Markeringsdagen for psykisk helse for litt siden, førte til en bølge av innlegg, både i blogger rundt omkring og i avisene.
Den uttalte hensikt er mer åpenhet og mindre skam rundt psykiske lidelser – meget prisverdig.
Det er ille nok å være psyk om man ikke skal være nødt til å skamme seg og forsøke å skjule det også, slik mange har gjort i mange år.
Etter 25 år i trøste-og-bære-bransjen som Britt Åse kaller det, så har jeg sett og hørt litt av hvert, og ikke minst en utvikling.
Det er langt flere som innrømmer at de sliter med ett og annet – og ikke minst langt flere menn. Det er flere historier om misbruk i barndommen – flere og flere menn forteller om slikt også, her har det utvilsomt vært store mørketall. De aller fleste som forteller om slike ting flere år senere er svært traumatiserte – men det er likevel bra de slipper å fortsette å bære det inni seg – det åpner for bearbeiding og nyorientering.
Selv om det ville være å ønske at vi ble flinkere til å se disse ungene der og da. Hvis de i større grad opplevde at de ble trodd og overgriperen fikk sin rettmessige straff, ville det nok hjelpe på deres psykiske utvikling.
Etter 10-15 år eller mer, hvor man ikke tør å fortelle det og tror det er ens egen skyld, er det mye vanskeligere.
Dessverre er det fortsatt slik at det er langt mindre ressurser og mindre oppmerksomhet rundt barne- og ungdomspsykiatri enn voksenpsykiatri både her i landet og andre steder.
Og noe av det vanskelige med barn er at de som regel følges til lege/helsesøster/samtale med lærer av voksne som de har en meget sterk lojalitet til. Det er vanskelig for «hjelpeapparatet» å fange opp de riktige signalene.
Her er en artikkel jeg likte veldig godt – den er rett på sak og lite akademisk, full av klokskap.
Må vi alltid snakke om det?
Katastofepsykiatri er blitt et populært konsept, som har fått tilsvarende stor medieoppmerksomhet og muligens også bevilgede midler (hva vet jeg..) de siste årene. Tanken er jo besnærende: Har du vært utsatt for noe traumatisk, så skal du fluksens til psykolog, for å forebygge nevroser seinere.
I det seinere har det kommet kritiske rapporter om at dette ikke virker – det er sågar publisert studier som viser at de som klarer seg best er de som ikke prater om det i det hele tatt…
Tilbake til John Wayne, altså?
Hmmm
Kanskje det er så enkelt som at folk er forskjellige (hehe, det hadde du ikke trodd..) her også. Det varierer hva folk opplever som traumatisk, og hvordan de forholder seg til det.
Jeg minnes Åsta-ulykken. Da jeg kjørte hjem fra kontoret den dagen hørte jeg sirener på begge sider av Mjøsa, så jeg husker at jeg tenkte at nå har det skjedd noe forferdelig. Radioen ga jo svaret. Og der hørte vi gjentatte ganger den samme mannen uttale seg om hva som hadde skjedd, han var tydeligvis et øyenvitne som media hadde kastet seg over. (Eller som stilte villig opp…) I de første timene uttalte han seg svært så skråsikkert, la ut om hvordan han hadde beordret evakuering av vognen han satt i og organisert både det ene og det andre av hjelpearbeid. Ettersom timene gikk og omfanget av katastrofen ble mer klart, ble han spakere og spakere og sa mindre og mindre, siste gang jeg hørte ham på radioen brast stemmen og jeg hadde hjertelig vondt av ham. Han burde vært forskånet for den eksponeringen.
Også dette er en menneskelig reaksjon – lettelse og adrenalinrush er det første man opplever etter noe sånt (det vet alle som har født barn…) – og da kan man nok si både det ene og det andre av lite gjennomtenkte ting. Kanskje Vær Varsom-plakaten burde ha med et punkt om at direkte involverte bør få være i fred i et døgn eller så. Det burde holde å snakke med profesjonelle hjelpere som tross alt har et litt annet forhold til katastrofer?
Men nå prater jeg meg bort fra det jeg egentlig hadde tenkt å si noe om.
Det er bra med åpenhet og at folk forteller om hva de har opplevd, både i bloggene sine, til vennene sine og ikke minst til legen og psykologen.
Men alle ting har mer enn en side.
Jeg er vokst opp med en mor med en god del angst, fobier og komplekser. Den slags preger en hel familie.
Det ble ikke akkurat tiet ihjel, – selv om det kanskje ikke var så mye profesjonell hjelp å få heller. Sekundærgevinsten, som de gamle psykiatere kalte det – er jo at da må alle innrette seg etter den som plages…
For 100 år siden var det som det skulle at unge kvinner i bedre familier (som hadde råd til det) hadde massevis av ikke-dødelige, men svært kompliserte lidelser og sykdommer som krevde kuropphold både her og der – og sikkert ble pratet MYE om.
