Lørdag hadde vi billetter til Martyriet, en ganske nyskrevet opera, framført på Takkelloftet i Operaen. En ganske liten scene, inngangen var ikke lett å finne. Før dette hadde jeg tusset litt rundt i byen, og kommet over Magasin du Nords lille museum – interessant.

Martyriet handler om Kaj Munks siste dager. Jeg skjønte ikke veldig mye av verken tekst eller musikk, men det var et par flinke, unge sangere som framførte det, og danskene var begeistret. Dette er deres nære historie, jeg vet for lite om Kaj Munk.

Deretter hadde jeg klart å trygle meg til et bord på Den Lille Fede. Mannfolket måtte jo få en skikkelig bursdagsmiddag. Dette var i sannhet en strålende restaurant. Vi fikk et bord med utsikt til kjøkkenet, og kunne følge med på tilberedningen. Fire konsentrerte kokker, et lokale som langsomt fyltes opp. Vi kom litt før de åpnet, og gikk rundt hjørnet for en aperitif

Deretter ble vi vist inn. Her er mannfolket som sitter forventningsfull foran et helt batteri med vinglass 🙂

Konseptet her er en fast meny – du kan velge mellom 5 eller 7 retter. 7 til mannfolket, 5 til meg. Det betydde en pause på to retter for meg – jeg fikk ekstra vin (vi bestilte begge vinpakke til), er det noen sak. Dette var I sannhet nydelig, veltillaget og interessant mat. Her er noen av rettene avbildet – men vi var veldig opptatt med å spise, sjekk menyen deres for beskrivelse av hva det er.

Neste gang bestiller jeg før jeg drar hjemmefra – det var som sagt fullt, men som de skrev på nettsiden – om du ikke finner noe bord, send oss en epost. Det funka, jeg fikk hyggelig svar og beskjed om at vi kunne få et bord for 2 fra halv seks til åtte. Vi rakk fint å spise alle rettene på denne tiden. Hyggelig og effektiv betjening, nydelig mat, koselig lokale uten plagsom akustikk og prisen var slett ikke urimelig. Anbefales på det varmeste.

Søndagen var hjemreisedag, men ikke før utpå kvelden. Vi pakket sammen, fikk innvilget en halvtime ekstra så vi rakk å lage en gedigen frokost og spise opp eggene vi hadde kjøpt. pakke og slepe bagasjen til Hovedbanegården, hvor den ble deponert på hittegodskontoret. Vi ruslet til Domkirken, hvor mannfolket lokket med musikkgudstjeneste. Vi spiste Vitello tonnato på en italiensk restaurant rett bak kirken, den var god og hvitvinen generøst sjenket, men jeg tror ikke det var det som gjorde at vi følte oss hensatt til himmeriket i Domkirken. Mannfolket fikk hilse på sin heltinne Hanne Kuhlmann (jeg hører det hver morgen – hør! det er Hanne Kuhlmann som spiller! – når det er det. Jeg hører ikke forskjell, det er vel ingen dårlige organister i denne kirken)og kjøpt opptil flere CD’er hvor hun demonstrerer orgelet i kirken. Vor Frue Kantori (profesjonelle sangere) sang vakkert i gudstjenesten. Og for et musikkvalg! Det var virkelig en salig stund.

Skal ta med programmet til vår lokale Domkantor – kanskje vi også klarer å synge noe av dette? Vaaren av Grieg har vi nok sunget før, men særlig det finske verket i starten var ukjent for meg og særdeles vakkert.

Deretter hadde vi egentlig ikke så mye mer å gjøre – jeg argumenterte for tidlig avreise til flyplassen i den hensikt å spandere østers eller hummer på mannfolket – siden dette egentlig var dagen. Han lot seg overtale, og vi pressa oss inn som sardiner i boks på toget til Kastrup. Det er heldigvis ikke langt. Der fant vi den beste restauranten, og de gjorde ikke skam på seg

Østers med kaviar til mannfolket, hummer med chilimajones til meg. Og en flaske musiserende vin. Flyet var forsinket.

Gin og snobbete tonic. Whisky til mannfolket – gjemt bak tonicflasken. Da kan man ikke klage over 25 minutters forsinkelse. Toget var i rute, vi kom hjem før midnatt. Men lite ante vi at vi skulle bli besteforeldre for tredje gang få timer seinere….