Har startet på en ny bok: A Philosophy of Gardens, av David E. Cooper. Utgitt av Oxford University Press – og der blir man antagelig ikke utgitt om man ikke uttrykker seg tilstrekkelig akademisk. Det er en liten blekke på 160 sider, men språket, da mann – språket!
Har trøkket meg gjennom halve første kapittel, og det er interessant. Men slitsomt. Det aner meg at han kommer til å si noe av det samme som Michael Pollan i min favoritt-hagebok: Second Nature (anbefales, anbefales, anbefales!) – på en mye mer kronglete måte. Men for all del – jeg skal lese alt før jeg feller noen endelig dom over det.
Det interesserer meg hva det egentlig er som får oss til å grave i jorda der ute. David E. Cooper siterer Alan Titchmarch – om at «gardening, apart from having children, is the most rewarding activity in life» – og Sir Roy Strong på at hagegaling – bringer nasjonen (UK) sammen på en måte som kirken og kongehuset ikke lenger gjør. Nå er vel engelskmennene hakket mer hagegale enn nordmenn – men vi som vanker på hagegal har jo sett lyset.
Hva er det med hagen som er så fascinerende?
Kommer tilbake med mer når jeg har lest hele boka, hehe
I mellomtiden anbefales Michael Pollan, som forklarer det hele på en langt mer leservennlig måte.
Ellers fulgte det med noe mer lettlest i siste pakke fra Amazon (som jeg selvsagt leste først, hehe)
Wilbur Smith: Sunbird
Den mannen kan fortelle – mer er det ikke å si om den saken. Selv om kvinnesynet (fra syttitallet når denne boka er skrevet) gir meg hår på ryggen…
Val McDermid: Final Edition
Den dama kan også fortelle. Om hun har en «gay rights» slagside, så tilgis det uten forbehold. Spennende lesning.