Fordommer fordummer…

Jeg blogger svært sjelden pasienthistorier her i bloggen min. Grunnen til det er naturligvis at jeg bor på et lite sted, slik at dersom jeg forteller konkrete pasienthistorier, kan det godt hende at noen gjenkjenner dem – og det vil være et brudd på taushetsplikten.

Men i dag føler jeg for å gjøre det, fordi denne er ganske lærerik. Den stammer dessuten fra legevakta, som har et nedslagsområde på over 50 000 personer pluss tilreisende turister, så da blir gjenkjenningspotensialet mindre.

Nattvakter er bortimot det verste jeg vet, begynner å føle meg litt for gammel til det. Heldigvis er de ikke hyppige. Denne nattvakten var midt i uka, jeg hadde et berettiget håp om at julebordsesongen med tilhørende fyll og bråk ikke hadde helt startet ennå. Sykepleieren som satt på telefonen denne natta er dyktig og erfaren. Så jeg så for meg en rolig natt. Det var vel egentlig ikke så verst. Men når man må stå opp med 1-2 timers mellomrom gjennom hele natta, blir det slitsomt, selv om det ikke er MYE å gjøre. Man blir vel egentlig nesten enda trøttere enn om man jobber flettene av seg hele natta.

Den siste oppringningen kom på morgenkvisten – bare halvannen time igjen av hele vakta. Og sykepleieren syntes nok han hadde vekt meg ofte, og var nærmest litt unnskyldende for å ha sluppet inn en pasient med et angstanfall – som allerede hadde god oppfølging i psykiatrien, faktisk en avtale med sin behandler samme dag. Kunne sikkert holdt ut noen timer til? Og hva kan egentlig legevakta gjøre med angstanfall? Fint lite. Litt medisiner i ekstreme tilfeller, men slike ting krever jo oppfølging over tid. På legevakta ender sånt ofte med frustrasjoner – pasienten føler at h*n ikke får noe hjelp, og legen føler at h*n bruker masse tid på en pasient som settingen egentlig ikke er egnet for.

Men jeg stod nå opp, og kalte pasienten inn på kontoret.  Etter min erfaring er den beste måten å takle slike ting på å forsøke å få pasienten til å fortelle mest mulig om hva som er plagsomt, og ikke minst hva h*n er bekymret for – og hva de håper jeg skal kunne gjøre med dette. Denne pasienten var mest opptatt av en følelse av uro i brystet. Det er det jo mange angstpasienter som har, og mange av dem har stadige panikkanfall ved tanken på at det kan være noe feil med hjertet. Så jeg bad pasienten ta av seg, sjekket blodtrykk, hjerte og lunger mens jeg prøvde å se så beroligende ut som det er mulig i purkotten etter en mildt sagt slitsom natt . Og se det. Pasienten hadde en svært uregelmessig puls. EKG viste en rytmeforstyrrelse – og pasienten ble lagt inn for behandling av dette. Ikke farlig, men helt sikkert plagsomt.

Moralen er: Også angstpasienter kan noen ganger ha hjerteproblemer. Men fordommene er kanskje heller ikke helt urimelige, for vi ser jo selvsagt minst 20 pasienter med tilsvarende plager hvor intet galt er å finne med hjerte og indre organer for hver gang vi opplever noe sånt som dette. Men det var jo bra denne pasienten kom til legevakta. Stetoskopet og EKG-apparatet sitter langt inne hos psykiaterne.

Så kanskje moralen heller er at dersom man har fordommer, er det klokeste å holde dem for seg selv?

Feil i helsevesenet

Helsepersonell er selvsagt ikke mer ufeilbarlige enn andre. Feil skjer, og dessverre noen ganger med alvorlige eller fatale konsekvenser. Vi burde ha bedre rutiner for både å oppdage, forebygge og ikke minst lære av de feil som skjer. Jeg har flere ganger skrevet om min gode opplevelse i studietida – på et av sykehusene vi var innom hadde de en ukentlig konferanse hvor alle ukas feil og uforutsette hendelser ble gjennomgått fra a til å. Med det klare formål å lære av saken og om mulig unngå lignende hendelser i framtida. Konferansen var åpen for alle ansatte og alle studenter  – men ikke for media. Eller noen andre. Vi får håpe at også pårørende ble godt ivaretatt der det eventuelt hadde skjedd noe alvorlig. Det vet jeg ikke noe om – jeg var som sagt student i den tida.

Blåøyd som jeg var, trodde jeg det var slik det var og skulle være. Men nei. Og hvem sier at “leger dekker hverandre” (media?) Som studentvikar på lokalt sykehus opplevde jeg at en av turnuskandidatene fikk en klage fordi hun hadde sendt hjem en person med et anginaanfall. Noen timer senere kom samme pasient inn og døde av et hjerteinfarkt.
Faktum er at vi vet at folk som får anginaanfall selvsagt er mer utsatt enn andre for å få hjerteinfarkt – og noen ganger dør man av det. Men om det går to timer eller tjue år til det skjer er det ingen gitt å forutse. De kan ikke legges inn i sykehus og beholdes der inntil det eventuelt inntreffer.  Men turnuskandidaten tok det tungt. Og ble kastet til ulvene av overlegen – som burde tatt lederansvaret her og sagt nettopp det: Ingen kan vite om det går to timer eller flere år fra du får ditt første anginaanfall til du dør av hjerteinfarkt.
Denne saken var utvilsomt en medvirkende årsak til at jeg i sin tid valgte å jobbe utenfor den mannsbastionen som sykehus i den tida var. Dessverre mistenker jeg sterkt at denne overlegen ville tatt en annen tone dersom ikke denne turnuskandidaten hadde vært en kvinne.

