På tur igjen, dag 5

Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.

Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.

Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.

Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.

Klikk på bildene om du vil se hele

På tur igjen, dag 4

Rolig morgen, buss til byen for å gjøre et nytt forsøk på å se The Great Hall, og det runde bord, Winchester har en lang og broket historie, og var englands hovedstad fra ca år 1000 og noen hundre år framover. Knut den mektige holdt til her. Det gjorde også de tidlige normannerkongene. Det er kanskje noe av forklaringen på at en såpass liten by har en katedral som er adskillig større en Nidarosdomen. Hele området er svært rikt på historie, og om man vil ha noe av dette inn på en underholdende måte, anbefaler jeg Rutherford´s Sarum, eller Ken Folletts Knightsbridge-serie. Knightsbridge er et oppdiktet sted, den nærmeste viktige byen er Winchester.

Vi tok oss tid til en god lunsj på en franskinspirert restaurant.

Før vi rusla opp til museet. Denne hallen har fungert som rettslokale i lange tider, den er det eneste som står igjen av Winchester Castle, men det runde bordet som henger på veggen her, er ikke Arthurs. Winchester er en av de byene i England som hevder å være Camelot, men det finnes ingen sikre bevis på at kong Arthur i det hele tatt har eksistert. Stedet holder stadig forbindelsen til kongefamilien. En gigantisk statue av dronning Victoria i et hjørne, en rekonstruert middelalderhage innviet av dronningmoren, og nyere ståldører til minne om bryllupet til Charles og Diana.

Billetten gav også adgang til the Westgate Museum, opprinnelig byport, deretter gjeldsfengsel, nå museum. Fra taket kunne vi skue utover Englands eldste hovedgate.

Glemte å notere at jeg har gått til innkjøp av ny bukse, og at det dessuten var pop-up indisk restaurant på Cobb´s da vi kom hjem Maten var ikke noe å skrive hjem om, takke meg til Royal India

På tur igjen, dag 3

Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.

Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før

Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.

De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.

Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk

På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.

På tur igjen, dag 2

Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.

Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.

Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.

Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.

Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.

Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.

Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.

Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.

Mye rart å se

Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.

På tur igjen

Stod opp i purkotten, men rett før vi skulle dra til stasjonen kom melding fra Norwegian om at flyet var kansellert – ny oppdatering kommer. Vi tenkte vi får likevel dra, men da vi stod på perrongen, kom meldingen om at vi kan velge mellom et fly som går 15 min før planlagt avgang, og mellomlander i Stavanger – eller direkte fly kl 13.

Vi gikk for det siste, men så ikke fram til mange timer på Gardermoen, tatt i betraktning hvor uspiselig mat jeg har fått der de siste gangene jeg har passert igjennom. Men skepsisen ble gjort til skamme. Mitt nye Mastercard gir rabatt på Havsalt, så vi spiste frokosten der. Og fikk den attpå til gratis, etter at personalet hadde trøbla mange ganger med å få kassa til å forstå rabatten. Det var til og med godt. Nydelig rekesmørbrød, til forskjell fra det vemmelige vi fikk på Fiskeriet for noen år siden.

Deretter satte vi kursen for OSL Lounge, som dette kortet også gir adgang til. Usikker på om jeg må betale noe, siden jeg hadde med en ekstra person, men dette var uventet luksus. Ikke minst veldig stille og godt, i motsetning til de fleste andre steder på flyplasser. Gode stoler, lademuligheter, fri tilgang på mat og drikke. Fantastiske greier. Da går det helt fint å vente en stund, strikketøy og mac tilgjengelig, ikkeno stress.

