Nine Lessons and Carols er vel overstått. Presteskapet er gått hjem, og det var en hyggelig sammenkomst.

And now for something completely different…
Messias er at av de store korverkene jeg håper å få være med å synge igjen før jeg dør. Som jeg muligens har blogga om før: Min korinteresse stammer fra studietida. Der traff jeg en likesinnet venninne som var vokst opp med Sølvguttene, NRKs jentekor og Akademisk korforening. Jeg hadde aldri sunget i noe annet kor enn realskolens skolekor – men var glad i å synge – protestviser til eget gitarakkompagnement, slik det skulle være i syttiåra.
Min nye venninne sa at jeg måtte jo begynne å synge i kor. Hun hadde sporet opp Dublins eldste og mest tradisjonsrike oratoriekor og sporenstreks meldt seg inn. Dette var jo et kor med stolte aner, som fikk anmeldelser i Irish Times (stort sett dårlige, men det fikk alle på den tiden – Berlinerfilharmonikerne var «just barely adequate» – i henhold til lokale kilder..) – og Irish Times er vel på linje med Aftenposten her i landet.
Jeg hadde ikke bedre vett enn at jeg møtte opp (hadde aldri turt det i dag…) og ble tatt opp på første alt…
Så jeg har sunget Messias der den ble uroppført. Det skjedde nemlig i Dublin. Og på de britiske øyer er det tradisjon at publikum reiser seg når man kommer til «Hallelujah!»
Bakgrunnen for dette er at den daværende engelske konge var til stede under uroppførelsen, men siden han var nokså uinteressert i musikk, så sovna han. Men når koret satte i med HALLELUJA!!!! så våkna han jo, stakkars, og spratt opp…
Og når kongen spretter opp, må alle andre også reise seg.
Og sånn har de fortsatt i flere hundre år. Det er noe spesielt med britene, ja…

Unto Us a Child is born