Det er ikke slik nå lenger – og ære være de kvinner som har vært pionerer i denne endringen.
Men både feil og klager forekommer både i og utenfor sykehus. For ikke lenge siden var det store oppslag i media om at folk var misfornøyde med pasientombudet og den jobben de gjør. Men er det noen som har tatt med i betraktningen at de fleste som henvender seg dit er misnøyde pr. definisjon? Spør hvem som helst som jobber med kunder/klienter/pasienter/mennesker – hva slags klager er det de får? Selvsagt er det mange berettigede klager – og selvsagt er det noen med berettigede klager som føler seg avvist og dårlig behandlet. Men kanskje er noe av årsaken til dette at man daglig druknes i utallige klager av denne typen?

Heldigvis gikk det for mitt vedkommende nærmere tjue år før noen sendte en klage på meg til fylkeslegen. Etter tjue år har man litt fett på nervene og ikke minst litt faglig ballast. Men de som klagde valgte å gjøre det skikkelig – de gikk til media også. Lokale media pleier å være noe mer forsiktige enn tabloidpressen – fordi de er avhengige av en viss troverdighet i lokalsamfunnet også i fortsettelsen. Men det kan skje glipp. Heller ikke journalister er ufeilbarlige. Så jeg fikk et brev fra fylkeslegen som gjenga en klage fra en mor som skrev at hun hadde ringt vakthavende lege på grunn av at hennes datter hadde fått sterke, akutte magesmerter – og legen nektet å rykke ut. Uka etter fikk jeg en telefon fra en journalist i lokalpressen – som sa at han hadde hørt at en pasient hadde klaget på at jeg nektet å rykke ut – og hva hadde jeg å si til det?

Jeg satt på det tidspunkt på kontoret – opptatt med en annen pasient, så det var litt vanskelig å føre en slik samtale. Uansett hvem folk har klaget til, så har jeg som lege ikke anledning til å uttale meg til noen om mine pasienter. Men jeg kan uttale meg om opplysninger folk allerede har – eller jeg kan be om å bli løst fra taushetsplikten. Jeg skisserte begge disse mulighetene for journalisten som ringte, men fikk liten respons og ingen opplysninger.
Seks dager seinere stod det et førstesideoppslag i lokalavisa – med et digert bilde av pasienten og mammaen, med passende begredelig ansiktsuttrykk. Overskriften var “Nå vil fylkeslegen ha svar” (eller noe i den retningen). Mammaen fortalte at hun fortvilet hadde ringt legevakta da datteren fikk store magesmerter, og legen hadde nektet å rykke ut for å se til den syke. Hun hadde derfor ringt nødnummeret og rekvirert ambulanse – datteren var blitt innlagt på sykehus som øyeblikkelig hjelp og takket mammaen for redningen. Legen henviste til taushesplikten og nektet å uttale seg, stod det. Tenk det…

Det er ikke vanskelig å skjønne at mamma blir bekymret når datteren blir akutt syk – og gjerne vil ha hjelp så fort som mulig. Men journalisten burde kanskje gjort en LITT bedre jobb?

Fra min side så saken slik ut (og siden dette er lenge siden, og de det gjelder allerede har gått ut i media med saken, regner jeg med at det er greit at jeg omtaler det i anonymisert form):
Dette var før vi hadde interkommunal legevakt – så folk som er på min alder eller så og fortsatt bruker uttrykket “kjøre legevakt” vet at slike vakter bestod av mye kjøring. Dette ble stadig mindre hensiktsmessig etterhvert som man fikk flere hjelpemidler på kontoret, og de siste årene vi drev med det ble det færre sykebesøk og flere besøk på kontoret. Da denne damen ringte om sin datter, satt jeg på mitt kontor og var i ferd med å undersøke en pasient med hjerteinfarkt. På venterommet mitt satt det 3-4 foreldrepar med barn under 2 år med akutte febersykdommer.
Det ringte en oppskaket dame og fortalte at datteren hadde fått akutte magesmerter. Jeg hadde ingen hjelp og måtte avbryte undersøkelsen av infarktpasienten for å svare på denne telefonen. Etter noen kontrollspørsmål var det rimelig klart for meg at det var lite sannsynlig at denne pasienten feilte noe alvorlig, men at vedkommende måtte undersøkes pga store smerter. Jeg sa derfor: Kom hit så fort dere kan, så skal jeg se på henne. Mamma ble da veldig sint og sa at det gikk nok ikke, jeg måtte komme dit og undersøke datteren, og det med det samme.
Det er ikke hensiktsmessig å undersøke pasienter med magesmerter hjemme. Man har ingen tilgang på for eksempel laboratorieprøver eller gynekologisk undersøkelse – og skulle det vise seg at det er mistanke om noe alvorlig må jo uansett pasienten videre til sykehus, og det er fullt mulig å rekvirere drosje eller ambulanse om nødvendig. Jeg forsøkte å begynne på en forklaring av dette, men mamma smelte på røret. Jeg fortsatte derfor å undersøke hjertepasienten min, men litt senere ringte AMK og fortalte at de var blitt oppringt av moren til en pasient med magesmerter….
Det er bra sa jeg – kjør henne hit, så skal jeg se på henne. Men mammaen ønsket ikke å ha noe mer med meg å gjøre, så vi ble enige om at det var like greit å kjøre pasienten direkte til sykehuset.
Hva som videre skjedde vet ikke jeg – annet enn det som framgikk av avisartikkelen. Det ble ikke stilt noen annen diagnose enn mageknip på sykehuset. Det gikk over av seg selv uten behandling og pasienten ble utskrevet helt frisk og uten varig men.
Fylkeslegen så ingen grunn til å forfølge saken videre. Men det gjorde jeg. Jeg sendte en klage til PFU.
Det endte med et forlik, etter en ganske lang prosess – hvor avisen vedgikk temmelig klart at de ville ikke ha laget et slikt oppslag hvis de hadde kjent til alle forhold i saken. Men hva var grunnen til at de ikke gjorde det? De kunne kanskje ha gjort jobben sin på en ordentlig måte? Det gikk seks dager fra journalisten ringte meg til oppslaget stod på trykk – de burde ha hatt rikelig tid til å vise meg oppslaget eller sørge for at jeg ble løst fra taushetsplikten. Når de ikke gjorde det, vet jeg ikke hva det skyldtes – om det var ren inkompetanse, ønske om et tabloid oppslag uten motforestillinger eller noe annet. Kanskje journalisten rett og slett opererte på egenhånd og ikke informerte sine overordnede? Ikke vet jeg, men uansett hadde de vel tilgang til sitt eget oppslag, hvor det gikk klart fram at det ikke var funnet noen alvorlig sykdom hos pasienten?

