På onsdagen mente mannfolket at han hadde en del ugjort i Wien, og det var heller ikke meg i mot med en ny tur dit. Det er en snau time med tog – og en fin togtur er det. Man får jo se litt av landskapet også, ikke bare bygatene i Bratislava. Denne dagen gikk vi hver for oss, jeg dro på jakt etter reisegaver og kikka ellers i butikkene, mens mannfolket grov i notebutikker og antikvariater. Vi møttes til en aperitif i kafeen foran Statsoper, før vi begav oss til lunsj på Le Ciel, som er restauranten på fornemme Grand Hotel – i Kärtnerring. Det ble en opplevelse til å leve lenge på. Været var fortreffelig, så vi satt ute på takterrassen, omgitt av blomster- og urtepotter. Vi hadde bestilt bord, men det viste seg å være helt unødvendig. Det satt et par til der da vi kom – som snart forsvant, så vi ble sittende alene på den flotte terrassen, med en tjener på hver finger – og følte oss rent som kongelige. Til lunsj har de et utvalg retter til fast pris (13 Euro), så man kan sette sammen sin egen meny, og spise så mye eller lite man vil. Vi bestilte til sammen seks retter, og en flaske lokal sekt til å skylle det hele ned. I tillegg får man en «overraskelse» – for vårt vedkommende en kopp med steinsoppconsommé. Nå skjønner jeg hvorfor italienerne er villige til å risikere livet for sine porcini. Dette er bortimot det beste jeg har smakt…

Deretter fikk vi det vi hadde bestilt. Vegetarmat først. Risotto med safran og soltørkede tomater til mannfolket, fritert steinsopp (mer namnam) til meg. Vi delte, da… Dette er risottoen til mannfolket, har ikke tatt noe bilde av steinsoppene mine, var antagelig for opptatt med å spise dem.

Hovedretten var struts «Wellington» til meg og  kalvefilet med gulrotpuré til mannfolket. Jeg likte godt de små smørstekte kantarellene til strutsen. Har aldri spist struts før. Den var godt tilberedt, åpenbart i sous-vide (likt rosa gjennom hele…), men Wellington har de kanskje behandlet med fantasi. Biff Wellington skal være innbakt i butterdeig, med soppfarse mellom kjøtt og deig. Her var soppen strødd rundt og et luftig flak med tertedeig over det hele. Hvilken side stod egentlig Wienerne på da Wellington slo Napoleon ved Waterloo? Og er egentlig Wellington boots oppkalt etter samme fyr? Mannfolket synes kalven på Messina (restauranten på hotellet i Bratislava) var enda bedre, men denne var god…

Desserten delte vi også på – som kristne det kan seg søma – og bestilte osteutvalg (lokale oster, og vi overlot valget til kelneren, det var usannsynlig godt…) og petits fours.  Disse bildene yter ikke godsakene rettferdighet – begge deler var helt vidunderlige.

Etter dette kan alle skjønne at vi var litt mette og vel belåtne. Vi bestemte oss for turistløsningen, og kjøpte billett til en guidet rundtur med buss. Det er ingen dårlig løsning i fremmede byer – for å få litt oversikt og for å bestemme seg for hva man vil se. Og er været godt – slik det var denne dagen – er det jo en glede i seg selv å sitte i en åpen buss og bli vist vakre severdigheter.

Torsdagen stod en ny by på programmet – Brno. Dette er Tsjekkias nest største by. Sjarmerende, ikke ulik Praha, men mindre og minus horder av turister. Heller ikke her rakk vi alt vi kunne ha ønsket, og kommer gjerne tilbake. Vi fikk sett St Peter & Paul-katedralen, og de fascinerende kjellerkatakombene under grønnsaktorget i byen.

Brno er en fin by, og vi har mer å se der og.

Grunnen til at vi måtte tilbake, var at vi skulle se Nabucco i den gamle operasalen i Bratislava. Denne operasalen er flott, men stolene er vonde å sitte i . De har heller ikke oversettelse til annet enn slovakisk, så skal du hit, bestill losjeplass (der har de ordentlige stoler), og sørg for å sette deg inn i librettoen på forhånd.