Barnemordersker, skjeletter og Goethe

Når skjeletter ramler ut av skapet, er det sjelden en hyggelig foreteelse. I Åsnes kommune kom det et halshugget sådant opp av jorda for litt siden.

Billdet er lånt av Glomdalen, som forteller den tragiske historien om barnemordersken Anna Østmo. Hun drepte sitt nyfødte barn, sydde det inn i madrassen og tilsto da det ble funnet pga stanken som oppstod. Nå får hun forhåpentlig en grav på kirkegården – slik hun hadde ønsket. På hennes tid fikk ikke slike syndige kvinner komme i vigslet jord.

Anita henviser også til denne siden. Det er trist og hjerteskjærende å se hvor mange av de dødsdømte som ble dømt for fødsel i dølgsmål eller barnemord.

Omtrent på samme tid blir en annen Anna – Anna Catharina Höhn – dømt og henrettet for samme forbrytelse i Weimar. Dette kan hun takke innenriksministeren for- Johann Wolfgang von Goethe. Hans stemme for dødsstraff avgjorde saken, og i egenskap av innenriksminister stod han for et stort sikkerhetsoppbud ved henrettelsen, for å avverge eventuelle protester. Dødsstraff for slike forbrytelser begynte heldigvis å bli upopulært, begge disse Anna’ene var blant de siste som ble henrettet for dette. Goethe var åpenbart en intelligent mann, han har hatt stor betydning for tysk og europeisk kultur – men det er noen sider ved mannen som har vært godt gjemt fram til nå. Han har nærmest vært kanonisert – av nazistene, kommunistene og frimurerne – i den grad at særlig nazistene redigerte hans brev og etterlatenskaper slik det passet dem, og disse redigerte «sannhetene» har blitt videreført fra ett forskningsprosjekt til et annet. Først etter jernteppets fall er originalpapirene tilgjengelige for utenlandske forskere. Den amerikanske professoren Daniel Wilson skrev i 1999 en bok som vakte allmenn oppsikt i Tyskland. Den er ikke oversatt til verken norsk eller engelsk så vidt jeg kan finne – men noe omtale finnes. Det går fram av Goethes brev og etterlatte papirer at han i egenskap av innenriksminister infiltrerte studentmiljøer og «hemmelige klubber» (disse florerte i stor grad på denne tiden) med betalte spioner, for å avsløre eventeulle opprør i emning (minner om noen som prater om krigen mot terror i dag kanskje?). Spesielt dette, og den klare parallellen til kommunistregimets bruk av spioner, er bakgrunnen for diskusjonen som oppstod i Tyskland i kjølvannet av boka. Goethe solgte også fanger – småkårsfolk som var dømt for mindre forbrytelser – til engelskmennene, disse trengte folk til å sloss i sine opprørske kolonier. Han slo hardt ned på lovlige protester som bønder og leilendinger organiserte mot ulovlig utbytting. Kanskje var han et barn av sin tid – men alt dette ble også sterkt kritisert i samtiden- så det blir antagelig ikke helt riktig å kalle mannen en humanist og forkjemper  for demokratiske idealer, slik det i stor grad er blitt gjort. Som de fleste folk – «store» som «små»  – hadde han utvilsomt både lyse og  mørke sider. Det burde være interessant å studere alle sammen?

Jeg har ikke lest så svært mye verken om eller av Goethe, kun «Faust» og noen småstykker fra tysktimene,  så her gjør jeg som Hjorthen og uttaler meg friskt om ting jeg ikke har rede på. Men det er interessant å grave etter informasjon, jeg har forsøkt å angi om ikke alle, så i alle fall mange lenker og kilder – og man lærer mer av selv å skrive ned sine tanker.