 
Likevel var jeg først og fremst interessert i et nytt og mer informativt oppslag om hvordan dette fungerer, og ikke minst hvilke forbedringer som ville komme med interkommunal legevakt. Dette medfører at det alltid er en erfaren sykepleier som svarer på telefoner og prioriterer pasienter, legen trenger ikke avbryte undersøkelsen av en akutt syk pasient for å svare på telefoner eller ta seg av andre administrative oppgaver som vi tidligere var fullstendig alene om.  Jeg var naturligvis også interessert i å opprettholde et godt forhold til lokalpressen.
Det er selvsagt ikke vanskelig å skjønne at mamma blir både opprørt og sint når hun opplever at legen ikke vil komme og se til datteren som er syk. Men avisen burde ha et ansvar for å forklare hvordan ting fungerer og hva man bør gjøre dersom noen av ens pårørende blir alvorlig syke? Heller enn å skrive en sak som forteller folk at dersom det skjer, blir du møtt av en lege som ikke gidder å bry seg? Noe som skjer gang på gang, og fører til at en av fire nordmenn nå tror at de blir skadet dersom de har noe med helsevesenet å gjøre. Og det bidrar heller ikke til at man får bedre rutiner i helsevesenet for håndtering av feil og rutinesvikt, tvert om. Saklig kritikk er bra – heksejakt fører til defensive holdninger og forsvarsmekanismer. Så jeg burde kanskje nektet å snakke med avisen og opprettholdt klagen? Kanskje det er det eneste språket pressen skjønner?
Det er ikke mamma det er noe feil med her – det er journalistene – som bør tenke på hvilken agenda de har. Og hvilken makt de har. Mammaer som er bekymret for ungene har rett til å være så sinte de vil – men de som mottar slike meldinger har et ansvar for å være objektive.

Men hvordan ville saken sett ut dersom det hadde vist seg at denne pasienten hadde en livstruende tilstand – for eksempel en sprukken blindtarm? Hva hadde avisen skrevet om hun i så fall hadde dødd av dette? Uansett hadde det utelukkende bidratt til forsinkelse dersom jeg hadde sagt: jada, jeg kommer med en gang – sendt hjem min infarktpasient (som sikkert også kunne dødd) – og de andre som satt på venterommet for å dra ut til pasienten med vond mage. Det var lang vei, og jeg måtte jo i så fall ha rekvirert sykebil ETTER at jeg hadde kjørt dit og undersøkt pasienten. Hva skulle hjertepasienten gjort så lenge – og de febersyke ungene? Den faglige vurderingen var nok riktig uansett hva som senere hadde skjedd. Og det burde være medias ansvar – de media som velger å slå opp slike saker – å sette seg inn i hva de faglige retningslinjene er og hva sakens fakta er – før de velger å gå løs på enkeltpersoner, som i slike situasjoner er SVÆRT sårbare, og som stort sett finner det både særdeles uvant og ikke minst svært ubehagelig og skremmende å smøres ut over avisenes forsider. Lokalavisen er en ting – det er ille nok, for i et lite samfunn vet alle hvem du er – men å smøres ut over riksavisenes forsider med navn og bilde? Dersom noe slikt hadde skjedd, tviler jeg på at jeg hadde taklet det og klart å gå tilbake til jobben igjen, selv om det kanskje etter halvannet år med gransking hadde vist seg at jeg ikke hadde gjort noe galt. For det hadde neppe blitt slått opp like stort i pressen.

Så all ære til Erik Schjenken som har stått oppreist og kjempet mot den overmakten som en samlet presse og en horde med valgkampkåte politikere representerer.

Så vidt jeg har skjønt er sakens fakta som følger: Ali Farah ble slått ned og slo deretter hodet mot asfalten, og var bevisstløs en stund. Med andre ord: han må undersøkes av lege ( i følge alle gjeldende retningslinjer) . Ambulansen kommer til stedet, og Ali har da kommet seg litt. Han står oppreist med sekken på ryggen, og i det ambulansefolkene er i ferd med å hjelpe ham inn i bilen, tisser han på både bilen og ambulansepersonalet. I etterpåklokskapens lys vet vi at dette skyldes forvirring og hodeskade. Ambulansefolkene valgte derfor å overlate til politiet å frakte mannen til legeundersøkelse.
Dette førte neppe til særlig forsinkelse, og dersom det hadde vist seg at Ali var bevæpnet, farlig eller aggressiv, så var antagelig beslutningen helt riktig. Politiet var jo allerede på stedet, og det var kort vei til legevakta – spilte det egentlig noen rolle hvem som kjørte ham?
Men i medias øyne gjorde det det – og det som skjedde og ettervirkningene det fikk har i alle fall ført til at i alle fall den ene (og antagelig begge) ambulansesjåførene har hatt en meget vanskelig tid, og nå ikke lenger kjører ambulanse – til tross for at han utvilsomt er meget dyktig i dette faget.

