Det blir ikke jul på Hedmarken uten potetlefse. Hva skulle vi vel ellers ha til sylta eller rakfisken?
Man kan selvfølgelig kjøpe dem, men dette er et tradisjonshåndtverk som det er umaken verd å ta vare på. Jeg er så heldig at naboen kan det, og har gitt meg et lite kurs.
Dessverre gjør jeg det jo altfor sjelden til å bli noen skikkelig kløpper, men det er jo gøy da.

Poteter kokes, og skrelles mens de fortsatt er varme. Første året jeg skulle til pers med dette, fikk mannfolket i oppgave å kjøpe potetene. Han kjøpte mandelpoteter – fint skal det være. De viste seg å ha utmerkede bakeegenskaper, så jeg har fortsatt å bruke dette.
Poteter kjøres i kjøttkvernen, og det blandes i litt salt, byggmel og rugmel ved hjelp av kjøkkenmaskinen. Kjøle ned.

Så kommer det vanskelige.

Kjevling. Bakes ut med hvetemel. Kna en knyttnevestor deigklump og form til et sprekkfritt emne. Kjevles med rille- eller rutekjevle, gjerne påtredd en nylonstrømpe – det gjør at det ikke fester seg så lett, og det trengs mindre mel til bakingen.
Leiven skal kjevles så tynn at du nesten ser gjennom den, men ikke så tynn at den revner når du flytter den. Og det vanskeligste av alt: like tynn over det hele.

Stekes på varm takke, og legges deretter til kjøling i klede. Bakstefløyene har min snille far spikket. De er uunnværlige. Lefsen må snus ofte mens den steker. I følge naboen sier gamle bakstekjerringer at lefsa skal være mer i luften enn på takka. Nåja. Jeg tror dessuten at min takke (billig variant fra Europris) kanskje ikke blir riktig varm nok. Men den får nå klare seg – inntil jeg begynner å gjøre dette mer enn en gang i året =))

Den første leiven ble litt frynsete i kantene, kan man trygt si. Men det kom seg etterhvert. Og de skal jo skjæres opp uansett…
Fjortisen hjalp meg med stekingen – det er jo også en av fordelene med denne type bakst. Man bør være to, en til å kjevle og en til å steke – og juletradisjonen kan bringes videre til neste generasjon.