Forfatterarkiv: hildeG

På tur igjen – dag 9

Publisert av
Svar

Dette er dagen for absolutt togstreik, ingen tog går. I alle fall ikke i dette området. Hva gjør man da? Tar bussen, selvsagt. Den er billig – 2 pund, uansett hvor du skal, virker det som. Og halv pris etter klokka 18. Så vi tok bussen til Southampton, og fikk et bedre inntrykk av byen enn da vi kom med toget. Rusla til kaia og tok båten over til Isle of Wight igjen. SPiste lunsj på båten, siden vi var litt seint ute, så er det jo greit å utnytte tida.

Cornish pasty. Aldri smakt det før- Det var ikke akkurat noen åpenbaring, men vi ble da mette. Fin fergetur i nydelig vær. Denne gangen skulle vi rekke Osborne House.

Dronning Victoria og hennes Albert først leide, og deretter kjøpte denne eiendommen, da de mente verken Windsor Castle eller Buckingham Palace var et passende sted for deres voksende barneflokk. De fikk til sammen ni barn. Her var det sannelig boltreplass nok, både inne og ute – og en privat strand.

Hogwarts?
barneværelse – lave stoler

Nydelig vær da vi ruslet gjennom Southampton på tilbakeveien

På tur igjen, dag 7 og 8

Publisert av
3

Ble ganske rolige dager. Den første med overlegg. Vi hadde hatt to ganske innholdsrike dager, og følte for en hviledag -. det var jo søndag også. Mandag var Bank Holiday, det var vi ikke klar over. Dessuten regna det. Hele dagen.

Søndagen slappet vi av. leste, strikka (i alle fall jeg) og så på Masterchef Australia (i alle fall jeg) Mandagen hadde vi tenkt å trosse været og se på byens mølle, en gammel vanndrevet mølle som fortsatt fungerer – men det var stengt. Vi gikk likevel en liten tur i byen, og så oss ut noen senere destinasjoner. Både møllen, og en pilegrimsled som vi muligens går en del av. Vi går nok ikke helt til Southampton.

Men jeg kan kanskje skrive litt om huset vi har leid. Det beskrives som et «cottage». Usikker på hvor gammelt huset kan være, men det er nok ganske gammelt. Ligger landlig til, ca 3 km fra sentrum av byen, med en del interessante bygg også rundt her. Det er en del av et bygg med tre boenheter, vi er i midten. Alle har en bakhage som er ganske usjenert, selv om vi ser deler av den ene naboens bakhage fra kjøkkenet. Arkitekturen kjennes igjen fra klassisk, engelsk litteratur, men ikke som noe herskapshjem. Du kommer inn i «the front parlour» – som hos oss er en spisestue. Bak der ligger et oppholdsrom med peis (nå til dags er det sentralfyr her), bak der igjen er det et todelt kjøkken med utgang til bakhagen. Kjøkkenet – og ikke minst komfyren – er en drøm.

Fem gassbluss, to stekeovner og en grill! Min erfaring med matlaging på gass er en langt mindre eksklusiv komfyr i studietida, og ellers hytta og gassgrillen på terrassen. Dette er andre greier, gitt – og får en viss forståelse av hvorfor verdens beste kokker foretrekker gass. Selv om jeg ikke har laget noe mer avansert enn omelett og speilegg på denne komfyren. Går vel ikke an å stjele den, litt tungvint å ta med på flyet. Ikke pent å stjele heller. Men man kan jo kose seg med ørten episoder av MasterChef Australia. Ny sesong på gang, Kan ses på YouTube, eller på Network 10 hvis du har en VPN-tjeneste.

I annen etasje er det to soverom og et utmerket bad, og på kvisten er det et tredje soverom. Det er litt lytt her, vi hører naboenes skrikerunger ganske godt, og jeg minnes den helga stakkars Ingvild fikk 4 hjørnetenner, det er vel den eneste gangen noen av mine unger har hylt så mye. I alle fall som jeg kan huske, men jeg begynner jo å dra på åra.Får håpe tennene kommer fram snart hos naboene også, ikke at det plager oss, men foreldrene blir sikkert slitne, og ungene har det ikke bra når de hyler så mye, De hørtes litt blidere ut sist det låt derfra, så håper det beste.