Dagbladet har fått en dom mot seg i denne saken. Etter min oppfatning er dette vel fortjent. Dette har ingenting med ytringsfrihet å gjøre – det har å gjøre med ærlighet. Det er kommet fram at media også på et tidlig tidspunkt hadde tilgang til bildet av Ali stående oppreist med sekk på ryggen. Det var ingen som hindret dem i å  skaffe seg opplysninger fra fagfolk om hvor vanskelig det kan være å vurdere folk med hodeskader. Men det var ikke interessant – det var mye mer innbringende å hyle opp om rasisme, ikke sant? Og politikerne kastet seg på. Noen av dem bør kanskje også gå i seg selv. Men det er visst vanskelig.

Les denne:

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7701047

“Me kan ikkje venta på fasiten”……????

Nei. Men man kan sette seg ordentlig inn i saken og forsøke å framstille den objektivt, særlig når man omtaler enkeltmennesker.  Og har man levd en stund, har vel de fleste oppdaget at alle saker har MINST to sider. Og SELV OM man har gjort en feil en gang, så kan det hende at man i det store og hele er en god yrkesutøver og ikke fortjener å settes i gapestokken? Den avskaffet vi for noen hundre år siden som en inhuman straffemetode – men moderne media har gjeninnført den. Uten lov og dom. Er det et framskritt?

VG har nylig kjørt en svær serie om folk som er “Ødelagt av helsevesenet”. De forsøker å late som dette er systemkritikk – men det er jo utelukkende en serie hjerteskjærende enkelthistorier som ikke tjener til annet enn å skremme folk til å tro at helsevesenet består av korrupte og likegyldige folk som gir blaffen i pasientene. Selv om fornuften vel sier de fleste av oss at helsevesenet – som alle andre vesener og arbeidsplasser – består av folk av alle slag, som stort sett er glad i jobben sin og gjør så godt de kan. Og som også kan ha en dårlig dag og kanskje gjøre en feil av og til. Som i følge sakens natur dessverre kan bli svært kostbar, både for pasienten og behandlerne.

Medias jakt på syndebukker og enkeltskjebner er til mer skade enn gagn. Det fører til at politikerne fatter stadig flere vedtak om dokumentasjon og kvalitetssikring – noe som fører til mer papirarbeid og mindre tid til pasientene ->lengre ventelister.  Det fører til at folk flest tror at de kommer til å bli skadet dersom de må på sykehus. Det fører til at helsevesenet rekvirerer unødige undersøkelser for å “dekke seg” og ha ryggen fri dersom noen skulle finne på å klage.

Det vi trenger er selvsagt kvalitetssikringsarbeid på en måte som ivaretar også de som har gjort en feil. Dersom feil og avvik kan diskuteres på en trygg og åpen måte slik jeg skisserte i begynnelsen av dette innlegget – vil det føre til læring og systematisk arbeid for å unngå lignende hendelser i framtida. Jeg tror faktisk det også fører til større mulighet for å avdekke åpenbar inkompetanse eller andre ting som gjør folk uskikket for den jobben de har. Dersom målet er å “finne syndebukken” vil  det kanskje selge flere aviser, men det fører ikke til et bedre helsevesen.

Det burde ikke ta åtte år?

Jeg lever nok i en forholdsvis uskyldig andedam, siden jeg aldri har sett på dette som noe stort problem. Men når man ser på andelen leger som er utsatt for vold og trusler,  burde det da være åpenbart for alle at her trengs et regelverk. Det er da ikke rimelig at folk skal måtte akseptere trusler, vold og seksuelle tilnærmelser på arbeidsplassen?

Heldigvis har jeg (bank i bordet), etter snart 30 år – aldri blitt utsatt for vold. Jeg har en eneste gang, i et sykebesøk hos en kjent rusmisbruker – blitt trua med juling. Da gikk jeg, ut fra den logikk at folk som er friske nok til å true andre med juling neppe har akutt behov for legehjelp. Selvsagt har jeg – særlig på legevakta – blitt kalt jævla kjerring og verre ting, men dette skjønner jeg er en hedersbenevnelse Smilefjes med åpen munn

Dersom man ryker dundrende uklar med en pasient, er som regel misnøyen gjensidig – og pasienten finner seg en annen lege. For en tid tilbake hadde jeg en pasient som hadde brukt vold mot en av stedets andre leger, og denne legen hadde deretter krevd at pasienten møtte med politieskorte. Mulig dette er mot reglene, men det er da en grei løsning? Pasienten fant dette uholdbart i lengden og byttet lege. Jeg sa – du får EN sjanse. Første antydning til ugrei oppførsel, og vi innfører samme regel her. Det gikk helt fint. En annen mulighet, hvis man føler seg usikker – er å sørge for å ha en annen person til stede under undersøkelsen. I vår elektroniske tidsalder er det jo også fullt mulig å ha alarmsystemer for å si fra om man føler seg truet. Jeg har minst en gang uforvarende kommet i skade for å komme borti alarmknappen på legevakta med generell oppstandelse som resultat. Men heldigvis uten behov for akutt assistanse.

Jeg kan komme på to tilfeller av voldelige pasienter –men disse var i begge tilfellene allerede i politiets varetekt, og aggresjonen var rettet mot politiet, ikke meg. Og de er vel vant til å takle sånt – de tok det i alle fall med ro og tilkalte nødvendige forsterkninger.