Goethes kvinnesyn og kvinneforbruk gjør meg både trist og kvalm. Han var stadig «forelsket», og brukte sine svermerier i det han skrev. Den kvinnen han hadde det lengste forholdet til var Charlotte von Stein – en gift kvinne, mange år eldre enn ham selv. Forholdet skal etter sigende ha vært platonisk, og da Goethe ble opptatt i frimurerordenen, ga han de hvite kvinnehanskene han fikk til henne. Disse skal visstnok gis til en dydig kvinne man nærer respekt og aktelse for, men man kan jo spørre seg hvor alvorlig Goethe egentlig tok frimureriet. Det er jo mulig at dette kun var nok en spionasjearena for ham – han ble aldri noen ihuga eller flittig frimurer. På den tiden var Frimurerlosjen kun ett av de mange hemmelige selskaper Goethe i kraft av sin stilling måtte holde et visst oppsyn med.  Forholdet til fru Stein ble etter hvert en truende skandale, og Goethe rømte til Italia. Der traff han den unge og frodige Christiane Vulpius, som han flyttet sammen med og fikk flere barn med. Kun en sønn levde opp. Christiane var en fornuftig, praktisk og handlekraftig kvinne- Goethe kan antakelig takke sin skaper for at han fant henne. Hun var imidlertid uten utdannelse og kom ikke fra noen fin familie, så han kunne ikke ta henne med i de finere forsamlinger. De var jo ikke gift heller, før etter mange år. Og hun fikk en dårlig lønn for å ha viet livet sitt til den store mann – da hun lå på dødsleiet stakk Goethe av, han nektet å besøke henne og gikk ikke i begravelsen heller. Sykdom og død var åpenbart ikke noe for ham.

For et års tid siden skrev jeg en liten omtale  av boka til Roger Aase om frimurerne. Det hadde kanskje vært rimelig ogå å skrive litt om hvordan de presenterer seg selv, tenkte jeg – og bladde denne uka litt i deres storstilte jubileumsbok «En lysets orden». Det er en ganske kjedelig bok, full av selvskryt og glansede bilder som man vel kan forvente av en  slik publikasjon, men noen blaff av selvinnsikt finnes sannelig, med røtter hos nettopp Goethe: (Sitat fra boka «En lysets orden» – som du kan lese på bokhylla.no – side 78)

«…noe Goethe hadde gitt genial form i «Faust». Det er blitt sagt om dette diktverket at det inneholder hele frimueriets «vesen». Hovedpersonen, Faust, representerer det enkelte menneske og det søken etter sin bestemmelse. Djevelen, (Mefistofeles) har inngått et veddemål med Gud om hvem av dem som skal vinne Fausts sjel. Den sprenglærde Faust har studert alle vitenskaper uten å ha funnet svar på livets gåte og inngår en pakt med sin skygge – Mefistofeles, som vil lede ham. Fausts liv blir en ekskursjon gjennoom tallrike yrker, eventyrlige opplevelser og djerve ambisjoner, inkludert forførelsen av et uskyldig pikebarn. Hvis suksess i handlingens verden hadde vært det saliggjørende, som Faust er inn på, ville djevelen ha vunnet veddemålet. Men Fausts onde ånd blir snytt for byttet, for til slutt blir Fausts sjel ført bort av engler, enda han for sent har innsett sin brøde. Gretchen er blitt vanvittig og befinner seg i himmelen. Da lyder det et kor fra oven:

Wer immer strebend sich bemüht

Den können wir erlösen

Fordi Faust har gått i seg selv, oppnår han å bli gjenforent med Gretchen som symboliserer kjærligheten ,det guddommelige prinsipp. Han har fått se lyset og er vendt tilbake til sitt opphav. »

Unnskyld meg, men her ser ialle fall jeg Mefistofeles som fadderen og alle de merkverdige opplevelsene og krumspringene han tar Faust med på som en klar parallell til alt det tullete de driver med i losjen. Man oppnår ingen innsikt eller personlig vekst ved å stenge seg inne og lukke seg ute fra folk med feil kjønnsorgan, feil tro eller feil meninger – tvert om.  Og kvinnesynet her er jo bare til å få vondt i magen av, men det var antagelig ikke annet å vente på syttenhundretallet, dette var nok gjengse holdninger og ikke noe Goethe fant på selv. Åpenbart har saken med barnemordersken gjort et visst inntrykk – til tross for at Goethe sendte henne i døden. De lærde litteraturhistorikere er visstnok ganske enige om Gretchen-motivets opphav. Eller var han så kynisk at han gjorde det for å få en mer dramatisk slutt på sin litterære historie? Hvem vet. Dette store epos tolkes i alminnelighet som en fortelling om mannens evige streben mot større forståelse av sannheten, og dette gjør at Gud til slutt vinner, alle feiltrinn underveis tilgis fordi målet var edelt.