Fortsettelse følger – dag 9 er det mye mer å blogge om, det får bli i morgen.

På tur igjen, dag 6

Publisert av
2

Vi klarte å komme oss ganske tidlig opp, og bestilte en WinTax til stasjonen, siden bussen ikke går så veldig ofte, og vi er ikke helt sikre på rutetidene. WinTax er litt samme system som Uber og Bolt, funker veldig bra, særlig på steder hvor man ikke forstår språket, men også her.

Planen var å komme seg til Isle of Wight og ta en tur med det gamle damptoget, besøke Ale Festival – og evt andre severdigheter om vi rekker det. Det var meldt strålende vær, så vi tenkte det var en passende dag. Det var kjølig fra morgenen, men sol. Vi tok toget til Portsmouth, fornøyd med endelig å ha skjønt greia med Railpass. Det gikk jo knirkefritt, og framme i Portsmouth Harbour, var det bare å gå rett over på hurtigbåten. Den måtte vi vente litt på, men deretter tok det 20 minutter i strålende sol å suse over til Ryde.

Da var vi sultne, og kjøpte fish and chips i en sjappe på kaia. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men absolutt vel tilberedt. Vi fant toget som tok oss til den ene endestasjonen til damptoget, og fikk billetter uten problem. Ble jo litt betuttet kvelden før da jeg forsøkte å bestille på nett og oppdaget at de har strøket Norge av listen over land man kan bo i og få lov til å bestille billettene deres på nett. Sendte dem en epost og spurte hva galt vi hadde gjort. Hadde de fortsatt vært fornærmet for vikingtoktene, burde de jo ha strøket Danmark og Sverige også. Vikingene hadde visstnok sitt vinterkvarter på Isle of Wight. Fikk et hyggelig svar med beklagelse og tilbud om å reservere for oss, men da var vi jo allerede på vei. Forhåpentlig retter de det opp.

Toget var sjarmerende, og når jeg satt der og hørte damplokomotivet pruste og pese, så vekket det et vagt minne fra barndommen. De hadde vel fortsatt damplokomotiver på Dovrebanen i min spede barndom, da toget stoppet på Oppdal for påfyll av kull og vann, og lapskaus til passasjerene. Husker min mor var umåtelig flau da lillebror ikke likte maten og snudde tallerkenen sin oppned. Vi gikk av på Havenstreet og fant ølfestivalen. Det var en folkefest i solskinnet, men dårlig med sitteplasser til så mange – de som var smarte hadde med egen stol. Vi fant oss en sville som kantet et bed å sitte på. Ølkøene var lange, men mannfolket var tålmodig. Han fikk seg en pint som visstnok var god. Dumme meg gikk for cider, som de også reklamerte med. Den var lunken og helt flat, ikke antydning til sprudling. Visste ikke at det fantes så ekkel cider en gang. Vi bestemte oss for å tøffe tilbake til Smallbrook Junction i håp om å rekke noen flere severdigheter, særlig skulle jeg gjerne sett Osborne House, men de stengte allerede klokka 17, så det ble for snau tid.

Vi bestemte oss for å ta bussen til Cowes og båten derfra til Southampton, for å få sett litt av landskapet. Det fikk vi – også et glimt av Osborne House som vi kjørte rett forbi. Så det kan bli en annen gang, det er jo ikke langt.

Nydelig overfart, litt lengre enn den første, og med vanlig ferge. Kort togtur hjem, hvor vi lagde maten selv, så denne dagen har ikke akkurat hatt de store kulinariske utgifter – eller opplevelser.

Klikkbare bilder

kjerringa på tur
verdens ekleste cider
de steller godt med bikkjene
Portsmouth Harbour

På tur igjen, dag 5

Publisert av
Svar

Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.

Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.

Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.

Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.

