Har jeg prøvd meg på en gang før. Glemte å mate den, den mugna og lukta vondt. Siden jeg har sett på en overdose Masterchef i det siste, har jeg gått løs på en del kjøkkenprosjekter. Blant annet nytt forsøk på surdeigsstarter. Fulgte anvisningene på surdeig.no – som var forståelige og nøkterne. Etter 8 dager hevet surdeigen min til dobbelt størrelse, og jeg gjorde mitt aller første forsøk på surdeigsbrød. Det ble veldig godt, selv om hevetiden nok var litt snau, og brødet ble litt flatt. Nå har jeg gjort et nytt forsøk – bruker oppskriften på fint surdeigsbrød på nevnte nettside, men mitt blir nok litt grovere, selve surdeigsstarteren er av grov, sammalt hvete og det var det samme jeg brukte i deigen – var det jeg hadde.
Ser da ganske godt ut?
I tillegg har jeg kyllinglår av Stangekylling til confitering i sous-vide. Skal bli fjellproviant til i morgen, håper jeg. Aldri prøvd det før, men det skal visst være godt…
May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.
Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂
Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.
Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.
Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.
Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.
Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.
Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.
Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.
Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.
Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.
Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola
Dette er en dessert jeg har slitt litt med. Har blitt enten for hard eller for løs i fisken. Noen har forsket på saken.
Men bare for å huske framgangsmåten for egen del: 2 1/2 cups kremfløte, 1 1/2 cup helmelk (amerikanske mål). 1 ss gelatin bløtes i 2 ss vann. Melk og fløte kokes opp med 5 ss sukker, og en vaniljestang hvis du bruker det. Bruker du essens, tilsett 1 /2 ts etter at melkeblandingen er kokt.
Når det er kokt, sett i en bolle med isvann (eller snø, som jeg brukte), og visp til det er halvlunka. Helles i smurte former og kjøles i minst 4 timer, eller over natta.
Bikka dem ut av formene – perfect wobble! Serverte med pasjonsfrukt og en saus som var ferdigkjøpt – en mango-passion smoothieflaske, tilsatt en ts sitronlikør. NAM!
Ringsaker
kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte
kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.
Tidene
har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til
fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise
seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien
– så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt
interessant.
Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.
Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.
På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..
I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei . Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben. Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra! Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?
Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.
Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.
Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.
Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.
Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.
I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.
I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.
Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.
I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.
I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!
Barnebarnet hadde lyst til å lære å sy – da kan man jo ikke si nei. Anna og jeg har hatt en kjempefin helg på syrommet – selv om vi begge ble litt slitne, særlig i går. Mormor har nok ikke gjort leksene sine helt bra, både stoffet og mønsteret var litt ugreit for en nybegynner, men Anna tok det meste på strak arm, og syns det var helt greit at mormor måtte trå til på de vanskeligste tingene. Men hun klarte utrolig mye selv, og jeg tror hun hadde det morsomt. Vi sydde en selekjole i dongeri. Mormor prøvde seg også på redesign av julekjole til samme barnebarn – men ble ikke ferdig med den. Spørs om ikke Anna må komme tilbake.
Og bikkja passer på barnebarnet. Han ligger aldri her ellers.
Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!
Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.
Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.
vakkert, selv i november
Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.
mindre berømt sanger i delig badekåpe
Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.
Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….
Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.
Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.
Har blogga noen ganger om Ringsakeroperaen opp gjennom årene, har fått med meg mange, men ikke alle forestillinger. De har førtiårsjubileum i år. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er imponert over framgangen, og om mulig enda mer imponert i år. Selv om hovedinntrykket har vært bra, så har det som regel vært NOE som har skurret litt. Sure toner i orkester eller kor – en solist som ikke helt holder samme nivå som de andre – ett eller annet.
Ikke i år. Orkesteret slo an tonen allerede i ouvertyren. Lett og lekende – gjennomsiktig og presist. En fryd å lytte til. Er det noe man må få lov å kalle denne operaen, så er det vel lettbent? Musikken danset av gårde, og skapte forventning hos publikum i en fullsatt sal.
Og den ble absolutt innfridd. Maken til fantastisk og jevnt solistlag har vi ikke sett eller hørt i Brumunddal, her var det absolutt ingen svake ledd. Det er sånn bortimot urettferdig å framheve noen, men Astrid Norstad som Rosina var imponerende, og vår lokale helt Bernt Ola som Figaro var jo også som skapt for rollen. Svensken, som både snakket svensk, nynorsk og lokal dialekt i løpet av forestillingen, og attpå til sang en glimrende tenor, bør kanskje også nevnes. Men ALLE gjorde det kjempebra. Det var denne gangen også ganske lett å følge med i teksten – bortsett fra der det gikk med mitraljøsefart. Om det skyldes bedre diksjon eller bedre akustikk vet ikke jeg.
Koret – som ikke har veldig mye å gjøre i denne operaen – gjorde også sine saker forbilledlig, og var også flinke som statister på scenen, artig der de blåste over scenen med rent bergenske paraplyvrak i orkesterintermezzoet i annen akt.
Flotte kostymer – om ikke fullstendig tidsriktige, så sterkt inspirert av moten fra den tiden operaen ble til – 1813, som dirigenten opplyste i sin eneste replikk. Til tross for dette, så manglet det ikke på lokale og helt moderne, komiske poenger, men den slags kan man jo ikke henge seg opp i . Publikum flirte godt av det meste av disse, og da ordfører Anita troppet opp som notar mot slutten, ble hun møtt av stor jubel.