Det er to norske leger som er blitt drept på jobb. I begge tilfeller tror jeg det kom ganske uventet. Begge kjente pasienten fra før, og opplevde ikke vedkommende som noen trussel. Så helgardering er neppe mulig, men det burde da virkelig være mulig – også formelt – å kvitte seg med en pasient man opplever som truende. Man kan jo ikke yte en slik person forsvarlig helsehjelp heller, hvis man sitter der og hele tiden lurer på hva blir det neste vedkommende finner på, i stedet for å bruke hodet til å tenke over pasientens plager og symptomer. Åtte år er for lenge.

Kolesterol – hysteri eller kommersielt press?

Allmennlegeforeningen er kritisk til apotekenes kolesterolkampanje.
Jeg tror det er fornuftig å være kritisk – selv om alle saker har to sider, minst…
Alle fastleger er godt opplyst om kolesterlol, og anbefaler nok sine pasienter om å måle dette minst en gang for å vurdere sin egen risiko for hjerte/kar-sykdom. Dette er jo nyttig for både pasienten og legen.
Hvem kan tenkes å gå til apoteket i stedet for fastlegen for å måle dette?
De som helst vil styre alt selv, har full kontroll og vet alt om kolesterol? Greit nok – de klarer seg sikkert fint.
Men de som ikke vet noe om kolesterol og blir tilbudt en test de ikke aner noe om – og får vite at deres kolesterolnivå ikke er ideelt?
Dette gjelder faktisk de fleste nordmenn. Gjennomsnittlig kolesterolnivå for førtiåringer er som det skrives 5,8 – selv om det ideelle er under 5.
Blir man sendt ut med et resultat på 6,1 etter en test man ikke helt visste selv at man ønsket – da har man neppe gjort folk noen tjeneste.
Blir man sendt ut med et resultat på 12,7 og får streng beskjed om å kontakte fastlegen (men tør man det?) har man kanskje gjort noe positivt – eller skremt vettet av noen, som I ALLE FALL ikke tør å gå til fastlegen? Er det noen som undersøker resultatet av slike kampanjer – er det endelige resultatet positivt eller negativt, både for folks fysiske og psykiske helse? For disse resultatene blir jo IKKE sendt til fastlegen, så han eller hun har ingen mulighet for å kontakte pasienten og diskutere mulige eller egnede tiltak.

Vi må kanskje huske på at selv om vi tar alle kjente risikofaktorer i betraktning, kan vi bare forklare halvparten av alle akutte kardiovaskulære hendelser (hjerteinfarkt, slag og sånt)
Dersom du går til fastlegen din omtrent like ofte som gjennomsnittet av befolkningen, er din kolesterolverdi antagelig allerede målt.
SPØR! Neste gang du er innom, selv om det er for en forstuet tå. Det er lov å stille spørsmål 🙂

Hva skal vi egentlig tro?

Jeg leser lørdagens HA med sjokk og vantro.
Som fastlege i området henviser jeg stadig pasienter til alle disse sykehusene – og forventer at alle som jobber der gjør sitt beste faglig sett, og forvalter offentlige midler så godt de kan. At offentlige systemer og pålegg fra NAV kan være vanskelig å finne ut av til tider, tror jeg alle som jobber i helsevesentet skjønner.
Koding av pasienter i forhold til sykehusøkonomi vet jeg ingen ting om. Men jeg har forsøkt å følge litt med i nyhetene. Denne saken har vært gransket i sju måneder. Og skulle nå “avsluttes”, så vidt jeg skjønner uten andre konsekvenser enn en viss innskjerping av reglementet – så kommer det et brev fra 12 av Sykehuset Innlandets dyktigste folk i ledende stillinger som det lukter svidd av. De nevner ingen navn, men det gjør HA.
Leger blir ofte beskyldt for å “dekke” hverandre. Det tror jeg ikke er helt rimelig, i alle fall ikke alltid. Leger er vel ikke annerledes enn andre, man ønsker ikke å se kolleger urettmessig hengt ut, eller utsatt for medias heksejakt selv om de har begått en feil – dersom de ellers er dyktige og pliktoppfyllende. Vi gjør alle feil iblant – selv blant journalister vil jeg tro slikt kan forekomme. Desto mer oppsiktsvekkende er et slikt brev fra en slik faglig gruppe.
Sykehusdirektøren – som fortsatt er relativt fersk i stillingen – hevder at han fortsatt har tillit.
Denne tilliten tror jeg henger i en nokså tynn tråd. Her sitter man åpenbart på en bombe.
Jeg har liten oversikt over hva som så langt er gjort for å finne ut av hva som egentlig har skjedd med disse kodene.
Men er det så vanskelig da? I henhold til lover og forskrifter om sykehusjournaler skal det foreligge klar dokumentasjon på hva som har feilt folk som har kommet innenfor sykehusets vegger – hvilken behandling de har fått og hvor lenge de har vært innlagt. Med mindre regelverket for denne kodingen er så dårlig at noen helt andre åpenbart burde ta selvkritikk, synes jeg det er merkelig både at dette har tatt sju måneder og at man kommer til en konklusjon som såpass mange faglig tunge kolleger synes ikke er til å leve med.
Dersom eksemplene som er gjengitt i HA er noe i nærheten av representative for det som har skjedd – og dersom det er den aller minste grunn til å mistenke at det faktisk kan dreie seg om store beløp slik HA gjengir at disse legene har skrevet – så er vel dette en sak for politiet, og ikke en sak som byråkratene skal drukne i papir i månedsvis?
Her må i alle fall fakta på bordet – dersom samarbeidsforholdene innad i Sykehuset Innlandet skal være til å leve med framover, og ikke minst dersom vi som bruker sykehuset – fastlegene og de pasientene vi henviser, skal ha tillit til at ting går rett og riktig for seg.

