Da fikk vi endelig sett denne filmen vi og…
Jeg er imponert – mer er det ikke å si om den saken. Denne anmeldelsen sier det meste av det jeg også mener.
Jeg synes nettopp utviklingen fra de naive guttungene i starten til det mer kompliserte bildet mot slutten er noe av det beste ved hele filmen. Framstillingen av Tikken er god, men yter henne antagelig ikke rettferdighhet. Det er riktig at hun her framstilles som staffasje, kakepynt og kjæresten til Max – mens hun vel i virkeligheten var sjef og organisator – slik vi får et glimt av i starten, men siden forsvinner det.
Filmens aller beste prestasjon synes jeg også blir levert av Ken Duken. Ti dagers norskkurs – ga sannelig et overbevisende resultat her. Selv om vi ikke får noen dyp innsikt i Siegfried Fehmers tankegang, er det ikke vanskelig å se at dette er en mann med mange fasetter slik Duken framstiller ham.
Skal det ikke komme en bok om Tikken også? Tror det var det som ble sagt i et intervju med henne på TV for ikke så lenge siden.
Du la sikkert merke til det ansiktet til Fehmer da han tok på seg den nye strikkejakka i heilnorsk mønster. Sååå stolt, men akk så bortreist i hodet. Iskald og sjarmerende. Håpløst forelsket i det norske, uten å forstå at mange ikke tålte hverken han eller soldatene.
Kaja Frøysa har skrevet boka om Tikken Manus som kom nå. Totalt slaktet i Dagbladet og respektfullt kommentert og anbefalt av Per Egil Hegge i Aftenposten.
Etter hva jeg har skjønt skrev Siegfried Fehmer en bok mens han satt i cella på Akershus. Det tok jo flere år – han ble ikke skutt før i 48. Dersom den fortsatt finnes, kunne det vært interessant å lese den. Ken Duken har nok en strålende karriere foran seg 🙂 – selv om Gunnar Sønsteby sier at den virkelige Fehmer snakket enda bedre norsk – bare så vidt det var hørbart på r-ene at han ikke var innfødt.
Jeg synes forøvrig at både de som hevder at dette er glorifisering av sabotasjeaksjoner som ikke betydde noe, og de som pirker på scenene fra Finlandskrigen – «det var ikke akkurat sånn…» kan gå hjem og legge seg.
Dette var knapt nok noen glorifisering – det var vel omtrent sånn det føltes, kan jeg tro. Disse aksjonene fant sted, og motivasjonen for dem synes jeg ble godt belyst.
Finlandskrigen framstilles bare i marerittene til Max, og der kan man vel få lov å ta seg de dikteriske friheter man måtte ønske – det framstilles jo langt fra som om dette er en dokumentar fra vinterkrigen.
Every woman adores a fascist… sa Sylvia Plath. Jeg synes det er ganske kjipe greier å mase om autentisteten på de flashback-scenene. Jeg har sett den finske dramaserien om vinterkrigen, og det var samme klamme ekle tone der, også. Men jeg jo ikke med på krigen, da.
Særlig lydkulissene funket, du hører hundene bjeffe bak deg mens gutta skal legge miner. Grøss.
Den boka til Fehmer – så sant den er oversatt – jeg leser dessverre ikke tysk, skal jeg sannelig prøve å få tak i. Vårt eminente nye bibliotek her i byen er stedet, tror jeg.
Sylvia Plath var vel ikke helt god, hehe.
Vet sannelig ikke om det er oversatt – noen burde kanskje se fortjenestemuligheter nå om ikke annet.
Han får ikke noen royalties der han er nå… Skal sjekke det uansett.
PS: Utdrag fra Tikkens bok med bildeillustrasjoner gjengitt i dagens A-Magasinet.
Jeg kan ikke forstå at det utdraget der skulle være dårlig språk og pjatt, som noen har hevdet.
PSS: Et søk i bibliotekbasen viser at Fehmer utga en bok i 1946: «Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei: Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse».
Den finnes i Nasjonalbiblioteket i Oslo på Solli plass, i lesesalen. Den lånes ikke ut.
aha. Neppe oversatt altså. Kanskje noen kommer til å kjenne sin besøkelsestid? Dette er visst tiden for en ny bølge med interesse for WW2