Barne- og likestillingsministeren har lagt fram stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Hun skryter av Jens som var en av de svært få pappaene som tok sin del av permisjonen i 1989, uten at det gikk ut over hans karriere…
Da kan jeg jo benytte anledningen til å skryte av mannfolket her i huset, som tok sin del av permisjonen i 1984 – da var det nok enda færre som gjorde noe slikt.
Av den gode grunn at den betalte permisjonstiden den gangen var hele 12 uker. Tenk på det, dere – som får barn i dag.
Her har utviklingen gått fort. Da jeg fikk mitt siste barn ti år seinere, i 1994, var permisjonstiden ett år – og da delte vi den likt – et halvår på hver. Egentlig hadde jeg tenkt å være hjemme lenger, da – siden jeg visste at dette var siste gang, men av forskjellige grunner ble det ikke sånn.
Den gunstige permisjonsordningen her i landet er utvilsomt en av årsakene til at norske kvinner topper Europas fødselsstatistikker.
Men det er jo fullstendig uforståelig at menn ikke har noen selvstendig opptjeningsrett for fødselspenger. Det er ikke prioritert denne gangen heller – menn får fødselspenger etter hva kona tjener. Og siden det fortsatt er slik at menn stort sett tjener mest, så blir det en økonomisk belastning for de fleste at pappa er hjemme. Hadde vi funnet oss i dette om det hadde vært motsatt? (og slått like negativt ut økonomisk?)
Meldingen går ikke inn for tvungen delt omsorg ved samlivsbrudd (som dessverre er en realitet for mange familier med barn..). Dette er Karita Bekkemellom sint for – men hvor har hun blikket festet da?
Er det best for barna at foreldre som ikke klarer å bli enige om noe som helst og har et høyt konfliktnivå skal tvinges til å dele omsorgen? Jeg tror faktisk ikke det er til barnas beste å flytte hver uke, selv mellom foreldre som samarbeider godt.
Da bør heller foreldrene tvinges til å flytte – og barna bli i ro i det som er bestemt at skal være deres hjem…
Det er tross alt foreldrene som har stelt i stand både barna, konfliktene og skilsmissen, er det ikke? Så hvorfor skal barna svi for det?
Heldigvis klarer de fleste å bli enige på egen hånd – og det bør de antagelig få lov til. De fleste foreldre har barnas beste for øye – selv om de er aldri så uvenner seg i mellom.