Det er ikke jeg som står på hodet – svensketur del 2

Vi startet dagen med egg og bacon i vår utmerkede leilighet, før vi satte oss i bilen, og Åsne kjørte til Alingsås. Der fant vi både laderen på MacDonalds, en minibank og damen med knyppeldynan – som nå er min, sammen med en del stash og tilbehør. Gleder meg til å se om jeg får dette til

Så kunne vi jo ikke la være med en tur i Botanisk hage, hvor magnoliablomstringen var fantastisk, selv om den her har lagt seg flat. Rhododendronen var i sin vorden, og masse løk var i fullt flor. Mange svensker var ute og blomstret også, en nydelig dag. VI spiste i restauranten i hagen – nydelig mat! men lang kø

 

Så rakk vi en liten siesta før vi dro inn til operaen og så en fantastisk oppsetning av La Traviata.

 

 

Operaen er fin i solnedgangen…

 

Svensketur

Jeg har alltid hatt en tanke om at jeg har lyst til å lære meg å kniple. Husflidslaget i Ringsaker skal holde kurs i høst. Utstyr til knipling er dyrt i Norge, og vanskelig å få tak i. Jeg ble tipset om at det er billigere i Sverige – og på BLocket fant jeg fullt utstyr til 300 kr. Men å få det til Norge var verre. Så hvorfor ikke kombinere det nyttige med det behaglige. Tredje englebarn ble med sin mor på roadtrip til Gøteborg, så i går hadde vi en fin tur i solskinnet, med stopp for lading og mat, lading og shopping – og et siste ladestopp før vi fant vår Airbnb-leilighet. Den er fin. Her har vi god plass og alle fasiliteter i et sjarmerende nabolag.
I dag skal vi kjøre til Alingsås for å hente knyppeldynan, en tur på Systembolaget og eventuelt andre butikker må det også bli – før vi drar tilbake til Gøteborg. I kveld skal vi i operaen!
 

 

Slutten på ferien…

Lørdag hadde vi billetter til Martyriet, en ganske nyskrevet opera, framført på Takkelloftet i Operaen. En ganske liten scene, inngangen var ikke lett å finne. Før dette hadde jeg tusset litt rundt i byen, og kommet over Magasin du Nords lille museum – interessant.

wp-image-1441560981jpg.jpg wp-image-747810145jpg.jpg

Martyriet handler om Kaj Munks siste dager. Jeg skjønte ikke veldig mye av verken tekst eller musikk, men det var et par flinke, unge sangere som framførte det, og danskene var begeistret. Dette er deres nære historie, jeg vet for lite om Kaj Munk.

Deretter hadde jeg klart å trygle meg til et bord på Den Lille Fede. Mannfolket måtte jo få en skikkelig bursdagsmiddag. Dette var i sannhet en strålende restaurant. Vi fikk et bord med utsikt til kjøkkenet, og kunne følge med på tilberedningen. Fire konsentrerte kokker, et lokale som langsomt fyltes opp. Vi kom litt før de åpnet, og gikk rundt hjørnet for en aperitif

wp-image-1779420494jpg.jpg

Deretter ble vi vist inn. Her er mannfolket som sitter forventningsfull foran et helt batteri med vinglass 🙂

wp-image-582986458jpg.jpg

Konseptet her er en fast meny – du kan velge mellom 5 eller 7 retter. 7 til mannfolket, 5 til meg. Det betydde en pause på to retter for meg – jeg fikk ekstra vin (vi bestilte begge vinpakke til), er det noen sak. Dette var I sannhet nydelig, veltillaget og interessant mat. Her er noen av rettene avbildet – men vi var veldig opptatt med å spise, sjekk menyen deres for beskrivelse av hva det er.

wp-image-1370878761jpg.jpg wp-image-1123533597jpg.jpg wp-image-2088757984jpg.jpg

Neste gang bestiller jeg før jeg drar hjemmefra – det var som sagt fullt, men som de skrev på nettsiden – om du ikke finner noe bord, send oss en epost. Det funka, jeg fikk hyggelig svar og beskjed om at vi kunne få et bord for 2 fra halv seks til åtte. Vi rakk fint å spise alle rettene på denne tiden. Hyggelig og effektiv betjening, nydelig mat, koselig lokale uten plagsom akustikk og prisen var slett ikke urimelig. Anbefales på det varmeste.

