Hvordan har du det med naboene dine? Det er jo de som kan gjøre livet ditt til et hælvete om de synes hekken din er for høy eller om katta di bæsjer i bedene deres….Jeg priser meg svært lykkelig for at jeg aldri har hatt sånne naboer, og tenker derfor å skrive en bloggpost til naboenes pris.
De første naboene jeg kan huske var i min barndom i Sarpsborg. Nabogutten var kul og hakket mer oppfinnsom enn meg, vi lekte mye sammen, og jeg kan huske både den gangen vi prøvde å tenne på uthuset, og den gangen mora hans fant en ugle i gangen. Mamma var hysterisk begge gangene, vi syns det var kult, kan jeg huske.
Så flytta vi til Moelv. Jeg var sjuk, det var mars, og det var mye snø. Jeg fikk ikke gå på skolen, men naboungene kom og ringte på og lurte på om ikke dænna jinta kom ut og lekte snart. Min mest delte bloggpost noensinne handler om litt av denne tiden.
Jeg bodde i mitt trygge miljø i Moelv inntil jeg dro til Skien, og bodde på et tomt «søsterhjem» bak stedets psykiatriske sykehus. Det var til dels litt skummelt, men det var heldigvis ikke tomt da jeg flytta inn. En kollega som bodde der da, forbarmet seg over meg og inviterte meg til julemiddag hos sin familie – da jeg for første gang måtte jobbe i jula, og ikke kunne reise hjem til mammas julemat. Det er sånne naboer man kan trenge.
Jeg kan takke min familie og min skaper for en trygg base, og hadde derfor mot til å reise utenlands og studere – det var ikke desto mindre litt skummelt. Men det gikk veldig bra, takk til gode naboer og samboere i hybler og leiligheter, og ikke minst familien hjemme når det virkelig røyna på.
Da jeg kom hjem etter seks år i utlendighet, var jeg heldig nok til å kunne trekke turnusplass i nabolaget – på Hamar. Der traff jeg mannfolket, og det fikk store konsekvenser. På grunn av svangerskap fikk jeg turnusplass i Våler – og der flytta jeg inn i et tvilsomt nabolag. Den gangen fikk turnuslegen en av sosialboligene på stedet – det var ikke akkurat mors beste barn som bodde der. Og min veileder var Johan Bjerkvik. Jeg lærte mye av ham, han var en god veileder. Men jeg kan likevel ikke stille meg bak denne artikkelen fullt og helt – jeg følte meg aldri helt komfortabel med ham – selv om jeg aldri i verden så for meg at noe slikt kunne skje som det som faktisk skjedde. Men jeg har stor grunn til å takke ham for at jeg kom meg helskinnet fra Våler, kollegaen hans ville underkjenne min turnus fordi jeg bad om vaktfritak fra åttende svangerskapsmåned.
Jeg flytta tilbake til Moelv, fikk barn, og vi flytta inn i et trekkfullt hus hvor hverdagen på vinteren stort sett bestod av å fyre – for å få temperaturen opp fra ca 11 grader på morgenen, til 19 grader på kvelden- etter å ha båret ved hele dagen. Hovedsikringen var elendig, så det eneste rommet som var varmt var barnerommet. Vi hadde ikke så mye tid til å omgås naboene. Noen av dem prøvde å få meg med på en Dynasti-gruppe (dette var jo tingen på TV den gangen), jeg takket høflig nei. Ungen deres fikk bade i vårt barnebasseng ute, og beit Eirin i ryggen så hun fikk store merker. Men vi ble ikke uvenner – heldigvis. Begge familiene flyttet. Vi bygde hus – hadde en til på vei og trengte større plass. Vi flytta til et nabolag hvor det den gang bodde stort sett eldre folk, men ingen av dem klaga over ungeskrik. Vi fikk nok en datter (og enda to). Det var intet gjerde mellom oss og naboen rett øst for oss. En morgen hadde vår tredje datter stått opp litt før oss andre – iført seg gummistøvler og bestemt seg for å rømme. Hun løp over tomta til naboen, og ned mot hovedvegen over et jorde. Der sank heldigvis gummistøvlene ned i gjørma, og hun ble stående fast – og hyle. Jeg har vel neppe løpt så fort verken før eller siden – for å innhente den bortløpne ungen. Neste dag satte naboen opp gjerde. Takk til Ivar.
Naboene der holdt øye med hverandre. Da en nabo syntes det var usedvanlig lite liv i nabohuset, kom hun til meg og lurte på hva som burde gjøres. Jeg ringte politiet – dette er deres jobb. Og de brøt opp døren og gikk inn sammen med meg. Ingen lå død heldigvis, mannen var på hytta. Det er godt å ha naboer som bryr seg, selv om det kan koste en oppbrutt inngangsdør.
Så døde min mor, og min far syntes etterhvert at huset og hagen ble litt for mye. Vi flytta inn i mitt barndomshjem. Og naboene her er ikke mindre prima. Vi hjelper hverandre etter beste evne, uten å løpe ned dørstokkene hos hverandre. Takk til rørleggernaboen som kom og hjalp meg Takk til Lars for brøyting og trefelling. Og har jeg glemt noen i farten, så beklager jeg det – men naboer er noe av det beste du har. Stell pent med dem.