Flyturen gikk greit, da vi endelig kom av sted, men på Gatwick stasjon var det slutt på moroa. Ingen å spørre om noe som helst, Ingen opplysning om tog til Winchester, en haug med billettautomater hvor det stod utplassert noen uniformerte folk som brølte NEXT PLEASE med kommandostemme, så man følte seg mildt sagt ubekvem med å være helt ukjent med disse automatene. Men vi kom oss da på et tog, endelig. Det ble to togbytter, vi fikk hjelp av en hyggelig konduktør, og fikk litt sightseeing langs sørkysten av England. Vel framme i Winchester, tok vi taxi til huset vi har leid, som viser seg å være koselig, godt utstyrt kjøkken og en nydelig bakhage. Vi traff en veldig hyggelig nabo som fortalte oss hvor nærmeste pub er, så vi rusla en kveldstur dit, og fikk oss litt mat og drikke, traff en andefamilie på veien, som jeg prøvde å filme, men det ble mislykka.

Matbutikk er det verre med, men det ligger et Farmer´s marked rett over vegen her, som visstnok er åpent i morgen kl 9, så da er det antagelig håp for noe mat til kjøleskapet.

Huset, og ikke minst hagen er fin. Gedigen komfyr, fem gassbluss og tre stekeovner….

Kveldstur i hagen

Vårmarked i Vikingskipet

En stund siden sist, i fjor passa det ikke, før det var det pandemi. I år var vi sikre på at det var neste helg, men heldigvis sjekka jeg i går, og fant reportasjen i HA om at det hadde vært bra besøkt.

Solveig og jeg heiv oss av gårde i dag. Ingen av oss skulle egentlig kjøpe noe, vi har begge huset fullt av alt for mye saker og ting som det er, men du vet hvordan det går. Dårlig vær, fint for en dag med innesysler. Vi tusla rundt. Jeg så ikke egentlig etter noe spesielt – selv om jeg alltid er ute etter Egersund-serviset jeg samler på og bruker til kaffe når det er mange gjester her som får små kopper. De som drikker mest kaffe får da fortere påfyll.

Men vi gikk jo som vanlig på minst en smell. Solveig er heldigvis flinkere til å prute enn meg, så hun får være med en annen gang også. Det første jeg falt for var en gedigen lysestake i massivt sølv, med en åpenbart interessant historie. Men det ble ikke noe av.

Solveig kjøpte sølv. Jeg kjøpte eggelgass – det har jeg aldri hatt i dette hus, selv om vi flytta inn i 1999. Nå har jeg to typer, den ene ganske basic og rimelig, den andre i presset glass, samme type som en mugge jeg allerede har, og som jeg også kjøpte en liten fløtemugge til, kjempelekre saker. Takk til Solveig for prutinga.

Det ble også solgt en del klær, men mindre enn før, tror jeg faktisk? Det er rart. Det er vel et av de områdene vi for planetens skyld bør satse på mer gjenbruk. Jeg har i hele vinter gått i en brun skinnjakke fra en bra finsk firma, som jeg kjøpte på stedets gjenbruksbutikk for en rimelig sum og har vært svært glad i. I dag fant jeg denne

Går jo bort og fingrer på klærne og sjekker om det er en farge jeg liker. Denne er sort, ser kanskje litt blå ut på bildet. Men stoffet var jo bare til å dø for – helt silkemykt. Drog ut kåpen og prøvde den på, satt perfekt. Den er nok mange år gammel, men ser ikke ut til å ha vært brukt i det hele tatt – eller kun få ganger. Eksklusivt stoff, nydelig søm, de forlangte 400 kr for den, – i vanlig salg kan du nok plusse på en null. Minst.

Maten i VIkingskipet på disse messene har tradisjonelt vært god, selv om jeg tror vi ble litt skuffa sist vi var der. Nå var det Kjøkkenet AS som stod for i alle fall den bua der vi kjøpte mat. Nydelig kyllingwrap. Tror det er lurt å sørge for ordentlig mat. Sultne folk er sure, kjøper mindre og går hjem til seg selv for å få noe ordentlig i magen.

Kjøpte også noe designglass i en serie jeg har fra før, men endte med å stå over den flotte lysestaken. Med litt tungt hjerte. Solveig sa at om den er der neste år og, er det meningen at du skal ha den. Vi får se.

