Jeg har aldri gått i tog 8.mars – har du? Det er egentlig litt for tidlig på våren til å gå i tog, og her er det i alle fall rene snøstormen. Men jeg leste da Sirene.
Og i dag vurderer jeg å prøve å få med meg konserten som Alt Godt skriver om, selv om jeg i utgangspunktet er litt skeptisk. Dette skal være et av Norges beste kor, men jeg kjenner absolutt ikke noe av denne musikken.

Nå har jeg levd så lenge at jeg har opplevd at kvinners liv og levekår har endret seg i meget stor grad i løpet av det jeg kan huske.

Paulus har mye å svare for: (fra første brev til Timoteus)

8 Og nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid. 9 Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. 10 Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig.
11 En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille. 13 For Adam ble skapt først og så Eva. 14 Og Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet. 15 Men hun skal bli frelst, igjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.

Dette er blitt brukt som argument for kvinneundertrykking i vår del av verden i 2000 år. Og det er først de siste femti at det faktisk har skjedd noe særlig.

Da jeg var ung, var det fortsatt ingen selvfølge at kvinner tok en utdannelse og regnet med å ha en selvstendig yrkeskarriere. Våre mødre hadde som hovedmål å bli gift og godt forsørget – og det ble vi også forespeilet.
En kvinne måtte ha svært gode grunner for å få lov å beholde navnet sitt hvis hun giftet seg.
Samboerskap var forbudt. (Selv om denne loven ikke ble særlig iherdig håndhevet…)
Voldtekt i ekteskapet forekom ikke etter loven. Samleie var mannens rettighet.
Selvbestemt abort ble vedtatt på syttitallet – før dette ble det vurdert av en gruppe på tre eldre menn hvorvidt man hadde tilstrekkelig gode grunner.
Barselpermisjonen var seks uker uten lønn. Da jeg fikk mitt første barn i 1984 var permisjonen generøse tre måneder – med lønn.

Alt dette er blitt annerledes, og det er stort sett en stor fordel, både for kvinner og menn.

Men det koster – og ingen endringer er bare positive.
Det er en del bitre og sinte folk rundt omkring? Bitre kvinner som skriver om glasstaket og hvor langt det fortsatt er igjen til reell likestilling – og bitre menn som skriver om statsfeminisme…

Til kvinner stilles det flere krav enn noensinne – vi skal være perfekte på alle områder – ha en flott karriere, 1,8 barn, 180 høye og veie 55 kg, to biler, hus, hytte og dessuten hjemmebakte boller i fryseren og en perfekt ektemann…
Er det rart vi går fra vettet rett som det er?

Og menn begynner å bli sure og klage over at det har gått altfor langt med denne likestillingen…
Jeg har lurt på hvor i all verden det er blitt av mannfolkene siden syttitallet – og om de ikke har ett og annet å si om den mest gjennomgripende endring som har skjedd i samfunnet de siste femti år.
Og nå begynner de å komme – i avisen og rundt på internet. Og de klager over at de får for lite sex!
I alle fall de som kommer til orde i spaltene.

Heldigvis er det mange som skriver noe fornuftig også – selv om de stort sett ikke kommer på første side i tabloidene.
Mange skriver for eksempel om at det er blitt legitimt å gjøre narr av og henge ut menn på en måte som absolutt ikke er ok når det gjelder kvinner.

Lurer på om jeg kommer til å leve lenge nok til å oppleve at alle betraktes som like mye verd – både økonomisk og på andre måter? Det ER forskjell på kvinner og menn – hvis man prøver å påstå noe annet må man være blind. Men dette burde være en fordel og en ressurs – ikke en kilde til diskriminering.
Man skal ikke få dårligere betaling bare fordi man er kvinne, eller bli gjort narr av på en sjofel måte bare fordi man er mann.

Og gårsdagens blogginnlegg kunne jo like gjerne vært skrevet i dag. Boken jeg omtaler er dedisert til alle Evas døtre :-), og Pablo Neruda har også åpenbart skjønt ett og annet.