Sine har skrevet noe om alminnelig høflighet i dag.
Jeg tenkte litt på det selv da jeg var på treninga i dag. Der treffer jeg jo mange jeg kjenner, og ikke minst mange pasienter som jeg selv har sendt dit med henvisning.
Jeg treffer mange folk ute på gata også, og rett som det er hilser noen på meg uten at jeg aner/husker hvem det er. Rett som det er hilser folk på meg uten at jeg ser dem i det hele tatt også (mine døtre for eksempel, og de forteller meg at jeg er en hoven blei…). Men jeg mener jo ikke å være en hoven blei, da – jeg har bare en tendens til å gå i egne tanker når jeg går/kjører alene.
Ved flere anledninger har jeg lest diskusjoner på diverse nettsider hvor mange mener at folk som jobber i helsevesenet ikke bør hilse på pasienter på gata av hensyn til taushetsplikten.
Jeg synes egentlig det er å dra det litt langt. Det kommer kanskje litt an på hvor du jobber også? Dersom jeg hadde jobba på lukket psykiatrisk avdelig eller klinikk for veneriske sykdommer, kan jeg skjønne at kanskje ikke alle pasienter ville synes det var like morsomt om jeg hilste på dem når jeg møtte dem på gata.
Men jeg jobber nå tross alt i allmennpraksis. Rundt 90 % av befolkningen besøker fastlegen minst en gang i året. Så om fastlegen hilser på deg, så er det likevel ingen som vet om du har vært der med gonore, psykose, beinbrudd eller vondt i halsen, er det vel? Eller kanskje til og med fulgt noen andre?
For meg blir i alle fall dette for vanskelig. Jeg prøver nå å hilse på folk jeg vet jeg kjenner – selv om jeg i farten ikke husker om det er fra foreldremøte eller legekontoret. Eller folk som hilser på meg – uansett om jeg vet at jeg kjenner dem eller ei.
Folk som har havnet akutt på legekontoret den gangen de eller noen av deres pårørende var skikkelig syke, husker naturligvis legen mye bedre enn legen husker dem.
Og noen ganger er jeg bare veldig distre og går og drømmer om neste års roser.
Bær over med en stakkar 🙂
Jeg har jobbet i psykiatrien og i rusomsorgen i mange år, og treffer innimellom gamle pasienter. Jeg har lagt meg på linja – hilse hvis de hilser først. Noen bare smiler, og da smiler jeg tilbake. Det er de som skal bestemme om vi er på hils, syns jeg.
Ellers har jeg hilst på kjendiser jeg har sett på TV bare fordi jeg tror jeg kjenner dem….
Poenget er vel å ikke gjøre folk unødig flaue – i hvertfall ikke med vitende og vilje. Jeg trøster meg med at om jeg hilser på noen, og den som går sammen med spør: «Hvem var det?» Så er det ikke svært pinlig å si: «Det er fastlegen min?»
Folk skal jo være i overkant frekke før de deretter begynner å spørre deg ut om hva du eventuelt har diskutert med fastlegen.
«Hun jobber på avrusningsavdeligen» er antagelig hakket verre ja…
mangla et «dem» der ser jeg, for lite flink til forhåndsvisning…
Jeg ville definitivt IKKE reagere negativt om fastlegen min hilste på meg på gata. Hvilket han for øvrig gjør.
Sjøl har jeg enkle filosofi at hvis jeg ser et fjes jeg kjenner igjen (og jeg kjenner igjen bortimot alle fjes jeg har sett, -jeg har en «fjeshjerne») så hilser jeg «hei» og smiler. Uansett. Har diskutert det med et par brukere, og med venner og kjære, og alle er enige om at i 99,9% av tilfellene vil det beste alternativet være å hilse.
Til Christine: joda, jeg «mornet» friskt til Lasse Kolstad en gang, jeg. Han var høflig og «hei-hei»-et tilbake 😆
Interessant, HildeG. Jeg synes Christine sin linje her er grei. Ofte kan en føle seg mer naken enn en er.
Hadde imidlertid min fastlege hilset på meg, hadde jeg blitt positivt overrasket. Hun vet nemlig knapt hvem jeg er, til tross for tre graviditeter med flere konsultasjoner på kort tid.
En trenger forøvrig ikke huske fjes og person for å vise vennlighet eller smile forsiktig. Det synes jeg er naturlig når en møter mennesker. Og det er det jeg savner sånn generelt.
Nordmenn er rare! Så fort man kommer på sjøen, i skogen eller på fjellet hilser alle på alle. Ellers er mange reservert. Enkelte er distrè – de lider nok under å få rykte som overlegne.
Ellers ville jeg både nikket og smilt om jeg møtte såvel fastlege som gynokolog, samt håpet at det var lenge til jeg MÅTTE se noen av dem :))).
Ser at det kan være utfordrende når man jobber med litt mer delikate ting, men selv om man hilser på en urolog trenger man ikke å ha møtt ham i syfliske situasjoner…. Men jeg ser jo dilemmaet. Selv husker jeg fra den tiden jeg var en av to på et senterkontor at ALLE viste hvem de to var, men ikke så lett for de to å ha nær kjennskap til resten av de som jobbet på senteret, jeg fikk et par sånne «overlegne kommentarer på den tiden husker jeg.
Ser det er kommentert «kjendishilsing» over her, har gjort det samme ved et par anledninger, og lest flere intervju med forskjellige kjendiser som også sier at folk flest generelt hilser ofte hastig på dem i forbifarte, de ser det er noe kjent og registrerer ikke hva før de haster videre
Heldigvis hilser fastlegen på meg. Hvis ikke hadde jeg blitt dritsur.. han er jo min far også!! Ha-ha!!
Fra spøk til alvor. Da jeg jobbet som helsesekretær, fikk vi streng beskjed på alle kurs, at man ikke skulle hilse hvis de ikke hilset først.
Men jeg tror en pasient ( i dette tilfellet samme som HildeG skriver, allmennpraksis ) setter pris på å bli kjent igjen da. Men mange ganger husker de ikke hvem du er ( sekretærene ) selv om de ser oss mere enn legen, fordi de ikke kobler når man er i «sivile klær».
«Jøss, kjente deg ikke igjen med klær på!» Er en vanlig kommentar. Hi-hi!!
Jeg savner veldig pasientene fra den gamle jobben, og det er koselig at mange kjenner meg igjen ennå.
Jeg hadde syns det ville vært høflig av deg å være på msn når du først sitter på nett. Jeg lurer på noe!
Og jeg ville nok blitt nokså fornærmet om ikke fastlegen hilste på meg, og til og med vekslet noen høflighetsfraser med meg dersom situasjonen tilsa det. Alle har jo fastlege, det er vel ikke noe flaut.
Men kan en virkelig regne med at fastlegen skal huske alle pasientene sine? Det synes for meg vanskelig. Eller hva sier du, HildeG?
Nei, alle er kanskje litt i overkant. Og hukommelsen er forskjellig. Jeg husker jo de som er ofte innom, eller som har gjort ekstra inntrykk av en eller annen grunn. Men kan likevel ha problemer med å kjenne dem igjen «utenfor kontekst». De som har vært hos meg en gang i 2001 og ikke verken før eller siden, har jeg helt sikkert glemt.
Kjenner absolutt igjen problemet med å kjenne igjen folk man vanligvis assosierer med hvit pysjamas (på sykehuset…)også, når de har vanlige klær på seg…