Og tjent mye penger på…
Det er ikke alle som klarer å skrive på internett eller andre steder om hva som plager dem. Det er ikke alle som har lyst til det, nytte av det eller grunn til det heller.
Man bør ikke tie av skam – verken over hva man plages med eller på grunn av press fra omgivelsene.
Men man bør heller ikke presses til å «snakke om det».
Noen av oss er mer sånn som dette:
Som jeg skrev som kommentar i en annen blogg: Alle som har noe å tenke med vil før eller siden slite psykisk.
For noen år siden måtte jeg selv gå til doktoren og be om sykmelding. Jeg våknet hver natt klokka tre med klump i magen og svette over hele kroppen…I lengden går ikke det med fire unger og full jobb.
Vet ikke helt om fastlegen min så på dette som en lett eller vanskelig jobb. Jeg så ingen grunn til å utdype det hele mer enn i korte trekk, jeg ville ikke ha medisiner eller «prate om det» – jeg ville bare ha litt mer tid til å grave i hagen noen uker.
For meg hjalp det.
For andre hjelper andre ting. Man skal ikke kimse av å prate om det – det trengs to for perspektiv er det også en luring som har sagt. Mange som har mer kompliserte problemer enn meg har god nytte av å lufte dem sammen med et profesjonelt medmenneske. Og det å få lov til å hjelpe folk med sånt er både et privilegium og svært lærerikt.
Og som jeg også skrev i bloggen til noen: det bør ikke være mer merkverdig eller mer pinlig å være «psyk» enn å ha vondt i foten.
En ting kan både ties i hjel og snakkes ihjel. For mye eller for lite er like ille, muligens? Åpenhet er viktig okkesom.
En episode fra Sigurds skolehverdag, han er 9 år. De hadde vikar og Sigurd hadde på et eller annet tidspunkt klart å begi seg inn i en eller annen diskusjon om fotballregler. I et friminutt. Det endte med at vikaren tok gutten i genseren og heiste ham opp, ristet ham skikkelig og skjelte ham ut. Det ble stor oppstandelse og det ble satt av tid til å prate om episoden, både med Sigurd og de andre elevene om dette. Sigurd var helt uberørt og skjønte liksom ikke poenget med dette. Ikke vi heller. Male videre på noe som ikke var traumatisk for gutten. Vi flirte litt av det, men lærerene og sfo-personell (og foreldre…) holdt lenge på for å få ham til å snakke. Ble aldri ferdig. Greit nok, vikaren måtte gå på dagen, han hadde nok en bad-hair-day eller noe slik. Poenget mitt er; alt skal ikke males og males på – de fleste barn glemmer kjapt. Nå er nok Sigurd en gutt med mye ballast. Med så mye gærninger hjemme, så blir du sånn. Nå var ikke dette ingen stor sak, men det vil nok finners det barnet som hadde opplevd dette som traumatisk. Jeg har også vokst opp i en familie med angst og psykiske lidelser av ymse favører. Det ble tiet ihjel, dessverre. Det slår ut i full blomst hos meg til tider. Da graver vi i jorda eller trener.
Kloke ord, Hilde. Som alltid :).
Jeg har mer eller mindre sporadisk lest endel blogger og innlegg om dette den senere tiden, men det slår meg litt når jeg leser ditt innlegg nå at jeg har lest veldig lite om nettverk og venner. Og viktigheten av å ha fortrolige man kan «blåse» litt ut hos.
Ellers er vi forskjellige – noen jobber seg sakte ut av ting ved avkobling, ro, trening eller hage. Andre må gjøre det på andre måter.
Lykke er periodisk og øyeblikk. Det varer ikke lange liv, og det går ikke an å leve uten å kjenne at det river. De gangene jeg har kjent at det har røsket har jeg grepet røykpakka og telefonen. Og det slår meg nå at om jeg ikke i de periodene og situasjonene hadde hatt såvel røyk 😉 som venner å ringe så tror jeg at jeg hadde blitt hva man kan kalle «gal».
Forøvrig er jeg helt enig med deg om pressen, den katastrofejournalistikken som skal «smi mens liket er varmt» er alarmerende. Ekkel og ekstremt kommersiell.
Venner og kjente – og hvordan man bruker dem eller har glede av dem, kan nok oppleves litt forskjellig. Noen få er gull verd: de gir en klem og spør om det er noe de kan hjelpe til med.
