heldigvis.
Den flotte turen i Petrin-åsen har jeg allerede blogga om. Før kveldens konsert tok vi en ny tur med taubanen opp til restauranten Nebozizek, som har fått masse god omtale – med tanke på å innta en bedre bursdagsmiddag. Men den gang ei. Der var alt bortbestilt til et lukket selskap. Vi burde naturligvis ha bestilt bord – vi visste fra omtalen at denne plassen er mye brukt til bryllup og sånt.
Siden vi var ganske sultne, og det var liten tid til å dra noe annet sted, ble det kaffe og en halv bagel på en kafeteria før vi fant våre plasser i Rudolfinum for kveldens konsert – Verdis Requiem.
Det ble en mektig opplevelse. Vi leste i programmet at da Verdis gode venn Rossini døde, tok han et initiativ til å få datidens komponister til å skrive et requiem. Selv skrev han siste sats, Libera Me. Planen var å oppføre verket på ettårsdagen for Rossinis død. Men som så mange andre samarbeidsprosjekter, falt dette i fisk på grunn av krangel og uenighet få dager før uroppførelsen. Den ble aldri noe av. Verdis venner forsøkte å oppmuntre ham til å skrive sitt eget requiem, men Verdi mente det fantes for mange dødsmesser allerede og ville ikke. Ikke før en annen nær venn av ham døde – Alessandro Manzoni. Verket ble uroppført på ettårsdagen for Manzonis død.
Fantastisk framføring i kveld. Jeg snek meg til et bilde av kveldens ensemble:

Mye fint på youtube også

Etterpå gikk vi til Tri Stoleti – hvor vi vet at maten er god – og spiste en sen men nydelig bursdagsmiddag.

Og nå er det slutt – i morgen skal vi hjem.