Masse folk.
Som for en gangs skyld tidde bom stille etter at klokkene begynte å ringe. Det er ofte vanskelig å finne ro nå til dags – selv i kirken.
Ute på kirkegården brant hundrevis av gravlykter.
Første verket vi sang var Totus tuus – et verk skrevet til den forrige pavens besøk i sitt hjemland Polen – han hadde visstnok en spesiell forkjærlighet for den hellige jomfru.
Dette er et komplisert verk for åttestemmig kor a cappella.
Et orgelverk av Zoltan Kodaly som mellomverk, og deretter kveldens hovedverk:
Missa Pro Pace.
Dirigenten og min kjære mann hadde bestemt at det skulle tennes et lys mellom hver sats – for å gi både publikum og de medvirkende et lite pusterom (for dette er voldsomme greier) – og denne jobben ble pålagt meg.
Det ødela litt av min konsentrasjon – måtte jo prøve å ikke snuble, ikke miste notene eller lighteren (fant ut at det var best – kan betjenes med en hånd…) og dessuten holde en finger på den rette plassen i notene når jeg var tilbake på plass.
Det gikk bra – jeg tryna ikke. Og mista plassen i notene bare en gang…
Da siste lys var tent, avsluttet vi med Ave Verum av Mozart – og alle som var i kirken reiste seg spontant opp og klappet masse….
Deretter var det en del preik – som kan være litt av et antiklimaks i sånne situasjoner, men vi satte stor pris på at Polens ambassadør kom og hørte på oss og ga uttrykk for at han satte pris på det han hørte.
Dirigenten var blid, og sa at vi har ikke sunget det så godt noen gang- på noen prøve. Det tror jeg han hadde helt rett i, alle skjerpet seg nok maksimalt. Alle de litt ugreie stedene gikk bra. Det er lange sekvenser her uten akkompagnement, – og da gjelder det jo å ikke synke til orgelet kommer inn igjen – da er det pinlig åpenbart om man har havnet på feil tone…
Ny framføring i Hamar Domkirke i begynnelsen av februar – i fall noen føler for å gå og høre på.
GRATULERER!!
Skulle ønske jeg hadde vært der.
Å den konserten skulle jeg gjerne vært på! For meg er det noe helt spesielt med kirkekonserter. Jeg elsker den sakrale stemningen.
For noen år siden var jeg og en kollega i Trondheim i forbindelse med jobb. Hun hadde aldri sett Nidarosdomen, så vi dro opp for å se. Det foregikk tydeligvis et eller annet der inne, så vi måtte løse billett for å komme inn. Det var et drengekor fra Danmark som forgikk, og det var en fantastisk opplevelse å sitte der i Nidarosdomen og høre stemmene til guttesopranene sveve rundt i kirkerommet.
Det var en helt spesiell stemning her ja. Det er sjelden vi synger musikk som appellerer så direkte til følelsene som vi gjorde her – og når man vet når og hvor det var skrevet, gjør det ekstra sterkt inntrykk.
Du får se om det er mulighet for en tur til Hamar i februar. Hamar domkirke er ikke en så flott ramme om konserten som vår egen middelalderkatedral – men musikken er den samme 🙂