skal være en kinesisk forbannelse. Kineserne kjenner nå likevel visstnok ikke til denne, – det hevdes å være et kapitalistrykte som muligens stammer fra Robert Kennedy
Ekte eller falsk, som forbannelse betraktet er det jo ganske godt sagt. Interessante tider er interessante å lese om, men sannsynligvis svært slitsomme å gjennomleve.
Jeg har tatt Anita på ordet og lest Robert K Massie’s Nicholas & Alexandra. Få har levd gjennom mer interessante tider en disse to og deres fem stakkars barn.
Det er en svær murstein av en bok, skrevet på sekstitallet, av en amerikaner. Han skriver selv at en av årsakene til at han ble interessert i deres historie, var at han selv hadde en sønn som var bløder. Han har åpenbart satt seg godt inn i sakene, og diskuterer historien i detalj, med mange kildereferanser.
Lenin & co levnes riktignok ikke mye ære, men de har da også havnet på historiens skraphaug med tiden.
Og dette er virkelig «interesting times» – denne historien har det meste. Kjærlighet, krig, intriger, konger og keisere, sykdom, mord, revolusjon og en vaskeekte gærning…
For ikke å snakke om en tragisk slutt.
Han skriver godt – jeg vet i alle fall mye mer om både Russland og de historiske begivenhetene rundt revolusjonen enn jeg gjorde før, og har hatt det morsomt mens jeg lærte det 🙂
PS
Ellers har jeg trimma i dag…
Da vil jeg anbefale «Interesting Times» av Terry Pratchett som et humoristisk-ironisk avbrekk med et skjevt blikk på «det lukkede riket» Kina.
Så hyggelig at du tok opp tråden med Robert K. Massies bok, Hilde!
Jeg har sett uttallige faktaprogram om tsarens siste dager, men ingen når opp mot denne boka. Groteske detaljer – men slik må det vel kanskje bli i så ekstreme tider.
Jeg har unge kolleger som er meget fascinert av skikkelsen Rasputin. Og konspirasjonsteorien om den gjenoppståtte Anastasia viste seg å være en ukraniner med feil DNA, gitt.
Ellers skal det vissnok være et troverdig rykte at hodeskallene som ble begravet i Peter Paul-katedralen i St. Petersburg neppe kunne tilhøre tsaren da tannsettet var elendig i forhold til de dokumentert solide tannsettet hans.
Og slik kan man holde på….
Tsaren og tsariaen er ikke verdt å kanonisere etter sin død. Det blir så feil. De var ikke noen store mennesker noen av dem, verken intellektuelt eller politisk. De var vel heller årsaken til at mye gikk som det gikk.
Blir spennende å se hvordan Bomann Larsen bruker Nicolai-brevene fra kong Haakon i sin nye bok. Boka hans er allerede massivt slaktet av monarkimotstander Trond Nordby i Klassekampen. Æh….
Det er antagelig ikke nødvendig å være et geni for å bli kanonisert? At de på sett og vis var martyrer er vel ikke til å komme forbi. Men å kanonisere dem blir jo også en slags indirekte anerkjennelse av Rasputin og det blir kanskje litt vel «interessant»,