jo bare ETT eksempel. Det fins utrolig mange flere.

Og husk at folketrygden ble vedtatt av en borgerlig regjering – regjeringen Borten, i 1966.

Her i Norge, hvor vi alle lever på den grønne gren, i forhold til det meste av resten av verden, er det egentlig fint lite våre politikere er uenige om. Det er derfor det nå er gått så dårlig med SV. Og min spådom er at det samme kommer til å vederfares Frp. Bare vent.

Jeg tror at det vi trenger i våre dager er mer miljøengasjement og mer motstand mot internasjonale korporasjoner som er blitt store nok til å presse regjeringer. Da har vi virkelig gitt slipp på demokratiet og muligheten for enkeltmennesket til å påvirke politikken. Og stadig fokus på hva som kan gjøres for å hjelpe de fattigste ut av fattigdommen. Tradisjonell bistand har hjulpet lite. Hva hjelper? Jeg holder en knapp på mikrofinansiering (Kiva, f.eks) inntil det motsatte er bevist.

Alle ønsker å klare seg selv.

Og innlegget var inspirert av denne TV-serien, som herved anbefales.