Mannfolket er i Trondheim i kveld, og der synger Nidarosdomens guttekor Mozarts Requiem. Jeg har et spesielt forhold til dette verket som ikke egner seg for internett, men det er et flott korverk som også minner meg om hvordan jeg begynte å synge i kor. Jeg ble hanket inn i The Culwick Choral Society under daværende dirigent Eric Sweeney og kastet rett ut i en framføring av Durufles Requiem uten særlige begreper om klassisk musikk. Men det åpnet en ny verden for meg.
Kanskje ikke det beste verket å starte med, men hvem vet. Etter dette strøk jeg ut og kjøpte alle symfoniene til Brahms. De er heller ikke regnet for begynnerstoff. Men musikk taler direkte til hjertet. Ikke hør på de som vet så mye bedre, hør på det som taler til deg.
hildegoghagen
Om hagen og litt av hvert annet
Eg byrja rett på Mozarts requiem, kom rett frå studentkor med drikkeviser og ABBA til musikkhøgskulen og ein direksjonsstudent som trengde å sette saman eit kor til eksamenkonserten sin. Fyttikatta, det var ein uttadæsjælopplevelse å stå inne i det koret og hyle Dies Irae.
Seinare har det blitt Fauré, Durflé og Penerecki, men ingenting kjem opp mot det første.
Samme her. Som trompetist hade jeg et ikke-eksisterende forhold til korverker, før jeg begynte på Toneheim og fikk «tvangskor». Vi satte opp Mozarts Requiem og det var en kjempeopplevelse 🙂 Det eneste som har kommet opp mot det etterpå var utdrag av Haydns «Die schöpfung» med Trondheims studentersangforening. Hører fremdeles på korsang med glede, selv om sopranen dessverre er røkt bort med årene og musikkhobbyen lagt på hylla…
Jeg hadde lengtet lenge da jeg endelig fikk synge dette. Det er som dere sier. Uttadæsjælopplevelse. Livet helt, helt fullt akkurat der og da. Åh!
Jeg kommer nok neppe til å få være med å synge dette noen gang. Men det griner jeg ikke for.
Nå skal jeg ut og synge Stabat Mater. 🙂