skriver Fædrelandsvennen og VG
Vedtatt i bystyret mot stemmene til Ap og Frp – med knappest mulig flertall.
Plassen ligger foran bygningen hvor rettssaken mot Knut Hamsun fant sted i sin tid.
Her skal det også settes opp en byste av forfatteren. Denne er en gave fra hans barnebarn, og plasseringen av denne ble merkelig nok vedtatt enstemmig.
Det er ingen tvil om at Knut Hamsuns holdning vakte berettiget harme under krigen. Han var en erklært nazist, talte varmt om det tyske herrefolket og var den eneste nordiske nobelprisvinner som ikke ga sin nobelmedalje til Finlandshjelpen under krigen.
Det er vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun ble til dels skammelig behandlet under rettssaken etter krigen, ikke minst av de medisinsk sakkyndige, som gjerne ville konkludere med at mannen hadde varig svekkede sjelsevner – kanskje begynte han å bli litt senil. Noe han motbeviste ettertrykkelig ved å skrive «Paa gjengrodde stier».
Dernest er det vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun er en av våre aller største forfattere og meget få Nobelprisvinnere i litteratur. Hans litteratur betraktes fortsatt som stor – særlig av menn, virker det som. Spør en hvilken som helt næringslivsleder om hvilken bok han har på nattbordet, og han vil svare en eller annen Hamsuntittel, med mindre han har erklært seg for analfabet…(Never mind om det som egentlig ligger der er Morgan Kane og et par pornoblader…)
Med andre ord – en svært sammensatt person med både lyse og mørke sider, genial og etisk uforståelig.
Vi skal likevel ikke glemme at de holdninger Hamsun hevdet til dels var allmenne i samfunnet i tredveåra. Norge og Tyskland var de to land i Europa som vedtok raselover. Framtredende medisinere snakket åpenlyst om rasehygiene. Det var langt fra bare i Tyskland antisemittismen hadde gode kår.
Under krigen forsøkte vel de fleste nordmenn å få hverdagen til å fungere og å få mat til seg og sine så godt det lot seg gjøre. Det var få som drev som aktive sabotører – og også dette var en svært omstridt virksomhet – det var først i ettertid de ble utnevnt til helter. Det var også få som var overbeviste nazister både før, under og etter krigen. Hadde krigens utfall vært et annet, hadde kanskje heltestempelet også blitt satt på noen andre. Historien om krig skrives alltid av seierherrene.
Men er det uansett noen grunn til å forbigå Hamsun i taushet? Skal vi bare markere de store personligheter vi kan male et glansbilde av? (Er det noen?) Å nettopp velge plassen foran stedet for rettssaken og i nærheten av biblioteket, vil vel gi Hamsun en plass som gjør at ingen av sidene ved hans utvilsomt store personlighet vil bli glemt. Vi må tåle å minnes også det som er vanskelig – og kanskje til og med lære av det hvis vi er heldige og kloke.
Jeg bodde i Grimstad gjennom deler av oppveksten og det var en stadig tilbakevendende debatt omkring akkurat dette temaet, Sterke følelser ble satt i sving og jeg var mer enn en gang tilhører til svært opphetede diskusjoner omkring temaet. Selv syns jeg det nå er på tide at Hamsun får sin byste. Det faktum at han var nazist rokker ikke ved hans enorme storhet som forfatter. Ellers var nok hatet mot britene større hos ham enn forkjærligheten for tyskerne.
– Hamsuns, kan han skrive om noe annet enn sine egne mindreverdighetkomplekser, sa Sigrid Undset. Som førte an i det ikke spesielt milde omdømmet av dikteren etter krigen.
Jeg holder «Victoria» for en utrolig nydelig roman, og Ingar Sletten Kolloens magnifike biografi – om en mann uten politisk gangsyn og evne til å sette seg inn hva som foregikk i hans omgivelser.
Det er endel gater i Oslo oppkalt etter merkelige personer, om ikke akkurat uhyrlige nazister som hyllet Hitler. En byste er helt greit.
Jeg kunne ikke fordra Victor- antagelig fordi jeg tvangsleste den på realskolen (så gammel er jeg…). Markens grøde har jeg derimot sansen for 🙂
Jeg har lenge holdt Hamsun for å være en meget god forfatter, og det mener jeg fortsatt. Men etter å ha lest litt i biografien om han har det også gått opp for meg at han var en komplett idiot i forhold til hvordan han behandlet sine omgivelser. På noen områder virker det som han har noe «svekkede sjelsevner». Her ligger utfordringen som mange strever med; å både forholde seg til en mesterlig forfatter samt en person som privat virker helt ufyselig.
Uansett hans holdninger og personlighet forøvrig – Markens grøde tror jeg er den boka jeg har lest flest ganger. Jeg blir aldri lei den.
Man har ulike favoritter her og det er alltid like interessant. Selv klarer jeg ikke helt å bli enig med meg selv om Pan eller Mysterier er best.
Dette har vært SAKEN i lokalavisa her det siste året, og emosjonene har bølget. Sjøl synes jeg det er greit med den bysten, selv om jeg kan ha forståelse for en del av argumentene mot.
Motstanderne har holdt fram som sitt kronargument at en familie her i byen var særlig utsatt for nazistene, og at de burde slippe en slik påminnelse. Angjeldende familie sto da fram og ba om at stridsøksene blir begravet og at bysten over forfatteren kommer opp. Lite i den store sammenheng, kanskje, -men jeg tror mange bak stakittene kanskje tenkte seg om en ekstra gang da.
Markens grøde. Helt klart 🙂
Apropos bak stakittet. Du kommer ikke inn på Nørholm, det er jo i privat eie – hvilket er forståelig.
I motsetning feks «erkefienden» Undset, den hagen der kan bli bra når alt får vokst seg til.
Heller ikke Sigrid Undset hadde bare gode sider. Og hun snur seg vel i sin grav der oppe i Mesnalia over alle «glanerne» som heretter vil innta Bjerkebæk. Men sånn er det bare…
Og fri og bevare hvis vi bare skal huske glansbilder og skjønnmalte utgaver av det som en gang var ekte mennesker med storslagne og mindre storslagne sider…
Kjempeflott innlegg, Hilde. Utrolig hvor store kunnskaper du har om mangt og meget.
Jeg synes også at vi bør klare å skille mellom forfatteren Hamsun og Tyskland-vennen Hamsun. Jeg aksepterer overhodet ikke at mannen var nazist, i hvert fall ingen innbarket nazist i ordets verste betydning. Hamsun ville for eksempel aldri ha akseptert hva som foregikk i konsentrasjonsleirene.
Så la oss oppkalle noen gater og plasser etter ham. Vi har tross alt ikke så mange nobelprisvinnere i litteratur at vi kan sette dem i skapet og glemme dem…
Roar
Ah – en kommentar fra en vaskeekte forfatter 🙂 Takk!