Ellers er det dessverre litt for mye sånn, at forteller man en mann om sine fortredeligheter, så får man en lettvint oppskrift på løsningen på problemene, og hvis man forteller en kvinne om det, så sier hun : Huffda, og STAKKARS deg, og griner så mye at til slutt må jeg trøste henne – eller forteller en historie om seg selv som er MYE verre…
Hmm
kanskje jeg må skrive et nytt blogginnlegg om hva folk som sliter trenger å høre 😉
solfrid:
bra det gikk greit med Sigurd i forhold til dette da. Risting bør jo ikke forekomme.
Jeg opplevde at min seksåring ble sendt alene hjem i taxi til tomt hus ved en feil.
Da hun stod utenfor og hylte (midt på svarte vinteren…) forbarmet heldigvis nabokjerringa seg, ungen fikk kakao og mat, tørka klærne sine og damen sporet opp mamma og pappa.
Jeg tok jo helt av om skjelte ut både den ene og den andre, men ungen klarte seg fint 😉
Den økte åpenhet er selvfølgelig bra. Men å dra det så langt som den amerikanske overklassen ( i alle fall på film og tv) synes ikke nødvendig!
Jeg som mange andre, har min historie, 25 år lang, før erkjennelsen over at jeg trengte hjelp utenfra kom!
I mitt oppvekstmiljø var det kun krigs-seilere som trengte help, og de ville ikke ha det, skulle fikse det sjøl! Det trodde jeg og på, altfor lenge!
Jeg er helt sikker på at samfunnets økende åpenhet om emnet medvirket til at jeg en dag innså nødvendigheten av profesjonell hjelp.
Venner og familie nådde ikke inn til meg, og ikke er slike skader rettet i en fei heller! Det tar som regel år, før en finner måter å leve med dette på! Årsaken til psykiske problemer er som du sier mange,og det samme er følgelig «løsningene»!
I ettertid har jeg blitt takket mange ganger for min åpenhet, når jeg har møtt mennesker jeg fortstår er i samme situasjon, som regel gutter, og fortalt «min historie»!.
Løsningene kan ikke jeg gi, kun håpet om, eller eksemplet på, at det finnes en løsning, og som samtalepartener når det butter som verst! Min åpenhet har alltid vært «under 4 øyne» – men helt generelt har jeg ikke noe problem med å fremstå i «media» som her!
Tar man med alle varianter er antallet som sliter med noe, langt større en hva en skulle tro/få intrykk av! – også i ens egen omgangskrets!!!
Til sist, vel kommer gutter, med kjappe løsninger, gèngitt det! Men ikke bare gutter, har nå møtt kvinner med samme mønster! Like ubrukelig fra begge hold!
2 øyne, 2 ører – en munn – er også her en god ting å huske på!
Takk for et flott innlegg Hilde.
Jeg er ansatt som barnerepresentant/erfaringskonsulent i psykiatrien på Sørlandet Sykehus. Jeg skal fungere som «vaktbikkje» og sørge for at barna til pasientene blir godt ivaretatt. Tittelen erfaringskonsulent viser til at jeg ikke har noen formell kompetanse men bruker av min egen erfaring, som barn av en alvorlig psyksisk syk. Jeg opplevde også at følgene av min barndom, som solfrid skriver «slo ut i full blomst» – og for en periode fikk oppleve hvordan det er å være mamma og slite psykisk.
Jeg er opptatt av at barn trenger samtale og beskyttelse. De trenger å få kunnskap om mors eller fars sykdom slik at de klarer å skape mening i det som skjer. De trenger å få anledning til å snakke om sine opplevelser, tanker og følelser. Det er en del viktige ting som vi voksne må fortelle dem, og det er viktig at de vet at det finnes noen som vet og forstår.
Samtidig er det så viktig å anerkjenne den evnen barn har til å beskytte seg selv ved å ikke snakke, ikke fortelle. Jeg pleier ofte å si at noe av det tøffeste ved samtaler med barn er å tåle tausheten, og det første jeg pleier å si når jeg snakker med barn er at de ikke trenger å si noe eller svare på spørsmål.
Jeg har også sett at det er flere innlegg rundt omkring som har handlet om dette med psykisk helse og uhelse nå rundt verdensdagen for psykisk helse. Jeg er glad for at tabuene slipper taket og at dette ikke er så skambelagt lenger, slik det var da jeg var barn.
Leser med interesse disse innleggene, som vel beviser at de fleste av oss før eller siden ‘sliter’. Også jeg har ‘falt’ og kjempet meg opp igjen, med egen hjelp, det er vel ingen fasit på hvordan, men åpenhet til noen hjelper andre, helt klart.Ikke alltid lett å vite hvordan man skal hjelpe , men vi er vel som plantene, trenger forskjellige vilkår.
Takk for innspill.
Veldig bra post, Hilde 🙂
Jeg liker at du alminneliggjør og er så menneskelig.
*klem*