Tirsdagen opprant med strålende vær. Noe kaldt fra morgenen av, men utover dagen ble det riktig så levelig temperatur. Vi spiste frokost rimelig tidlig- frokosten er også bra og bidro slett ikke til å trekke ned det gode inntrykket av hotellet. Etter frokost ruslet vi igjen over Karlsbroen og rakk fram til rådhuset akkurat i det klokka slo ti – så vi fikk se apostlene komme fram. Et fantastisk ur, og med rette berømt. Jeg spurte guiden i går om Praha slapp helt unna bomber under krigen (det kan jo virke sånn – ellers ville vel all den vidunderlige arkitekturen her være erstattete med grå kommunistblokker…). Svaret var – nesten. Og hun viste meg at egentlig er det jo bare halve rådhuset igjen – og det står slik den dag i dag. Tenk om de hadde ødelagt det astronomiske uret!

Vi ruslet videre rundt, og hadde noen små ærender å gjøre, mannfolket trengte nytt belte og jeg trengte noen strømpebukser. Dette fikk vi i en bygning som i følge gårsdagens utmerkede guide er kommet på Unescos verdensarvliste – som et typisk eksempel på kommunistisk byggeskikk. Hun fortalte videre at dette hadde vært partiets hovedkvarter under kommunist-tida. En diger, kasselignende bygning i betong. Nå er det shoppingsenter. De gamle aparatchikene snur seg sikkert i sine sarkofager.
Vi fikk i alle fall kjøpt det vi trengte, og satte deretter kursen for det jødiske kvartalet. Denne bydelen er et paradoks i seg selv. Tidligere nærmest et slumområde, og hjem for Prahas mange jøder. Det er flere synagoger i området, som alle nå er overtatt av turistbransjen. Strøket er fullstendig renovert og regnes blant Prahas fineste. Den første synagogen vi besøkte var fullstendig tom. Kun skjelettet stod igjen og på de hvitkalkede veggene var det skrevet inn navnet på alle Tsjekkiske jøder som ble drept under krigen. Det var tett i tett med navn fra golv til tak i hele synagogen og to gallerier. Deretter kom vi ut på den jødiske kirkegården. Dette er et merkelig sted. Jøder hadde bare lov til å begrave sine døde på dette lille området i mange hundre år- så likene ble lagt lagvis og gravstøttene står tett i tett. De mange likene har ført til at bakken her er flere meter høyere enn terrenget rundt. Det var ikke lov å ta bilder her, men jeg tok sjansen likevel:

Til slutt så vi enda en synagoge – som hadde mer preg av museum. Torah-ruller, lysestaker, bønnebøker og andre gjenstander med forklaring på hvilken rolle de spilte ved jødenes forskjellige helligdager var interessant å se. En annen del av bygningen var viet barnetegninger fra Teresienstadt. De voksne som var internert der forsøkte i det lengste å skjerme barna og gi dem en så normal hverdag som mulig. Blant annet ved å drive en skole. En av de kvinnene som underviste der tok vare på flere tusen av de tegningene barna lagde. Hjerteskjærende.
I likhet med kommunisthuset som er blit shoppingsenter, er denne jødiske bydelen også et paradoks. Det er svært få jøder i Praha i dag – det hele er overtatt av turistindustrien slik at glanere som oss kan betale penger for å se på denne tragiske delen av historen. Vi får håpe noen lærer noe.
Etter dette var vi ganske slitne av både traving og inntrykk. Været hadde gått fra neglesprett-klart til nesten sommerlig siden vi gikk ut i morges – og vi gikk for en lett lunsj på en uteservering like ved hotellet. Der var det godt å sitte – prisene var forholdsvis stive, og maten fortsatt ikke noe å skrive hjem om, men absolutt spiselig. Skulle bare mangle.
Deretter tok vi en siesta på rommet. Såre bein trenger noen hvilepauser. Vi hadde operabilletter til kvelden, og tenkte også å få i oss noe mat før den tid. I følge vår stadig utmerkede guide går tsjekkerne tidlig til sengs – så vi regnet ikke med at det ble mat å få etter at forestillingen var ferdig.
Vi hadde enda ikke helt forsont oss med tanken på at en så stor by som dette ikke skulle klare å hoste opp noe god mat – så vi forsøkte oss på en restaurant som har fått svært mye god omtale på tripadvisor.com (det hadde forsåvidt også gårsdagens restaurant med skarprettergulasjen, så forhåpningene var ikke overdrevne). Vi tuslett inn på Tri Stoleti – en ganske stor restaurant hvor det kun var 2 andre bord besatt. Det var antagelig litt tidlig for middag – vi lot oss ikke avskrekke.  