Jeg er i alle fall helt målløs her jeg sitter, og lurer på hvor jeg trygt kan henvise mine pasienter heretter.

Hver uke fødes et norsk barn i India…

Det er sannelig en tankevekker. Surrogati er ikke tillatt her i landet, men det hindrer åpenbart ikke norske statsborgere i å reise til India for å betale andre for å bære fram barn for dem – med eller uten noen av deres egne celler involvert i prosessen.
Flere avisoppslag om den norske kvinnen som er strandet i India med tvillinger har åpenbart ikke fått folk til å ta skrekken. Dette er et økende marked, og markedsføringen er proff.
Den norske kvinnen som er strandet i India med tvillingene har, etter hva som etter hvert er kommet fram, betalt en eggdonor, en sæddonor og en surrogatmor for de to barna. Er de da hennes? Har hun ikke da kjøpt dem?
Dette er et svært vanskelig spørsmål som jeg har grublet lenge på om jeg i det hele tatt tør å skrive noe om. For det er jo slik at når det gjelder slike spørsmål, har følelsene lett for å gå foran fornuften i argumentasjonen.
Har jeg i det hele tatt rett til å uttale meg om hvilke løsninger barnløse velger – jeg som har vært så heldig å få fire barn på helt naturlig vis?
Ja – dette er et menneskelig og etisk spørsmål som alle bør tenke over, og fortrinnsvis når de ikke er hormonelle på grunn av svangerskap og fødsel, eller desperate av sorg fordi de ikke kan få barn selv. Det bør vel egentlig ikke være vanskelig å være enig i at slike spørsmål som dette bør styres av allmenn etikk og synet på hva slags samfunn og menneskesyn vi ønsker å ha, og ikke av den enkeltes følelsesmessige situasjon i enkelttilfeller.
Samtidig kan det kanskje være greit å kjenne litt på sin egen magefølelse for denne typen spørsmål, i alle fall når man ikke står midt oppe i dem selv.
Kunne jeg selv tenkt meg å betale en surrogatmor dersom jeg ikke fikk barn selv?
Nei, det tror jeg bestemt ikke. Jeg hadde syntes hele konseptet virket skummelt, og antagelig gått for adopsjon eller avfunnet meg med et liv som barnløs dersom jeg var i denne situasjonen.
Kunne jeg selv ha tenkt meg å være surrogatmor for noen?
Ja. Dersom jeg hadde hatt en søster som ikke kunne få barn selv og dette var et aktuelt alternativ, hadde nok jeg med min relativt ukompliserte obstetriske historie gjort dette. Men for fremmede og mot betaling? Aldri i verden.
Men er det grunn til å klandre kvinner som ser dette som en vei til et bedre liv for seg og sin familie?
De får jo til og med antagelig bedre helsekontroller, god og sunn mat og i tillegg en formue – om jeg hadde vært i denne situasjonen, og dette hadde vært veien å gå for å sikre mine egne barn en god utdannelse – kanskje jeg hadde vurdert det likevel?
For India er jo ikke noe utviklingsland. Mange kvinner i India har god utdannelse, og det er ikke hvem som helst som blir akseptert som surrogatmor. Derfor argumenteres det med at disse kvinnene må få lov til å ta egne, informerte valg når det gjelder disse tingene. De er ikke uvitende og lutfattige kvinner som utnyttes av vestlige haier.
Men det handler jo likefullt om å kjøpe et annet menneske, ikke sant?
Jeg synes prostitusjon er en klar parallell.
Og om det finnes grader her, så er det vel mindre grad av utnytting å kjøpe et annet menneskes kropp noen minutter for sex – enn å kjøpe vedkommendes kropp i 9 måneder for et svangerskap? Det har i alle fall stort sett langt større følger for den som blir kjøpt og betalt. Selv om vedkommende blir bedre ivaretatt av leger og firmaet som driver dette, enn den gjennomsnittlige gateprostituerte oppnår fra sin hallik.

Og hvem er de svakeste her?
Det er først og fremst – som alltid – barna. Hva skjer om ungen viser seg å ikke være perfekt? Har foreldrene returrett på kjøpet sitt? Selv om alle donorer screenes etter alle kunstens regler, kan man ikke garantere at det ikke oppstår en eller annen mutasjon, eller noe annet galt skjer. Sånn er det faktisk med alle svangerskap og fødsler.
De nest svakeste er vel kvinnene som stiller seg til rådighet for dette. Selv om klinikkene i India (og forhåpentlig andre steder) lover dem god helsehjelp – det gavner jo også kundene – hvordan blir de ivaretatt hvis ting går helt galt?
I USA er jo også dette big business, og der har det vel vært flere rettssaker som følge av avtalebrudd fra både surrogatmødre og vordende foreldre.

Trenger vi dette? Har ikke verden nok foreldreløse barn allerede?
Som Ellea så vakkert skrev om sin Herr Sønn: Han fantes jo allerede 🙂

Dagens Voltaire

For en god stund siden hadde jeg en Widget på bloggen min som postet et daglig sitat av Voltaire. Berit stilte et spørsmål på dette innlegget, og det fikk meg til å lure…
Nå har jeg funnet svaret:

Il y a eu des gens qui ont dit autrefois: Vous croyez des choses incompréhensibles, contradictoires, impossibles, parce que nous vous l’avons ordonné; faites donc des choses injustes parce que nous vous l’ordonnons. Ces gens-là raisonnaient à merveille. Certainement qui est en droit de vous rendre absurde est en droit de vous rendre injuste. Si vous n’opposez point aux ordres de croire l’impossible l’intelligence que Dieu a mise dans votre esprit, vous ne devez point opposer aux ordres de malfaire la justice que Dieu a mise dans votre coeur. Une faculté de votre âme étant une fois tyrannisée, toutes les autres facultés doivent l’être également. Et c’est là ce qui a produit tous les crimes religieux dont la terre a été inondée.
Formerly there were those who said: You believe things that are incomprehensible, inconsistent, impossible because we have commanded you to believe them; go then and do what is unjust because we command it. Such people show admirable reasoning. Truly, whoever is able to make you absurd is able to make you unjust. If the God-given understanding of your mind does not resist a demand to believe what is impossible, then you will not resist a demand to do wrong to that God-given sense of justice in your heart. As soon as one faculty of your soul has been dominated, other faculties will follow as well. And from this derives all those crimes of religion which have overrun the world.
Questions sur les miracles (1765)
Alternative condensed translation: “Those who can make you believe absurdities, can make you commit atrocities.”