Søndagen var hjemreisedag, men ikke før utpå kvelden. Vi pakket sammen, fikk innvilget en halvtime ekstra så vi rakk å lage en gedigen frokost og spise opp eggene vi hadde kjøpt. pakke og slepe bagasjen til Hovedbanegården, hvor den ble deponert på hittegodskontoret. Vi ruslet til Domkirken, hvor mannfolket lokket med musikkgudstjeneste. Vi spiste Vitello tonnato på en italiensk restaurant rett bak kirken, den var god og hvitvinen generøst sjenket, men jeg tror ikke det var det som gjorde at vi følte oss hensatt til himmeriket i Domkirken. Mannfolket fikk hilse på sin heltinne Hanne Kuhlmann (jeg hører det hver morgen – hør! det er Hanne Kuhlmann som spiller! – når det er det. Jeg hører ikke forskjell, det er vel ingen dårlige organister i denne kirken)og kjøpt opptil flere CD’er hvor hun demonstrerer orgelet i kirken. Vor Frue Kantori (profesjonelle sangere) sang vakkert i gudstjenesten. Og for et musikkvalg! Det var virkelig en salig stund.

wp-image-905061346jpg.jpg wp-image-1179685449jpg.jpg

Skal ta med programmet til vår lokale Domkantor – kanskje vi også klarer å synge noe av dette? Vaaren av Grieg har vi nok sunget før, men særlig det finske verket i starten var ukjent for meg og særdeles vakkert.

Deretter hadde vi egentlig ikke så mye mer å gjøre – jeg argumenterte for tidlig avreise til flyplassen i den hensikt å spandere østers eller hummer på mannfolket – siden dette egentlig var dagen. Han lot seg overtale, og vi pressa oss inn som sardiner i boks på toget til Kastrup. Det er heldigvis ikke langt. Der fant vi den beste restauranten, og de gjorde ikke skam på seg

wp-image-1488299433jpg.jpg wp-image-1018081309jpg.jpg

Østers med kaviar til mannfolket, hummer med chilimajones til meg. Og en flaske musiserende vin. Flyet var forsinket.

wp-image-1015242903jpg.jpg

Gin og snobbete tonic. Whisky til mannfolket – gjemt bak tonicflasken. Da kan man ikke klage over 25 minutters forsinkelse. Toget var i rute, vi kom hjem før midnatt. Men lite ante vi at vi skulle bli besteforeldre for tredje gang få timer seinere….

Tur til København

Mannfolkets bursdagsønske. Hjemme hos oss starter hver dag med Morgenandagten fra Københavns domkirke – hørt på radio. Danmark er nok yndlingsreisemålet. Så da legger fruen planer for tur. Danskebåten er alltid en avslappende start på turen (til tross for noe luguber omtale i det siste, men sånt får dem vel til å skjerpe seg, tenkte jeg.) Denne gangen var det ingen tilgjengelige Commodore-lugarer den dagen vi skulle dra (merkelig, for båten virket ikke veldig full, og vi møtte knapt nok et menneske i korridoren), så vi gikk opp et hakk til Commodore de  Luxe, og var spent på hva forskjellen var. Vi ble vist inn i samme korridor som sist – og tenkte lugaren var lik, men den var langt større, med en komfortabel sittegruppe, og for ikke å snakke om panoramavinduet med retning mot baugen. Fantastisk utsikt – selv om det var mørkt og overskyet på det meste av overfarten denne gangen. I tillegg har man adgang til Commodore-lounge på dekk 11, hvor det er internett, aviser, tv, snacks og drikke tilgjengelig til enhver tid.

musserende vin i kjøleskapet var det og… Det som gjør Commodore verd prisen er at frokosten er inkludert og vidunderlig – og langt mindre kø enn i buffeten. Om de Luxe var verd prisen er jeg mer usikker på, men fint var det.

Og siden vi nå først var i luksushjørnet, spiste vi på Marco Polo og ble servert av en hyggelig og pratsom dansk tjener fra Sønderjylland. Han anbefalte å skifte ut forretten på spisekartet med hummer og champagne… det smakte ikke vondt.

hovedretten var også både vakker og velsmakende, men den ble det ikke noe bilde av. Desserten var fantasifull og blomstrende

Vel framme etter en litt urolig natt (gamle kjerringer sover nå engang best i egen seng – men senga var god og havet rolig, ingen grunn til å sove dårlig egentlig), tok vi det med ro over frokosten til køen var avviklet, og ruslet av båten. Vi hadde bestilt Adina Apartment Hotel, og kan hjertelig anbefale dette. Det ligger 450 m fra fergekaien, så det er perfekt om man kommer med båt. Det vil si at det er 2-3 km fra sentrum, men bussen stopper rett utenfor døren, og man kan leie sykler på hotellet. Vi er nå installert i en velutstyrt leilighet i 6 etasje, kjøkken/oppholdsrom med spisebord og sittegruppe, velutstyrt kjøkken, nydelig bad med vaskemaskin og tørketrommel og separat soverom. Vi bad om et rom mot bakgården og fikk det – det går en trafikkert vei like forbi, men her oppe er det tyst som graven. Rimelig var det og, i forhold til hotell – så herved anbefalt på det hjerteligste.