Lokalet var fint, stille og rolig i en liten sidegate – kun lyden av et springvann inne i lokalet og ganske svak bakgrunnsmusikk var å høre. Betjeningen var proff, høflig og stillfarende. Og tro det eller ei: maten var KJEMPEGOD! Først spiste vi begge Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe med kantareller og egg.  Om jeg skal være riktig kritisk  og ekkel så vil jeg si at jeg var ikke overbegeistret for at det lå et stekt egg og fløt oppi suppa mi, i suppe er det bedre med kokt egg- eventuelt porsjert. Men lell da gut, suppa var nydelig og det var rikelig med søte små kantareller oppi der.  

Deretter hadde mannfolket valgt villsvingryte med nypesaus (!), mens jeg bestilte andebryst med bacon, rødbeter, pinjekjerner og potetmos. Villsvinet kan jeg av gode grunner ikke uttale meg om, men mannfolket satte det til livs og sa det var veldig godt. Anda var perfekt. Mør, akkurat passe stekt. Tilbehøret er jo åpenbart klassisk tsjekkisk, (muligens med unntak av pinjekjernene?) – og aldeles nydelig. Rødbetene var kokt i noe sursøtt som passet akkurat, pinjekjernene kledde dette og potetmosen var hjemmelaget. Nammenam! Om du er i Praha – spis her! Rødvinen – som vi overlot til kelnerdamen å plukke ut – var også helt nydelig.  

(Nå bør jeg muligens også si noe om at vi spiste på restauranten i hotellet i går kveld. Kylling til meg og grillspyd til mannfolket. Begge deler også helt ok. Nydelig stekt, ingen usmak – men litt kjedelig. Og nesten ingen grønnsaker. )  

Deretter var vi stappmette og absolutt klare for en liten spasertur slik at maten skulle synke før operaforestillingen. Den foregikk i Národní divadlo, som visstnok betyr noe i retning av nasjonalteateret. Det er visstnok folkets stolthet og et slags symbol for nasjonen. Bygd for en stor del for  innsamlede midler, for å skape en egen tsjekkisk kulturell  identitet i et forsøk på kvitte seg med den tyske dominansen. Ikke før var det bygd, så brant det ned. Konspirasjonsteoriene florerte, men tsjekkerne gjøv på igen og bygde det opp igjen – og nå står bygget der i all sin prakt fremdeles – til glede for både innfødte og turister. Det har riktignok fått en pendant (hvor billettkontoret og diverse annet ligger) som vår guide uten å nøle utnevnte til Prahas styggeste bygg i går (og vi gir henne rett, det ser ut som skitten bobleplast). Operaen var praktfull – både bygningen og framføringen. Salen var så godt som fullsatt av folk i alle aldre og antrekk 🙂 Og Aida er en perle av en opera.  Solistene var gode, koret var kjempefint – særlig kara- og helhetsinntrykket var en fryd. Jeg satt riktignok igjen med mest sympati for Amneris – og ikke Aida da teppet falt.  Men det kan jo ha mange grunner 😉  

Jeg tok en del skumringsbilder på vei til operaen i kveld, de ligger på mobilen, for jeg hadde glemt å ta minnekortet ut av pcn. Har også en liten video av «The Bridge Band» som jeg skal prøve å få lagt ut etterhvert. Dette var en gjeng med godt voksne karer som spilte jazz på Karlsbroen ved middagstider i dag. De var jo helt ubetalelige og veldig gode 😀 Komplett med vaskebrett, visp og trakt til sangeren (ikke noe elektronisk forsterkerutstyr der nei…)

Dette er to forskjellige dager. Legg merke til at besetningen er litt forskjellig. Og sjekk trompeteren med sneipen…