Skam den som gir seg…

I 2003 plantet jeg det som skulle vise seg å bli en yndlingsrose. Souvenir du dr. Jamain. Den fylte den skyggefulle plassen ved inngangen med lekre, duftende roser med en helt spesiell dyprød farge. Ikke frøs den særlig ned om vinteren heller. Holdt koken til sommeren 2009, da vokste den seg veldig strantete, og jeg klipte den betydelig ned utpå sommeren. Det skulle jeg ikke gjort, den påfølgende vinter ble den verste i manns minne, nesten alle klatrerosene mine døde. Også denne. Snufs… Forsøkte å plante ny, men den påfølgende vinter ble omtrent like fæl, så den kom heller ikke opp igjen. Mistet en diger, lekker lykkefund også.

Men nå har jeg vært ute og planta nye av begge. Flotte, friske planter fra Rosa Røyse. Og jeg har gjort det jeg antagelig burde gjort i utgangspunktet – skiftet ut en god del jord der de skal stå, og erstattet med kugjødselkompost og egenprodusert kompost. Sistnevnte etter tips på hagegal. Når du luker ekstra gjenstridig ugras, legg det i en svart sekk og la det ligge et par år. Dette gjorde jeg for mer enn et par år siden, og har nå et lite lager av svarte sekker med kompostjord. Forhåpentlig kommer det ikke opp altfor mye grusomt ugras fra dem. Det er jo uansett i så fall mitt eget ugras, jeg risikerer neppe å tilføre noe jeg ikke har fra før. Luka litt har jeg og, samt gravd opp noe snadder til HHV. Nå er jeg sliten – gamle kjerringer som har lata seg hele vinteren blir fort støle….

2 comments for “Skam den som gir seg…

  1. 12/05/2012 at 15:00

    Tvi,tvi,det hjelper altid med ny jord kukompost og selvlaget kompost.

  2. 12/05/2012 at 16:19

    Jeg lever i håpet…

Legg inn en kommentar