Årets nyttårsbetraktning

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.

Juletur til Praha, del 2

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

Juletur til Praha

Etterhvert en ganske etablert tradisjon. Forhindret to ganger av pandemi eller beinbrudd, men ellers har jeg reist til Praha hvert år siden 2011. Første gang med mannfolket, senere med døtre. Praha er en fin by. Selv om den svake krona gjør at juleshoppingen er mindre lukrativ enn før, så det er ikke lenger snakk om å spare inn hele turen på juleshopping.

Kjersti og jeg dro av gårde onsdag morgen. Vi måtte tidlig opp for å ta toget, jeg ergret meg nok en gang over dyr og tilnærmet uspiselig mat på flyplassen, og var skrubbsulten da vi landa i Praha. Vi hadde tenkt å bruke offentlig transport til leiligheten denne gangen, men det tok lang tid, så vi gikk for en taxi.

Denne gangen bor vi i Smichov-området, en bydel vi knapt har vært i før, men det har vist seg som et staselig bekjentskap. Ingen (eller i alle fall veldig få) turister, ingen trengsel, men likevel koselige restauranter, god offentlig kommunikasjon flotte gamle bygårder og ganske så sentralt. Vi bor i trede etasje i en av de gamle, fine bygårdene, og har to soverom, bad og en liten kjøkkenkrok. Vi hilste på og fikk nøkler av en hyggelig vertinne, og ordner oss ellers selv.

Vi var som sagt sultne, og dura ut ganske fort, og fant Pastva, en vegansk restaurant i nabolaget som får masse skryt. Jeg var nok for sulten til å ta noen bilder av maten, men den var god. Særlig Kjersti var begeistret og sa det var de beste dumplings hun hadde spist. Dette er mine indiske wraps. De var gode, men ikke det aller beste jeg har spisTEdit: jeg TOK faktisk bilde av maten

Etter en ganske sen lunsj, tok vi en siesta før litt vandring i nabolaget. Vi beundret fasadene, forseggjorte gamle bygårder med statuer, forsiringer, smijernsbalkonger etc. og fikk ikke helt dette til å stemme med at Taste of Prague skriver at dette er et gammelt arbeiderstrøk. Da bodde de arbeiderne sannelig ganske fornemt. VI inspiserte shoppingsenteret ved Andel, fant et apotek, en stoffbutikk og et julemarked med masse folk og levende musikk, mindre juggel enn i mer sentrale strøk, og fikk oss et glass glühwein. Jeg fikk også ordna meg en tannbørste og en deodorant så jeg forhåpentlig ikke forpester omgivelsene. Det ble en tidlig kveld.

Torsdag hadde vi sett oss ut en frokostrestaurant som vi ikke fant, men fant en annen restaurant som var mildt sagt interessant. Først var det over en parkeringsplass bak en sperring, deretter en sti mellom plankevegger, før man kom inn i en innelukket gård med bord – litt for kaldt å sitte ute nå – men vi fikk etter litt venting plass inne i et par gedigne lenestoler ved bokhylla og vedovnen. Der hadde vi det bra. Vi bestilte Egg Benedict og Egg Florentine. De var mildt sagt fluffy

Jeg syns det var godt, Kjersti syntes kanskje konsistensen lignet litt på kokosbolle. Vi spiste ikke alt fluffet. Ute hadde de en moskus på taket. Snålt

Deretter dro vi til Palladium og shoppa litt julegaver. Først en tenkepause i kafeteriaen i underetasjen. Der hadde de en robot som servitør, ganske underholdende. Siden vi bestilte øl og Prosecco, ble vi servert av et menneske. Roboter har antagelig ikke lisens til å servere alkohol. Etter shoppingen bar det til Lokál i Dlouhaaaa – intet besøk i Praha uten en tur dit. Utenfor hang det ei heks

Deretter var vi slitne, handla litt snacks og øl og sånn, og dro hjem og spilte spill Jeg min dust, hadde jo glemt å ta med noen spill, men vi fant nå heldigvis en butikk hvor vi fikk kjøpt en kortstokk og en engelsk utgave av codenames. Det er et kjempebra spill.

