Tusen takk til Alt Godt som minnet meg på en skjellsettende periode i mitt liv. The Charitable Infirmary – eller «Jervis Street», som sykehuset gjerne ble kalt, var en institusjon i Dubin. Et sykehus som lå i byens verste strøk, og de som ville bli ordentlige leger valgte dette. De som ville bli sosseleger valgte «Richmond» – bare navnet sier jo noe, ikke sant? Etter tre år med forelesninger, ble vi endelig sluppet løs på sykehuset. Og irsk sykehusvesen var nokså langt fra norsk. Jervis Street var en åpenbaring. Bildet av St. Joseph’s ward på tidlig nittenhundretall er ikke særlig langt fra hvordan vi opplevde det ca 1980. Noe av det aller morsomste er jo at denne artikkelen i det irske legetidsskriftet er skrevet av min gamle lærer Eoin T. O’Brien. Jeg husker ennå visittene hans. På vårt kull var det kanskje ca 20 jenter, og ca 110 gutter – men stakkars Eoin T. hadde fått en gruppe med 6 jenter og 1 gutt. Denne mannen var en mann av den gamle skolen. Skjegg, ulastelig dress,nellik i knapphullet. Når han gikk fra et rom til et annet på sykehuset, så åpnet han selvsagt døren for damene. Dvs. «Sister» som gikk først med alle pasientjournalene. Men når stakkars mannen hadde fått en gruppe med seks kvinnelige medisinstudenter utspant det seg et selsomt skuespill. Han åpnet døren. Inn trippet Sister, deretter 6 kvinnelige studenter. Alle stoppet innafor. Deretter kom sjefen sjøl, og til slutt den ene stakkars gutten i gruppa vår – før dr. O’Brien gjenopptok føringen…. good thing there were 36 beds to a ward in those times…..
Men er enig i at det var et tap at Jervis Street ble revet….