Men vi fikk ikke sjekket inn før klokken to, så vi deponerte bagasjen og ruslet inn til byen. Der spiste vi frokost på Peder Oxe – altså dansk frokost 🙂 – lekre smørrebrød med tilhørende øl og øquavit.

 

 

 

 

Nå har jeg tatt en siesta i sengen (som er god), og vi planlegger å spise på en mye anbefalt italiensk restaurant i nabolaget og ellers ha en rolig kveld med bøker og evt tv (her er det tv både på soverommet og stua…), de neste kveldene skal vi på konserter og opera. Kan ikke stresse rundt hver kveld heller.

Så var det slutt for denne gangen

Fire dager i Praha går fort. Ikke så mye blogging denne gangen, vi har ikke gjort så mye turistgreier. Shoppa masse, det var noe av hensikten. Men som jeg har sagt og skrevet mange ganger, i Praha trenger man ikke gjøre så mye annet enn å gå rundt og glo.
Om kvelden er det vakkert og stemningsfullt, og på denne tiden er det julemarked.

Vi kom oss aldri på Gerschwinkonsert, dessverre – så vi bestemte oss for å kompensere med jazzbåten.

Det ble en hyggelig og svært lattermild aften. Og jazzbandet var fenomenalt. Pianisten og han som blåste veldig bra på klarinett, sax, fløyte og trompet imponerte mest.

På gjensyn!

Edit: må legge til at jeg først denne gangen har oppdaget 15-trikken, som tar oss fra rett utenfor hotellet til rett utenfor shoppingseneret. I stedet for å gå et godt stykke og stresse med bytte av undergrunnsbane.

Praha, Praha…

Nå har jeg vært dårlig til å blogge, men jeg har altså reist til Praha IGJEN. Denne byen blir man aldri lei, og jeg er glad så lenge jeg har døtre som gidder å være med sin gamle mor på juleshopping i denne fantastiske byen. Så langt har vi ikke shoppa noe særlig, da.
Vi kom i går, og var ganske trøtte da vi ble installert i vår flotte suite på Hotel Roma. Mens vi ventet på at rommet skulle bli klart, gikk vi på creperiet, deretter var det siesta før vi spiste på vårt stamsted Lokal.
I dag har vi hatt en musikalsk overdose. Først var det adventskonsert på Narodni DIvadlo, hvor vi fikk høre noen moderne julesanger for barnekor, og deretter Böhmische Hirtenmesse av Jakup Jan Ryba. Ukjent stoff for oss, mannfolket har lyttet på Youtube og blitt begeistret. Vi satt høyt oppe på en hylle nulloperaen og kjente litt på høydeskrekken, men det var utmerket kor (barn) og solister, orgelet lot nok noe tilbake å ønske, det hadde nok vært bedre å velge en framføring i en kirke av dette verket. El-orgel blir sjelden det samme. Deretter ble det litt shopping, før vi hadde planlagt lunsj på Lehka Hlava, men der var det fullt. Pod Vezi var ingen dårlig erstatning. Vi rakk en ørliten strekk før vi tok en taxi til Estates Theatre for å overvære Tryllefløyten. Denne gangen ingen høydeskrekk, vi hadde flotte plasser i parkett, og både så og hørte godt. En forestilling som var svært forskjellig fra den mannfolket og jeg overvar samme sted i april 2011. Denne gangen hadde man vendt tilbake til røttene i stor grad, kostymene var tradisjonelle og scenografien basert på original libretto og scenetegninger. Mozart var med selv – som kommentator og oversetter. Høres slitsomt ut, men det var ikke det. En god oppsetning synes jeg – damene var best denne gangen også, men intet stygt sagt om kara heller.
Kvelden ble avsluttet med luksusmiddag på Bellevue. Bildet er av Kjerstis mat, rene kunstverket. kjerstismat

Vi fikk ikke vindusbord denne gangen, men du verden for utmerket mat og service.
I morgen er det shopping som gjelder. Jeg har kommet til at dette er mitt tiende besøk i Praha siden det første besøket høsten 2010, eller det ellevte hvis man regner med besøket i sommer, som varte to og en halv time.