Klikk på bildene om du vil se hele

ankerkjetting
Roger går på et isfjell
lugar, 2. klasse
Grand staircase
jeg var veldig flink til å lempe kull
de hadde tegnspråktolk på sjøforklaringen

På tur igjen, dag 4

Publisert av
1

Rolig morgen, buss til byen for å gjøre et nytt forsøk på å se The Great Hall, og det runde bord, Winchester har en lang og broket historie, og var englands hovedstad fra ca år 1000 og noen hundre år framover. Knut den mektige holdt til her. Det gjorde også de tidlige normannerkongene. Det er kanskje noe av forklaringen på at en såpass liten by har en katedral som er adskillig større en Nidarosdomen. Hele området er svært rikt på historie, og om man vil ha noe av dette inn på en underholdende måte, anbefaler jeg Rutherford´s Sarum, eller Ken Folletts Knightsbridge-serie. Knightsbridge er et oppdiktet sted, den nærmeste viktige byen er Winchester.

Vi tok oss tid til en god lunsj på en franskinspirert restaurant.

Før vi rusla opp til museet. Denne hallen har fungert som rettslokale i lange tider, den er det eneste som står igjen av Winchester Castle, men det runde bordet som henger på veggen her, er ikke Arthurs. Winchester er en av de byene i England som hevder å være Camelot, men det finnes ingen sikre bevis på at kong Arthur i det hele tatt har eksistert. Stedet holder stadig forbindelsen til kongefamilien. En gigantisk statue av dronning Victoria i et hjørne, en rekonstruert middelalderhage innviet av dronningmoren, og nyere ståldører til minne om bryllupet til Charles og Diana.

Billetten gav også adgang til the Westgate Museum, opprinnelig byport, deretter gjeldsfengsel, nå museum. Fra taket kunne vi skue utover Englands eldste hovedgate.

Glemte å notere at jeg har gått til innkjøp av ny bukse, og at det dessuten var pop-up indisk restaurant på Cobb´s da vi kom hjem Maten var ikke noe å skrive hjem om, takke meg til Royal India

På tur igjen, dag 3

Publisert av
1

Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.

Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før

Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.

De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.

Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk

På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.

På tur igjen, dag 2

Publisert av
2

Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.

Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.

Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.

Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.

Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.

Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.

Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.

Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.

Mye rart å se

Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.

På tur igjen

Publisert av
3

Stod opp i purkotten, men rett før vi skulle dra til stasjonen kom melding fra Norwegian om at flyet var kansellert – ny oppdatering kommer. Vi tenkte vi får likevel dra, men da vi stod på perrongen, kom meldingen om at vi kan velge mellom et fly som går 15 min før planlagt avgang, og mellomlander i Stavanger – eller direkte fly kl 13.

Vi gikk for det siste, men så ikke fram til mange timer på Gardermoen, tatt i betraktning hvor uspiselig mat jeg har fått der de siste gangene jeg har passert igjennom. Men skepsisen ble gjort til skamme. Mitt nye Mastercard gir rabatt på Havsalt, så vi spiste frokosten der. Og fikk den attpå til gratis, etter at personalet hadde trøbla mange ganger med å få kassa til å forstå rabatten. Det var til og med godt. Nydelig rekesmørbrød, til forskjell fra det vemmelige vi fikk på Fiskeriet for noen år siden.

Deretter satte vi kursen for OSL Lounge, som dette kortet også gir adgang til. Usikker på om jeg må betale noe, siden jeg hadde med en ekstra person, men dette var uventet luksus. Ikke minst veldig stille og godt, i motsetning til de fleste andre steder på flyplasser. Gode stoler, lademuligheter, fri tilgang på mat og drikke. Fantastiske greier. Da går det helt fint å vente en stund, strikketøy og mac tilgjengelig, ikkeno stress.

