Dagbladet og Aftenposten presenterer den nye helsereformen til helseminister Hansen som heller ringer til Snåsamannen…

Intensjonen er god: Bedre samarbeid. Men for å få til dette, skal det oppnevnes enda en byråkrat – «helseveilederen». Dertil skal fastlegene gjøres mindre tilgjengelige – de skal ha færre pasienter og forpliktes til to dager i uka med kommunal tjeneste. Det går 1/2-1 dag i uka med administrasjon også, grunnet stadig større hauger pålagt papirarbeid. Med andre ord – når denne reformen innføres er det små sjanser for at du blir syk den dagen fastlegen din er på kontoret.

For «helseveilederen» – burde ikke det være nettopp fastlegen? Fastleger blir fastleger fordi de trives med å jobbe selvstendig og med direkte, pasientrettet arbeid. Ikke fordi de liker å flytte papir eller drive med pålagte, kommunale oppgaver. For all del: Mye av det kommunale arbeidet er trivelig og godt egnet som supplement til allmennpraksis. Mange av kollegene som utfører dette er motiverte og dyktige. Men noen gjør det bare fordi de må. De er forpliktet til å gjøre det, som en del av avtalen. Gjett en gang hvor motiverte disse er? De gjør sikkert en god nok jobb – men hadde det ikke vært bedre å samle de kommunale oppgavene til større stillinger, gi dem interessante arbeidsoppgaver, konkurransedyktig lønn og ansette leger som er interessert i å drive med disse oppgavene? For de finnes – og vil helt sikkert gjøre en bedre jobb enn de som gjør det fordi det er et pålegg. Og som ergrer seg fordi de får mindre tid til rådighet til å gjøre det de ser på som sin hovedoppgave: Ta seg av pasientene sine.

Bedre samarbeid med sykehusene kunne vi nok ønske oss. Ofte er det vanskelig å få tak i den man ønsker å konferere med. Ofte kommer epikriser altfor seint og er mildest talt mangelfulle. I vår data-alder er dette egentlig ikke akseptabelt. Vi burde forlengst ha på plass et databasert forum for faglige spørsmål, og epikrisene burde komme på dagen – sammen med pasienten ved utskrivelsen.

Og skulle ministeren VIRKELIG gjøre noe for å effektivisere helsevesenet, måtte det være å skjære gjennom en del lokaliseringskrangler rundt om i det ganske land. I Mjøsregionen har vi holdt på i 30 år eller mer. Tru med å legge ned et sykehus – eller frata det funksjoner – så går folk i fakkeltog med en gang, og personalet ved sykehuset går i skyttergravene, for selvsagt er nettopp DERES sykehus best. Men det står fast at det er ikke tjenlig å ha 4 sykehus med en halvtimes avstand som gjør det samme. Denne sykehustettheten stammer fra den tiden folk dro til sykehus med hest og kjerre. Det er heller ikke tjenlig å kjøre pasientene rundt som pakkepost pga «funksjonsfordeling» – sjansen for å stryke med på veien i en eller annen busslomme er unødig stor. Legg ned alle, slå dem sammen til ett – eller i høyden to. Og dette er neppe den eneste regionen med tilsvarende problemer.

Men dette er antagelig for skummelt å ta fatt i.

Og så trenger vi bedre psykiatritilbud – selv om dette har bedret seg merkbart, i alle fall her. Og ikke minst et trygt tilbud til farlige psykiatriske pasienter.