I dag har vi hatt en innholdsrik dag. Vi forsøkte å få frokost på Savoy, men der var det fullt. Alternativet ble Cafe Slavia, som også er gammel og ærverdig. Siden det snør som lovet i dag, tok vi trikken. Vi spisete Croque Madame og satt ved vinduet og så ut på snøværet, strikka og koste oss. Vi hadde bestilt omvisning på Staropramen-bryggeriet klokka 12.30, så vi hadde ganske god tid. Omvisningen kunne vel egentlig ikke måle seg med Carlsberg eller Guinness, men var forsåvidt interessant. Ikke minst fikk vi etterpå smake på seks typer øl. Og mulighet til å bestille en matbit til.

Deretter trengte vi en ørliten siesta før vi fant en avdeling av The Chamber som lå rett borti gata her. Vi gikk for Opus Magnum, som jeg tror er den morsomste Escape-room opplevelsen jeg har hatt. Anbefales på det varmeste. Vi synes vel kanskje han som styrte spillet var litt vel ivrig med hintene noen ganger, men han ville vel ha oss ut på tida. Og vi var jo bare to. Vi syns vi gjorde det ganske bra. Ikke minst var det gøy at det er fire forskjellige utfall av spillet, avhengig av dine valg underveis. Skal ikke røpe for mye. Vi landa på den nest beste løsningen, den aller beste var litt for utspekulert for oss. Men vi unngikk i det minste å utslette universet.

Nå vurderer vi å gå på en lokal vietnamesisk restaurant. Det kan bli nok dumplings og øl for en tur.

Flaggermusen

På opera i dag – har vært på de fleste av Ringsakeroperaens forestillinger de siste ti åra, og sporadisk før den tid.

Årets forestilling var mosjon for lattermusklene. Denne operetten så jeg sist i Praha i 2015, på Statni Opera. Lo nok enda mer denne gangen, for Ringsakeroperaen har klart å gi det hele et lokalt preg, ved å legge det til snobbete afterski på Hafjell, og den lokale Frosch med sin heller vulgære monolog på kav dialekt før siste akt scoret mange lattermilde poeng.

Musikken er fantastisk, lettbent og iørefallende. Ouvertyren brukes vel som selvstendig nummer, og flere av både korinnslagene og kanskje særlig Adeles latterarie er vel kjent.

Jeg har besværet meg tidligere over at det kan være vanskelig å få med seg teksten – både på grunn av akustikken og fordi det ER vanskelig å høre hva operasangere faktisk synger. Det er derfor de fleste operahus stiller med tekst og oversetting til minst ett språk som er forståelig for de fleste publikummere. Eneste gang jeg har gått på en smell er på det gamle operahuset i Bratislava, hvor de kun oversetter til slovakisk. Hjelper ikke meg så mye hvis originalen er et språk jeg ikke forstår.

Denne gangen syntes jeg faktisk det var lettere. Er det gjort noe med akustikken? Eller er det årets solister som har en forbilledlig diksjon? Særlig Rosalinde var sjelden til å misforstå, enten hun sang eller talte, så stjerne i boka til henne. Men nå hadde de sannelig også fått opp en skjerm, rett ved siden av der vi satt, hvor teksten til det som ble sunget kom opp. SKjermen var liten, og det var nok bare vi som satt nærmest som fikk det med oss – men det er kanskje en begynnelse?

Her var det glitter og stas, fyll og fanteri, forviklinger og fjelebodskomedie – vi gikk derfra med mosjonerte lattermuskler og i bedre humør enn da vi kom. Bildet under er ærlig og redelig knabba fra Ringsakeroperaen.

Bra jobba!

Men det trengs flere mannfolk i koret!