Hensikten helliger midlet, kvinner er forbruksvare – men til slutt er det likevel hun som skal redde ham, med sin enkle, trofaste og altovervinnende kjærlighet?

(hmmm…jeg må ha gått glipp av noe helt vesentlig her…)Les den (eller se den flotte operaen hvis du ikke orker en slik murstein), og tenk selv. Selvsagt var perspektivene på mangt og mye annerledes enn i dag da denne ble skrevet – ikke minst er vel kvinner i dag i alle fall i navnet anerkjent som mennesker. Bortsett fra i frimurerlosjen og lignende mannsbastioner naturligvis.

A propos kynisk omgang med gamle bein- frimurernes jubileumsbok bekrefter også at her i huset bruker de knokler og beinrester av døde mennesker til selskapslekene sine.

Dette er faktisk i strid med norsk lov. Jeg tviler på at dette er rester av henfarne frimurere som har testamentert sitt legeme til slik bruk. Dersom de har gravd dem opp på nedlagte kirkegårder (som Roger Aase forteller det går rykter om), er dette i  så fall forbudt – det er ganske strenge regler (forskrift til lov om kirkegårder) for hva som skal gjøres med oppgravde bein – jfr funnet i Åsnes. Det er også i hehold til Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik forbudt å bruke menneskelig vev til kommersielle formål. Rene underholdningsformål står det ingen ting om – det var kanskje for grotesk til at lovgiverne tenkte tanken. Underholdning er vel også kommersiell, særlig når den koster så mye som den gjør i dette huset…

I forskningsetisk bibliotek finnes også en interessant artikkel om «Etikk og gamle skjeletter». Heller ikke denne forfatteren later til å ha tenkt tanken på at det finnes en rekke slike «samlinger» som absolutt ikke brukes til forskning, men som rekvisitter i selskapslekene til en lukket gruppe menn. Verken sektens prester, politifolk, jurister eller øvrige medlemmer later til å se noe galt eller uetisk i dette. Vi får håpe de losjene som er bygd de siste åra – etter at disse lovene ble vedtatt – i det minste bruker plastskjeletter. Det vil jo i så fall gi  «ritualene» deres det komikkens halloweenskjær de fortjener.

Jeg for min del vil i alle fall gjerne kremeres når den tid kommer,  det burde sikre mot at jeg blir brukt til forskning eller underholdning, slik at min aske kan komposteres i fred under en rosebusk. Før det kommer så langt, ser jeg imidlertid gjerne at eventuelle brukbare deler blir overlatt til folk som fortsatt lever og trenger dem. Jeg har forsåvidt heller ikke noe i mot å bli brukt til forskningsformål, så lenge ikke dette strider mot mine etterlattes ønske om en anstendig bisettelse – de får ha det siste ordet her.

Nå har jeg skrevet mye stygt om stakkars Goethe. Hans litterære geni er allment anerkjent og ubestridelig. Men det må være lov å si at han kanskje hadde noen dårlige sider likevel (jfr den hjemlige Hamsun-debatt). Selvironi (?) haddde han også, han  var vel omtrent 50 da han skrev denne. Selv om det ikke hindret ham i å forelske seg nok en gang i en tenåring da han selv var over 70.

Diktene taler vel for seg selv – og kan tjene som en vakker aftensang:

Wanderers Nachtlied:

Der du von dem Himmel bist,
Alles Leid und Schmerzen stillest,
Den, der doppelt elend ist,
Doppelt mit Erquickung füllest;
Ach, ich bin des Treibens müde!
Was soll all der Schmerz und Lust?
Süßer Friede,
Komm, ach komm in meine Brust!

Ein Gleiches:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

4 comments for “Barnemordersker, skjeletter og Goethe

  1. 21/11/2010 at 21:38

    Bra skrevet! Interessant perspektiv. Jeg håper vi får lagt ut artiklene om Anna Østmo. 🙂

  2. 21/11/2010 at 22:05

    Si fra! Interessant historisk opplysning.

  3. 22/11/2010 at 03:32

    Godt og interessant lesestoff på morgenkvisten!

  4. 22/11/2010 at 07:28

    Takk, Arne 🙂 Hyggelig at du titter innom.

Legg inn en kommentar