Flyturen gikk greit, da vi endelig kom av sted, men på Gatwick stasjon var det slutt på moroa. Ingen å spørre om noe som helst, Ingen opplysning om tog til Winchester, en haug med billettautomater hvor det stod utplassert noen uniformerte folk som brølte NEXT PLEASE med kommandostemme, så man følte seg mildt sagt ubekvem med å være helt ukjent med disse automatene. Men vi kom oss da på et tog, endelig. Det ble to togbytter, vi fikk hjelp av en hyggelig konduktør, og fikk litt sightseeing langs sørkysten av England. Vel framme i Winchester, tok vi taxi til huset vi har leid, som viser seg å være koselig, godt utstyrt kjøkken og en nydelig bakhage. Vi traff en veldig hyggelig nabo som fortalte oss hvor nærmeste pub er, så vi rusla en kveldstur dit, og fikk oss litt mat og drikke, traff en andefamilie på veien, som jeg prøvde å filme, men det ble mislykka.

Matbutikk er det verre med, men det ligger et Farmer´s marked rett over vegen her, som visstnok er åpent i morgen kl 9, så da er det antagelig håp for noe mat til kjøleskapet.

Huset, og ikke minst hagen er fin. Gedigen komfyr, fem gassbluss og tre stekeovner….

Kveldstur i hagen

Vårmarked i Vikingskipet

Publisert av
1

En stund siden sist, i fjor passa det ikke, før det var det pandemi. I år var vi sikre på at det var neste helg, men heldigvis sjekka jeg i går, og fant reportasjen i HA om at det hadde vært bra besøkt.

Solveig og jeg heiv oss av gårde i dag. Ingen av oss skulle egentlig kjøpe noe, vi har begge huset fullt av alt for mye saker og ting som det er, men du vet hvordan det går. Dårlig vær, fint for en dag med innesysler. Vi tusla rundt. Jeg så ikke egentlig etter noe spesielt – selv om jeg alltid er ute etter Egersund-serviset jeg samler på og bruker til kaffe når det er mange gjester her som får små kopper. De som drikker mest kaffe får da fortere påfyll.

Men vi gikk jo som vanlig på minst en smell. Solveig er heldigvis flinkere til å prute enn meg, så hun får være med en annen gang også. Det første jeg falt for var en gedigen lysestake i massivt sølv, med en åpenbart interessant historie. Men det ble ikke noe av.

Solveig kjøpte sølv. Jeg kjøpte eggelgass – det har jeg aldri hatt i dette hus, selv om vi flytta inn i 1999. Nå har jeg to typer, den ene ganske basic og rimelig, den andre i presset glass, samme type som en mugge jeg allerede har, og som jeg også kjøpte en liten fløtemugge til, kjempelekre saker. Takk til Solveig for prutinga.

Det ble også solgt en del klær, men mindre enn før, tror jeg faktisk? Det er rart. Det er vel et av de områdene vi for planetens skyld bør satse på mer gjenbruk. Jeg har i hele vinter gått i en brun skinnjakke fra en bra finsk firma, som jeg kjøpte på stedets gjenbruksbutikk for en rimelig sum og har vært svært glad i. I dag fant jeg denne

Går jo bort og fingrer på klærne og sjekker om det er en farge jeg liker. Denne er sort, ser kanskje litt blå ut på bildet. Men stoffet var jo bare til å dø for – helt silkemykt. Drog ut kåpen og prøvde den på, satt perfekt. Den er nok mange år gammel, men ser ikke ut til å ha vært brukt i det hele tatt – eller kun få ganger. Eksklusivt stoff, nydelig søm, de forlangte 400 kr for den, – i vanlig salg kan du nok plusse på en null. Minst.

Maten i VIkingskipet på disse messene har tradisjonelt vært god, selv om jeg tror vi ble litt skuffa sist vi var der. Nå var det Kjøkkenet AS som stod for i alle fall den bua der vi kjøpte mat. Nydelig kyllingwrap. Tror det er lurt å sørge for ordentlig mat. Sultne folk er sure, kjøper mindre og går hjem til seg selv for å få noe ordentlig i magen.

Kjøpte også noe designglass i en serie jeg har fra før, men endte med å stå over den flotte lysestaken. Med litt tungt hjerte. Solveig sa at om den er der neste år og, er det meningen at du skal ha den. Vi får se.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.