I dette tilfellet synes jeg faktisk den komprimerte oversettelsen var best som aforisme betraktet.
Det kan jo tjene som en god illustrasjon til mangt og mye – ikke minst den siste tidens vaksinediskusjon i media. Folk som klarer å lire av seg sånt som dette, til tross for alt som finnes av dokumentasjon – og spør hvem som helst som er på min alder eller eldre om hvordan det var da epidemier av polio og kopper fortsatt var en reell trusel for folkehelsa. Det er fortsatt noen som husker hvordan det var.Ære være sånne som Tjomlid som orker å ta en gravejobb når det gjelder dokumentasjon.

Innen 48 timer?

På Facebook og i noen aviser, tillyses “Norges viktigste kreftkonferanse”. Dersom du eller “helsefaglig personell” har mistanke om kreft, skal du ha en diagnose innen 48 timer.
Dette høres jo besnærende ut, men i realiteten er dette etter min oppfatning et så tabloid utspill at det forundrer meg at såpass mange fagfolk er villige til å delta.
Det er mulig det finnes en mer konkret beskrivelse av hva de egentlig vil oppnå ett eller annet sted, men som luftslott betraktet virker dette som et av de mest gedigne. Jeg går ut fra at vi allmennpraktikere er de nærmeste til å fatte mistanke om kreft? Og det gjør vi hele tiden – hver dag. Svært mange, for ikke å si de fleste, symptomer som presenteres for norske allmennpraktikere hver eneste dag kan i siste instans vise seg å skyldes kreft.
Kreft er en vanlig sykdom.
Som leger er vi opplært til å forsøke å ta alle alternativer i betraktning når folk kommer med symptomene sine. Noen ganger blinker alle varsellamper – vi tenker at denne pasienten har kreft (eller noe annet alvorlig…) inntil det motsatte er bevist. I slike tilfeller venter pasienten neppe særlig lenge før utredningen er i gang, for enten å utelukke den alvorlige mistanken, eller å få gjort noe med det dersom mistanken slår til.
Andre ganger er man langt mer usikker, en mer banal diagnose er mer sannsynlig, selv om kreft fortsatt står et stykke nede på lista over alle de diagnoser legen har i hodet når pasienten blir undersøkt. Er dette også en mistanke? Og tjener unødig hast i så fall til noe annet enn å skremme vettet av pasienten?
Her må det da være langt viktigere å holde hodet kaldt og sørge for å informere pasienten om å ta kontakt på nytt dersom ting ikke går som man forventer eller nye symptomer oppstår, slik at saken kan vurderes på nytt.

De kreftdiagnoser som haster mest er oftest enkle. Kreft hos barn og yngre mennesker har ofte et svært akutt forløp. Diagnosen er sjelden vanskelig, pasienten blir oftest lagt inn i sykehus i løpet av kort tid og behandling igangsatt. Behandling av kreft hos barn har gjennomgått en revolusjon de siste 20 årene, og behandlingsresultatene er gledelig gode. For 20-30 år siden var leukemi hos barn en sikker dødsdom. Nå til dags blir over 90 % helbredet. Men fortsatt er det noen som dør. Dette skyldes svært sjelden for sen diagnose, det er bare sånn det er, dessverre. Selv om resultatene er blitt mye bedre er de ikke perfekte.
Hos voksne og eldre – majoriteten av kreftpasienter – kan forløpet være mer snikende og diagnosen vanskeligere. Behandlingsresultatene er mer variable og sjelden avhengig av at man starter opp innen 48 timer.
Unødige forsinkelser bør selvsagt unngås, men dette gjelder sannelig svært mange andre sykdommer også, slett ikke bare kreft.
Jeg tror det er bedre å forsøke å gjøre noe med ventetidene i helsevesenet generelt – og kanskje særlig innenfor psykiatrien – enn å iverksette særlige tiltak for “mistanker” om bestemte sykdommer.
Alle bør vel fortrinnsvis få behandling for sine sykdommer før de blir så ille at det ikke er noe å gjøre med dem? Noen ganger er helsevesenet – fastlegen eller andre instanser – utilgivelig trege og forårsaker forsinkelser som får fatale konsekvenser. Kan noe gjøres for å bedre dette, bør det absolutt vurderes. Men den viktigste kilden til forsinkelser er oftest pasienten selv – som har gått med symptomer i uker og måneder før h*n går til legen. Informasjon om alarmsymptomer – og ikke minst om at kreft er en sykdom som i våre dager som regel kan helbredes med godt resultat – tror jeg er viktigere enn å skremme folk med at dersom du ikke får stilt kreftdiagnosen innen 48 timer, er det ute med deg…

