fantastisk sommerdag i en nydelig by. 32 grader på det varmeste – en smule i overkant, i alle fall for min feriekoffert. Men man får ikke klage. Det hjalp med et par nyinnkjøpte t-skjorter.

Vi bor på Hotel Roma, som absolutt kan anbefales. Store og fine rom, god service, kjøleskap på rommet og gangdistanse til det meste. Trikkestopp utenfor døra, utmerket frokost og rimelig pris. I alle fall for oss oljesjeiker – men uansett betydelig rimeligere enn hotellene som ligger 100 m nærmere Karlsbroen som du ser på bildet. Og tro meg, etter noen runder med tsjekkisk mat og øl, har du bare godt av å gå 100 meter ekstra.

Vi startet dagen med noe jeg ikke har fått med meg ennå til tross for at dette var mitt syvende besøk i Praha, nemlig Kafka-museet. Jeg leste «Metamorfose» under mitt første besøk i Praha, men det er så langt det eneste jeg har lest av denne mannen. Museet var veldig fint, vi lærte masse. Og skulpturen utenfor er vel ett av Prahas mer kjente landemerker…

Det øverste bildet er tatt fra baren nedenfor museet, hvor man kan se folk kose seg på elva i det fine sommerværet. 

Vi spiste deretter lunsj på Pod Vezi. Det har jeg gjort mange ganger før, og de skuffet ikke denne gangen heller. Dette er utrolig nok en restaurant rett i turistfelleområdet – med rimelige priser, god service og god mat. Ligger rett ved brotårnet på Mala Strana-siden av Karlsbroen. Anbefales på det varmeste. 

Dette er desserten. Gulrotkake. Den var veldig god, og jeg liker ikke gulrotkake engang. 

Deretter var vi rimelig klare for en siesta i varmen. Så ettermiddagen ble ikke brukt til noe fornuftig. Men vi hadde planlagt tre retters middag på Bellevue forut for aftenens forestilling på Nàrodní divadlo – La traviata.

Maten på Bellevue er gedigen – men etter tsjekkisk standard nokså dyr. Vi valgte to retter med husets vinanbefalinger, og spiste gåseleverpostei (til mannfolket), braiserte kamskjell (til meg) til forrett og havabbor og rådyrfilet med gåseleverpostei til hovedretter.

Maten her er jo de rene kunstverk, og du får informasjon om både mat og vin av kunnskapsrik betjening. Vi fikk også en liten ravioli i safransaus som ekstra godbit.

Sånn i forbifarten…

Jeg ble helt svimmel av å se på disse kara – jeg ser ingen sikring, gjør du? Og det er enda en etasje over bakken enn det jeg har fått med på bildet. 

La Traviata var en gedigen opplevelse. Orkesteret var kanskje ikke på høyde med det vi hørte i Semperoper, men jeg hadde langt mer sans for oppsetningen, som her var helt tradisjonell – ingen krumspring eller regissørfakter av noe slag – med noen ytterst få og svært vellykte unntak. 

Og Violetta bar hele forestillingen. Hva som gjør at ikke denne sopranen er internasjonalt kjent begriper ikke jeg – men jeg er nå bare en skarve amatør. Bedre tror jeg ikke det kan gjøres. Jeg hadde gåsehud i nakken og tårer i øynene. Bravo!