Naboer – takket være

Hvordan har du det med naboene dine? Det er jo de som kan gjøre livet ditt til et hælvete om de synes hekken din er for høy eller om katta di bæsjer i bedene deres….Jeg priser meg svært lykkelig for at jeg aldri har hatt sånne naboer, og tenker derfor å skrive en bloggpost til naboenes pris.
De første naboene jeg kan huske var i min barndom i Sarpsborg. Nabogutten var kul og hakket mer oppfinnsom enn meg, vi lekte mye sammen, og jeg kan huske både den gangen vi prøvde å tenne på uthuset, og den gangen mora hans fant en ugle i gangen. Mamma var hysterisk begge gangene, vi syns det var kult, kan jeg huske.
Så flytta vi til Moelv. Jeg var sjuk, det var mars, og det var mye snø. Jeg fikk ikke gå på skolen, men naboungene kom og ringte på og lurte på om ikke dænna jinta kom ut og lekte snart. Min mest delte bloggpost noensinne handler om litt av denne tiden.
Jeg bodde i mitt trygge miljø i Moelv inntil jeg dro til Skien, og bodde på et tomt “søsterhjem” bak stedets psykiatriske sykehus. Det var til dels litt skummelt, men det var heldigvis ikke tomt da jeg flytta inn. En kollega som bodde der da, forbarmet seg over meg og inviterte meg til julemiddag hos sin familie – da jeg for første gang måtte jobbe i jula, og ikke kunne reise hjem til mammas julemat. Det er sånne naboer man kan trenge.
Jeg kan takke min familie og min skaper for en trygg base, og hadde derfor mot til å reise utenlands og studere – det var ikke desto mindre litt skummelt. Men det gikk veldig bra, takk til gode naboer og samboere i hybler og leiligheter, og ikke minst familien hjemme når det virkelig røyna på.
Da jeg kom hjem etter seks år i utlendighet, var jeg heldig nok til å kunne trekke turnusplass i nabolaget – på Hamar. Der traff jeg mannfolket, og det fikk store konsekvenser. På grunn av svangerskap fikk jeg turnusplass i Våler – og der flytta jeg inn i et tvilsomt nabolag. Den gangen fikk turnuslegen en av sosialboligene på stedet – det var ikke akkurat mors beste barn som bodde der. Og min veileder var Johan Bjerkvik. Jeg lærte mye av ham, han var en god veileder. Men jeg kan likevel ikke stille meg bak denne artikkelen fullt og helt – jeg følte meg aldri helt komfortabel med ham – selv om jeg aldri i verden så for meg at noe slikt kunne skje som det som faktisk skjedde. Men jeg har stor grunn til å takke ham for at jeg kom meg helskinnet fra Våler, kollegaen hans ville underkjenne min turnus fordi jeg bad om vaktfritak fra åttende svangerskapsmåned.
Jeg flytta tilbake til Moelv, fikk barn, og vi flytta inn i et trekkfullt hus hvor hverdagen på vinteren stort sett bestod av å fyre – for å få temperaturen opp fra ca 11 grader på morgenen, til 19 grader på kvelden- etter å ha båret ved hele dagen. Hovedsikringen var elendig, så det eneste rommet som var varmt var barnerommet. Vi hadde ikke så mye tid til å omgås naboene. Noen av dem prøvde å få meg med på en Dynasti-gruppe (dette var jo tingen på TV den gangen), jeg takket høflig nei. Ungen deres fikk bade i vårt barnebasseng ute, og beit Eirin i ryggen så hun fikk store merker. Men vi ble ikke uvenner – heldigvis. Begge familiene flyttet. Vi bygde hus – hadde en til på vei og trengte større plass. Vi flytta til et nabolag hvor det den gang bodde stort sett eldre folk, men ingen av dem klaga over ungeskrik. Vi fikk nok en datter (og enda to). Det var intet gjerde mellom oss og naboen rett øst for oss. En morgen hadde vår tredje datter stått opp litt før oss andre – iført seg gummistøvler og bestemt seg for å rømme. Hun løp over tomta til naboen, og ned mot hovedvegen over et jorde. Der sank heldigvis gummistøvlene ned i gjørma, og hun ble stående fast – og hyle. Jeg har vel neppe løpt så fort verken før eller siden – for å innhente den bortløpne ungen. Neste dag satte naboen opp gjerde. Takk til Ivar.
Naboene der holdt øye med hverandre. Da en nabo syntes det var usedvanlig lite liv i nabohuset, kom hun til meg og lurte på hva som burde gjøres. Jeg ringte politiet – dette er deres jobb. Og de brøt opp døren og gikk inn sammen med meg. Ingen lå død heldigvis, mannen var på hytta. Det er godt å ha naboer som bryr seg, selv om det kan koste en oppbrutt inngangsdør.
Så døde min mor, og min far syntes etterhvert at huset og hagen ble litt for mye. Vi flytta inn i mitt barndomshjem. Og naboene her er ikke mindre prima. Vi hjelper hverandre etter beste evne, uten å løpe ned dørstokkene hos hverandre. Takk til rørleggernaboen som kom og hjalp meg Takk til Lars for brøyting og trefelling. Og har jeg glemt noen i farten, så beklager jeg det – men naboer er noe av det beste du har. Stell pent med dem.

