Er lykkelig og bekymringsløs det samme?

Personer uten barn er lykkeligere enn foreldre.
Det blir stadig færre dansker med Down’s syndrom, noe som visstnok er en suksess.

Det er et risikoprosjekt å få barn. Man får søvnløse netter, både i spedbarnsperioden, i tenårene – og kanskje senere også.
Sjansen for en bekymringsløs tilværelse hvor man utelukkende kan konsentrere seg om egne lyster og behov reduseres drastisk, så snart man har satt en liten skrikhals til verden.
Men blir man mindre lykkelig? Eller er det en kortslutning her et sted, aftenposten…

Men vi vil visst helst ha designbabyer, og når teknologien finnes, blir den brukt. Danskene betegner prosjektet sitt for å redusere antall barn som fødes med Downs syndrom som en suksess.
Jeg er bekymret for denne prosessen og den utviklingen vi ser her. Når man er gravid, er man sårbar og hormonell. Er det noen som har undersøkt hvordan de gravide som valgte bort et barn med Downs syndrom har det i ettertid? Uansett årsak, er det neppe noen spøk å gjennomgå en sen abort.
Hva slags oppfølging får disse?
Da jeg var gravid med mitt siste barn, var terminen to måneder før jeg fylte 38. Kvinner som er 38 eller eldre ved termin får her i landet tilbud om fosterdiagnostikk. Jeg brukte derfor litt tid i det svangerskapet til å tenke gjennom akkurat denne problemstillingen, og konkluderte for egen del med at jeg var glad for at jeg slapp å ta stilling til et eventuelt resultat av en slik prøve.
Jeg respekterer for all del at andre gjør andre valg, men sorteringssamfunnet håper jeg vi klarer å holde unna.

0 tanker om “Er lykkelig og bekymringsløs det samme?

  1. For å avgrense med en gang: Jeg holder meg her kun til første del av “problemstillingen” her,

    Her finnes selvsagt ikke fasitsvar og det er svært ulikt hvordan man vil vurdere dette. Jeg er høyst frivillig barnløs og har en tilværelse som til nå har vært preget av at jeg er ytterst fornøyd med det aller meste, Lykke er et begrep det er svært komplisert å definere, men jeg føler meg relativt sett lykkelig. Samtidig har jeg nære bekjente i samme situasjon, men som i motsetning til meg inderlig ønsker seg barn. Disse gode vennene mine føler seg alt annet enn lykkelig i sin barnløse tilværelse. Her er verden ikke
    alltid like enkel mildt sagt…

    Som en av de som åpent tør innrømme at jeg ikke ønsker barn er det godt å kunne uttale seg i en blogg som faktisk åpner for at slike synspunkt kan komme fram. 🙂

  2. Her falt en setning ut:

    Etter “er er verden ikke
    alltid like enkel mildt sagt…” skulle det stått

    og for disse er følelsen av lykke temmelig fraværende, men dette kan vil altså ikke styre fra et individuelt ståsted,

  3. Her er en form for kortslutning hele veien. Ikke bare i Aftenposten.
    Jeg har barn og det ble produsert i en blanding av hormoner og forventninger, – det siste mer fra omgivelsene enn fra meg selv. I utgangspunktet ønsket jeg meg ikke barn, men jeg var på det tidspunktet ikke fullt ut avklart til å ta et standpunkt og stå for det.

    Klart det er lykkefølelse ved ørsmå fremskritt fra barnets side, men jeg må si at jeg får like mye lykkefølelse av noe som utvikler seg fra hundenes side eller vårens komme i en eller annen forstand.
    Det negative ved å ha barn skulle jeg gjerne klart meg uten, men det kommer som en del av pakken.

    De barnløse jeg har rundt meg har sine utfordringer og sine lykkestunder vel så mye som de med barn, og med alder rundt femti er de langt mer bevisste om ‘situasjonen’ enn den gang de var i fertil alder. “Youth is wasted” osv.

    Og så til kortslutningen, ikke bare fra Aftenpostens side: Det snakkes om lykkefølelse som det helt store. Man skal være lykkelig her i livet, ellers er noe galt. Hva skjedde med Tilfredshet ?

  4. Tilfredshet er ingen dårlig variabel. Man kan ikke være stormende lykkelig hele tiden, det er teknisk umulig.

    Forresten – jeg ønsket meg aldri barn. Men når de kom, forandrer de både oss og dem. Dialogen pågår fortsatt – og alle er vi enige om at reisen foreløpig har vært både interessant og humpete.

  5. Forkning viser at barnløse er lykkeligere i midten av livet, men så fort man bikker 60 år snur kurven ogt de med barn er de lykkelige….

  6. Selv er jeg så heldig at jeg er tilfreds med livet akkurat nå. Det har jeg ikke alltid vært. Og så opplever jeg noen deilige lykkeplopp innimellom:-)

  7. “Forskning” er noen rare greier. “Lykke” er et særdeles diffust begrep. Glimt av lykke er de fleste av oss heldige nok til å oppleve i løpet av livet. Virkelig tilfredsstillelse er noe annet. Er vi heldige, kan vi oppleve det også – når vi ser våre barn gro til og bli “gagns menneske” , når vi ser den planten vi har dulla intenst med i hagen faktisk klare seg, når vi lærer noe nytt, når vi klarer noe vi aldri hadde trodd vi skulle greie, når vi opplever at den støtte og hjelp vi har ytt et av våre medmennesker faktisk har vært av avgjørende betydning. Når det gjelder det siste, er vi som jobber i helsevesenet heldige. Selv om vi får mye kjeft også.
    Jeg synes dette oppslaget var altfor lettvint og vitnet om en gedigen kortslutning.

  8. Og det rinner meg i hu to sitater. Det ene er et kinesisk ordtak:
    Lykken består i å gjøre sine gleder enkle.
    Med andre ord – se de små gleder i livet, og ikke fokusere på at kanskje naboen har litt mer enn deg på ett eller annet område.
    Og det andre er Oscar Wilde:
    We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars.

    Som bare er en litt mer sangvinsk måte å si det samme på. 😉

  9. Barn og planter er ikke så ulike egentlig. De trenger spesielle forhold for å spire, deretter optimale forhold for å vokse til sunne og friske eksemplarer, Vi forbereder dem på å være ute alene, bærer inn og ut, og litt vind og regn får de også, og står til slutt stødig av seg selv. Noe uvær må vi redde dem fra, så vi står klar, vi står klar.
    Og de får gjerne avleggere også. 🙂

    Tankespinn i et søvnig hode før nattevakt….. 😉

  10. Eg er enig i det som vert sagt om lykke her! Tenkte eg skulle kommentere det du skriver om fostervannsprøve. Var på ferie i Danmark og fekk utdelt eit blad på apoteket, om helse og slikt. Der var det eit intervju med mor til eit barn med Downs. Denne mora hadde teke fostervannsprøve, og det vart ikkje påvist Downs, likevell fekk ho altså eit barn med Downs. Denne jenta var ho like glad i som sine andre born, men kjente på at samfunnet såg på jenta hennar som ein glipp. Ho kjente på at jenta hennar vart sett på som eit uhell, som påførte samfunnet unødige kostnader.

  11. Huffameg,- ja det er nettopp slike holdninger som gir meg gåsehud. Har folk glemt at det var sånt de kalte rasehygiene på trettitallet…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *