Wick og Orknøyene

Vi dro som sagt til Wick. Ekspresstog til Inverness, halvannen times stopp i Inverness, nok til å få en utmerket lunsj i hotellet rett ved jernbanen, før vi satte oss på somletoget til Wick. Det tar fire timer, med stopp på hver melkerampe, inklusive noen “request stops”. Kuer, sauer, gorse, heder, jorder og ett og annet hus. Vakkert, fredelig og fortsatt nydelig vær.

Men hvorfor Wick? Det var egentlig tilfeldig. Vi tenkte på da vi bodde i havna i Aberdeen, å ta en tur til Orknøyene, men det er en svært lang båttur fra Aberdeen. Men hvorfor ikke ta båten fra Thurso – eller rettere – Scrabster i stedet? Det er en langt mer overkommelig tur på under to timer. Vi fant ikke noe passende overnattingssted i Thurso, men Wick ligger tre mil unna, og det er så noenlunde greit å komme seg mellom de to stedene. Vi valgte The Norseman, sånn mest på grunn av navnet, og stort sett god omtale, særlig av maten. Vi skulle jo tross alt gå i forfedrenes fotspor og valfarte til St.Magnus-katedralen i Kirkwall.

Det skulle vise seg å være et lykketreff. Selv om jeg hadde tabba meg ut – oppdaget jeg da vi gikk av toget – og bestilt feil datoer på hotellet, så vi skulle egentlig ikke vært der før dagen etter, som jeg noe forlegen forklarte til damen i resepsjonen. Som smilte blidt og sa “Ooooh, I love a challenge”. Men hun ville ikke ha oss “looking down her right ear” mens hun forsøkte å løse flokene, så vi satt i baren mens hun fikset opp på null komma niks. Dette hotellet var virkelig spesielt – bygd i 1970 og selv om det utvilsomt er pusset opp, er sjarmen og stemningen den samme. Skulle hatt flere bilder av interiøret.

Dagen etter var det opp i purkotten for å rekke bussen til Scrabster. Vi måtte gå siste halvannen kilometer, og var litt bekymret for hvordan vi skulle komme oss tilbake, men den tid den sorg. Det var ganske tåkete på morgenkvisten, så vi så ikke stort på overfarten, men det var rolig sjø. Kan tenke meg det kan gynge skikkelig – alle stolene var da også tjoret fast i golvet. Stor, flott ferge…

Men vi var heldig med været. Det klarnet skikkelig opp etterhvert. Buss fra Stromsnes til Kirkwall, da vi kom fram dit, sprakk skylaget, og vi hadde en fin rusletur i byen, så på den vakre St.Magnus-katedralen og spiste en nydelig lunsj på The Kirkwall. Steak and ale pie for mitt vedkommende, beste sausen jeg har smakt. Vi hadde god tid, så jeg bladde litt i drikkemenyen, og oppdaget at de hadde fem sider med forskjellige typer gin! Trodde skottene bare drakk whisky… Men det var bare fire sider med whisky, hehe. Måtte jo selvsagt prøve en lokal type: Johnsmas. Den var riktig god.

Gin og tonic

På hjemturen så vi desto mer, da overfarten var i stålende sol. Praktfulle klipper, og ikke minst “The old man of Hoy” – som visstnok er en utfordring for klatrere. Vel bekomme, sier jeg – men det var et flott syn.

I dag har vi ruslet en tur i byen, og vært på The Pulteney Whisky Distillery. Det var riktig hyggelig og interessant. Dyktig guide. Denne byen har vært kjent for å eksportere tønner med sølv (sild) og gull (whisky) – sjøveien, siden det tidligere ikke var vei i området. Museet som dokumenterer sildefisket rakk vi ikke å besøke. Dette er det slutt på, men whisky produserer de fortsatt, og har gjort det i et par hundre år – med unntak av forbudstiden, som varte ganske lenge her.

Nå sitter vi på toget tilbake til Inverness. Det blir bare et kort stopp også denne gangen, vi skal tidlig opp i morgen for å rekke toget til York. Evensong i York Minster bør bli fint.

Leave a Reply