Årets siste grillmiddag?

“Skorsteinen” til å fyre opp i er jo bare genial. Burde være standard – du slipper kjemikalier i maten

Fancy steketermometer. Ikke helt skjønt hvordan det funker, men det kommer seg.

 

Lammekjøtt i dag. Vi får se om det blir bilde når det blir ferdig.

 

 

Status så langt – en mislykka fisk, pulled pork x 2, riktig godt, verdens beste kylling – og lammekjøtt i dag.

Lammekjøttet ble riktig godt, men huska ikke på å ta noe bilde. Fornøyd med denne matlagingsdingsen, det kan man trygt si. Det blir nydelig mat, men litt uforutsigbar serveringstid.

Vi kom oss til Vadstena

Her er hotellet i dagslys:

wp-image-1575182657jpg.jpg

dette er byens gamle Stadshus (rådhus), og bærer preg av det. Ganske staselig. Det ble omgjort til hotell ca 1920. Den øverste etasjen du ser der med litt annen farge enn resten, er bygd på seinere – der var det i hotellets første år en veranda, med servering og storslått utsikt over Vettern.  Vi ankom seint i går, men jeg hadde et håp om at hotellet hadde egen parkering med tilgjengelig stikk-kontakt. No such luck. Og Motala har sier og skriver EN ladestasjon for elbil, og den viste seg å være ute av drift. Så da var jo gode råd dyre. Sverige ligger åpenbart langt etter Norge når det gjelder tilrettelegging for elbil. Selv i Moelv har vi jo minst 6 offentlige ladestolper for treg lading, så man kan få fullt batteri over natta. Vi trengte jo egentlig rask lading, så vi valgte å forsøke å komme oss til Mjölby, hvor det finnes en hurtiglader. Med sakte kjøring gikk det bra, og en liten avstikker er vel egentlig bare en bonus når man er på ferie. Det var ingen svensker som tuta på lusekjøringen min heller. Vi kom fram med siste rest av batteri i behold, og ladet i solskinnet. Det var en fin tur også – vakre landskap heromkring. Svenskene kommer bort og spør og er nysgjerrige når de ser en elbil, det er jo egentlig bare morsomt. Deretter gikk turen til Vadstena som jo egentlig var målet for hele turen. Og vi ble ikke skuffet. Å gå i Sancta Birgittas fotspor var særdeles interessant. Må ha vært litt av ei dame…

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang igjen. Før vi begynte å bekymre oss for ladingen, tok vi en runde i Motala. Først så vi på kirken – som er vakker.

wp-image-747401934jpg.jpg

Så rusla vi ned mot vannet, gjennom en vakker park wp-image-98890652jpg.jpgwp-image-1029421721jpg.jpg

Og der fant vi Motala Motormuseum. Som hadde fått mye bra omtale på Tripadvisor, også fra ikke særlig motorinteresserte folk. Men her skulle min kjære far ha vært…

Vi kom oss som sagt til Mjölby wp-image-279540172jpg.jpg

Og deretter til Vadstena, hvor vi spiste lunsj på torget (ikke noe å blogge om, men helt greit), og hadde en svært interessant ettermiddag i klostermuseet og den fantastiske katedralen. Salig er det kor som får lov til å dra på pilegrimstur hit og synge noen strofer i denne fantastiske kirken.

Deretter ble det en strekk på rommet for å ta igjen noe av gårsdagens tapte søvn, før vi spiste en nydelig middag på Levins Matsalar. Anbefales på det varmeste, skal skrive en omtale på Tripadvisor når jeg kommer så langt.