Dette er en opera som har forvirret meg en del. Hvordan har det seg at rollefigurene er de samme som vi møter i Figaros bryllup – som er skrevet av Mozart allerede i 1781, men hvor vi møter Figaro, Almaviva og grevinne Almaviva på et senere tidspunkt enn det som framstilles i Barberen i Sevilla? Forklaringen er at begge operaene bygger på skuespill av Pierre Beaumarchais, en ganske interessant personlighet. Som – “watchmaker, inventor, playwright, musician, diplomat, spy, publisher, horticulturist, arms dealer, satirist, financier, and revolutionary (both French and American). ” Hans bøker og skuespill ble i stor grad forbudt, men Mozart og hans librettist Da Ponte klarte å lure den gjennom sensuren, og i 1813 var det kanskje litt lettere. Denne operaen hadde uansett premiere i Italia – og handlingen er vel for det meste komisk og ikke særlig støtende for noen.
Hvis du ikke har sikret deg billett – løp og kjøp!
En dag uten noen forhåndsbestilte eller fastlagte planer. Den startet for mitt vedkommende med nok en frisk morgentur til bakeriet. Det er koselig, ganske rolig i gatene, og bakeriet merkes på lang avstand pga duften av nystekte kaker og brød. Frokost i leiligheten
Vi bestemte oss for å bestille Escape room, som vi har hatt det veldig gøy med tidligere. Også denne gangen brukte vi 8 minutter for lang tid på å utrydde alle spøkelsene, men vi hadde det kjempegøy.
En baktanke med å bestille akkurat dette stedet var at et lå like ved Sansho, som vi besøkte med Food Tour – og fikk nydelig mat. Det fikk vi denne gangen også, og selv om vi kom rett før de stengte for lunsjserveringen, fikk vi slippe inn og hadde lokalet for oss selv for det meste. Kjersti og jeg feiret vår debut som Ghost Busters med Sloe Gin – det har jeg aldri smakt, men det var godt.
Svinekjøtt med kokos og mango(?), ganske sterk grønnsaksalat ved siden av. Nam
Så ruslet vi videre i retning Namesti Republicky, hvor Palladium ligger, men denne gangen for å besøke kommunistmuseet. På Palladium var juledekorasjonene hengt opp, og utenfor er det muligens alltid boder som selger alle slags godsaker? Åsne og Kjersti kjøpte makroner.
Kommunistmuseet var flyttet siden jeg var der sist (2011?) og var blitt LANGT mer profesjonelt og riktig lærerikt. Jeg husker jo mye av dette, men Åsne og Kjersti var jo knapt født da muren og jernteppet falt. Tok ingen bilder av det, men absolutt å anbefale om du har litt interesse for historie.
Jeg stakk også en tur over til den fantastiske silkestoffbutikken rett over gata, men klarte å dy meg for å bruke opp alle pengene mine. Såvidt. En siesta på rommet med bezzerwizzer og avslapning, før siste middag på Lokâl. De har tjent godt på oss denne gangen – tror vi var der fem ganger.
Nå sitter jeg på toget hjemme i et snøkledd Norge og blogger siste etappe – i dag rakk vi bare frokost og taxi til flyplassen. På snarlig gjensyn, Praha!
I dag lagde jeg frokosten selv. Rusla til bakeren i purkotten etter croissanter og brød. Noe må vi jo bruke det fine kjøkkenet til. Oppdaget at det mangler visp og bakebolle, men det gikk greit med gaffel så lenge man ikke skal lage noe mer vidløftig enn eggerøre. Stekepanna funka ikke på induksjonstopp – det var verre. Den store panna funka da, så det ble eggerøre.
frokostbord i leiligheten
Deretter tok vi det litt med ro, spilte spill, sydde dåpslue og så ut på det fine været…
Vi fant etter hvert ut at det går ikke an å bli sittende inne, så vi tok taubanen opp på Petrinåsen, og rusla ned igjen. Det var en fin tur. Strålende sol, strålende utsikt, nydelige høstfarger og fortsatt roseblomstring i hagen på toppen.
Lunsjen ble inntatt på Pod Vezi, nydelig som alltid – og Kjersti raida godtebutikken på vei hjem
Vi rakk en siesta før kveldens operaforestilling – Jakobin – av Dvorak. En opera jeg aldri har hørt om, langt mindre i det hele tatt hørt. Noe som er synd og skam, den var fantastisk! Melodisk og iørefallende, gode solister og masse flotte korinnslag. Må være språket som gjør den utilgjengelig utenfor Tsjekkia – men det burde da være mulig å hoste opp en oversettelse?
Absolutt en strålende avslutning på en veldig fin dag. I dag har vi så langt null program – men vi finner vel på noe. Jentene vil på kommunistmuseum. Vi hørte jo en del om kommunisttiden – ikke minst hvor stusslig maten var – av guiden på Food Tour. Hun fortalte også at Praha – en by med 1,6 millioner innbyggere – i fjor hadde 31 millioner besøkende turister. Det er ikke få. Antagelig noe pga dette, har restaurantbransjen kommet seg betraktelig. Nå er det god mat å få de aller fleste steder, ikke nødvendig med intensiv googling for å finne noe spiselig, åpningstidene er utvidet – tidligere var du ille ute hvis du var sulten etter operabesøk, nå går det fint.
Nå får jeg rusle til bakeren igjen. De har kjempegode croissanter.
