Jeg har rett som det er gleden av å lese folk teksten – og opplever at de faktisk hører etter. 🙂 I dag var en av disse dagene. Jeg er tekstleser i kirken, og dagens gudstjeneste var preget av det som skjedde denne dagen for ett år siden. Derfor fulgte man ikke den vanlige tekstrekken, teksten var spesielt valgt ut. Dette er en av Bibelens sterkeste og mest kjente tekster:

Paulus’ første brev til korinterne, 13. kapittel:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Jeg tok med meg en stor rosebukett fra hagen – det måtte jo være roser i dag.

Jeg blir kvalm av påstanden om at den forferdelige massakren var et forsvar for den «kristne kulturarv» – like kvalm som jeg antar de fleste muslimer blir av «islamistiske» terrorister. Det er galt å drepe andre mennesker. Det er blasfemisk å påstå at man gjør det i Guds navn.

Det er godt å se at de fleste av oss ønsker å stå opp og vise at vi mener noe annet. Det betyr ikke at det ikke er lov for de som er direkte rammet å være fortvilet og rasende. Ingen skal kreve av dem at de skal omfatte terroristen med kjærlighet – likevel har jeg langt større tro på rosetog og barn av regnbuen som motvekt for folk og land – enn på hatretorikk og fiendebilder. Folk er folk. Også romfolk. Vi trenger ikke å finne oss i at de bruker parkene våre til avtreder, men de er ikke en ensartet gruppe som kan settes i klasse med brunsnegler – de heller.