Pasientsex og utpressing, utrivelige greier. Det høres likevel noe spesielt ut at alle er enige om sakens fakta. I så fall skulle man jo tro at begge er skyldige, og at det ikke er noe mer å kaste bort rettsapparatets tid på. Det er ikke lov å utnytte sin stilling som lege (eller lærer, prest eller overordnet) til å skaffe seg sex, og pengeutpressing er vel forbudt uansett?
Likevel er det ingen som erkjenner straffeskyld.
Pengeutpressing – i alle fall når politiet sitter på skriftlig dokumentasjon for at dette har funnet sted – bør ikke være altfor vanskelig?
Pasientsex kan jeg skjønne kan være litt vanskeligere noen ganger, uten at jeg har noe som helst kjennskap til denne konkrete saken. I prinsippet er det enkelt – selvsagt skal man ikke utnytte mennesker som står i et avhengighetsforhold til en, verken seksuelt eller på andre måter.
I praksis kan det kanskje være vanskeligere. Hvem er “min pasient”? Er det alle som står på fastlegelisten min? Det kan det ikke være – etiske regler gjelder alle leger, ikke bare fastleger. Det må jo bety alle som man noen gang har hatt et lege/pasientforhold til. Og da blir det straks litt vanskeligere, gjør det ikke? Jeg vil tro at de aller fleste leger en eller annen gang har kikket i halsen på, eller skrevet ut en resept til sin ektefelle/samboer/kjæreste. Forhåpentlig uten å bli beskyldt for pasientsex på fredda’n.
De fleste av oss har vel noen innebygde retningslinjer for hva som er greit og tillatelig og ikke, og hva som er et jevnbyrdig forhold og ikke. Men det er ikke bestandig slike ting ser like ut fra begge sider av forholdet – og da kan det bli vanskeligere. Det er jo ikke sjelden folk som man absolutt tenker seg å ha et jevnbyrdig venneforhold til tar kontakt utenfor settingen på legekontoret – og forteller en ting som de neppe ville sagt til noen med et annet yrke. Hvordan er forholdet da? Sex er en ting, men hva med taushetsplikt og sånt? Det er naturligvis ikke verre enn at man selvsagt ikke bringer fortrolige opplysninger videre uansett hvilken setting man har fått dem i – det er like god etikk både for vennskap og lege/pasientforhold.
Men jeg kan forstå at folk snubler av og til, og dette må da nesten være enda vanskeligere for prester og psykologer enn for leger. Dette sier vel noe om kjønnsroller også – det er sjelden kvinner beskyldes for sexmisbruk, selv om det sikkert forekommer.
Det er latterlig å påstå at det alltid består et avhengighetsforhold mellom en pasient og en lege. Jeg er ikke det minste avhengig av legen min, og det ville være mitt fullstendig frie valg dersom jeg skulle bestemme meg for å ha sex med ham. Dessverre har jeg en mannlig lege …
Det gjør det selvsagt ikke alltid. Et tillitsforhold er kanskje et bedre ord? Men jeg ville nå selv finne det svært upassende dersom jeg gikk til lege/tannlege/fysioterapeut/psykolog/prest – eller hva det måtte være, for å få hjelp – og ble møtt med seksuelle tilnærmelser?
Det er bra vi har de etiske reglene vi har i disse yrkesgruppene. Det jeg prøvde å si er at noen ganger kan de være vanskelige å tolke – for alle parter.
For all del – jeg er helt enig. Det er viktig med etiske regler – men det at det ikke under noen omstendigheter skal skje at en som har vært lege for noen og en som engang har vært pasient for legen skal kunne forelske seg er litt teit..
Nå er dette litt utenom saken i dette tilfellet (tror jeg?) – men hvis jeg møter ei dame på byen som tilfeldigvis har vært lege på legevakten og som har behandlet meg for X antall år siden – så finner jeg det urimelig at alle mine forsøk på å sjekke henne opp skulle måtte resultere i «Nix, jeg har vært legen din engang i tiden».
Eventuelt «Du virker kul, men jeg må nesten sjekke om jeg noensinne har vært legen din før… «
http://dt.no/article/20090815/NYHET/851474793/1063/NYHET
kvinnen det er snakk om er dømt for bedrageri gjentatte ganger i følge linken over, og nå også anmeldt av en ny lege. Jaja. Hun har nok lura legen trill rundt.