Det er mulig jeg er en kynisk doktor som ikke skjønner hvordan pasientene har det, men jeg har vært på den andre siden også. For noen år siden fant jeg en kul i brystet mitt – midt i sommerferien. På grunn av ferieavvikling tok det flere uker før jeg fikk resultatet av den nødvendige trippeldiagnostikk, selv om jeg er såpass godt kjent i det lokale helsevesen at jeg ikke tror jeg ventet unødig lenge. Det var ikke morsomme uker. Men jeg tror ikke et tabloid vedtak om “innen 48 timer” hadde gjort noe fra eller til.
Kvinner med kuler i brystet blir stort sett undersøkt i løpet av 1-2 uker, og svarene tar også litt tid. Svært få av disse viser seg å ha kreft, selv om mistanken er der og skal utelukkes. Men blir norsk helsevesen bedre av at vi prioriterer at disse (og andre lignende problemstillinger) skal avklares innen 48 timer? Det vil jo nødvendigvis gå ut over noen andre som må vente lenger. Og ikke minst vil et forvridd fokus på “er dette kreft” føre til at andre alvorlige diagnoser blir unødig forsinket.

Hjemme igjen fra kurs

Svært interessant og lærerikt kurs om endokrine forstyrrelser (hormonforstyrrelser) i Oslo. Benyttet selvsagt anledningen til å besøke mine to nusselige barnebarn (og nusselige datter). Kurset ble holdt på Aker sykehus, som vel har landets ledende hormonlaboratorium, så det var ingenting å si på foreleserne og det akademiske innholdet. Lokalitetene var imidlertid mildt sagt dårlige. Ingen mikrofon, trangt, dårlig luft, bare noen få hadde mulighet for å bruke et skriveunderlag. Denslags reduserer utbyttet av et ellers utmerket kurs – og det burde da ikke være HELT umulig å finne et mer egnet lokale?
Nåja, jeg begynner vel å bli gammal og sur – og merker jo at det er en stund siden jeg studerte. Forsøker etter beste evne å følge med, og takket være faglige møter med lokale avdelinger er det også lettere å holde seg oppdatert. For eksempel lærte jeg i studietiden at vi måtte for all del ikke finne på å ta thyroideafunksjonsprøver av gravide, for de spratt til alle kanter og var overhodet ikke til å stole på. Nå til dags vet man – etter mange store studier – HVORFOR de svinger så mye, hvilke man kan stole på, og ikke minst: det er VIKTIG å fange opp gravide med latent eller uoppdaget hypothyreose, fordi et adekvat nivå av fritt T4 er livsviktig for utvikling av barnets hjerne – særlig de første 12 ukene.
Når vi vet at thyroidealidelser er VANLIGE – pluss/minus 5-6 % av alle kvinner har dette, også de i barnefødealder – hvorfor i alle dager er ikke dette en obligatorisk screeningundersøkelse? Jeg stilte spørsmålet – og fikk til svar at dette er helsepolitikk og økonomiske vurderinger. Men screene for HIV og syfilis – se det er vi pålagt?
Kvinner får jo også det råd at det er ingen grunn til å gå til doktoren før i uke 10-12 for svangerskapskontroller – og da er det allerede for sent.
Det hjelper ikke om de tidligere har vært til jordmor – jordmødre vet mye om svangerskap og fødsel, men er neppe særlig oppdatert på hypothyreose.
Jeg merker at jeg blir litt hissig, og kommer heretter til å teste alle gravide jeg slår kloa i – i alle fall tidlig nok til at det forårsaker annet enn bekymring. For heldigvis er det fortsatt slik at jeg kan rekvirere de prøvene jeg synes er nødvendige…

Jeg får heller fortsette å lese Vårt Land

Her er en meget sterk historie om lille Evy Kristine, som visstnok også var på TV 2 i helga. Mor har også lagt ut en blogg/minneside hvor hun skriver meget godt om hva familien gikk gjennom i løpet av Evy Kristines korte liv.
Mye stoff til ettertanke, særlig for oss som til daglig jobber med gravide og fødende. Mye av det er temmelig sjokkerende – at leger og annet helsepersonell kan vise så liten respekt for andres valg og rett til selvbestemmelse er ille å lese om. At det kan være fort gjort å si ting som andre kan ta ille opp uten at det var slik ment, er vel noe alle som omgås andre mennesker har opplevd, men det disse foreldrene møtte var i stor grad et helsevesen hvor det ikke var særlig plass til og respekt for et litt annerledes valg. Og når vi først har selvbestemmelse, hvorfor blir det i så stor grad tatt for gitt at man skal velge som “alle andre”?
Det å få beskjed om at man er gravid med et barn som etter all sannsynlighet vil dø i løpet av fosterlivet eller kort tid etter må være såpass knusende at respekt, rådgivning og tid til å fordøye opplysningen og ta den innover seg i eget tempo burde være en selvfølge.
Dagens fosterdiagnostikk gir stadig økende muligheter for å sortere ut barn som ikke er perfekte. Uten at det i særlig grad blir debattert. Hvor nær designbabyen ønsker vi egentlig å komme? Hva skjer med foreldre som får påvist et barn med Downs syndrom? Blir det nærmest tatt for gitt at de velger abort? Jeg håper ikke det. Jeg skulle gjerne sett Sturla Eik-Nes sine refleksjoner også på nettet, Vårt Land?

Selv fikk jeg mitt fjerde barn for snart 17 år siden. Da manglet jeg litt over to måneder på 38 år, som også da var grensen for automatisk tilbud om fosterdiagnostikk her i landet. Jeg gjorde meg naturligvis noen tanker om det, men endte med å være glad for at jeg slapp å ta stilling til akkurat dette spørsmålet, og tok det som det kom :-). Ultralydundersøkelsene var heller ikke så gode som i dag, vi fikk ikke en gang vite kjønnet på babyen, gynekologen hadde hatt sinte foreldre i gangene før, med feil farge på barnevogna, som han sa.