Juletur til Praha, dag 4

En dag uten noen forhåndsbestilte eller fastlagte planer. Den startet for mitt vedkommende med nok en frisk morgentur til bakeriet. Det er koselig, ganske rolig i gatene, og bakeriet merkes på lang avstand pga duften av nystekte kaker og brød. Frokost i leiligheten

Vi bestemte oss for å bestille Escape room, som vi har hatt det veldig gøy med tidligere. Også denne gangen brukte vi 8 minutter for lang tid på å utrydde alle spøkelsene, men vi hadde det kjempegøy.

En baktanke med å bestille akkurat dette stedet var at et lå like ved Sansho, som vi besøkte med Food Tour – og fikk nydelig mat. Det fikk vi denne gangen også, og selv om vi kom rett før de stengte for lunsjserveringen, fikk vi slippe inn og hadde lokalet for oss selv for det meste. Kjersti og jeg feiret vår debut som Ghost Busters med Sloe Gin – det har jeg aldri smakt, men det var godt.

Svinekjøtt med kokos og mango(?), ganske sterk grønnsaksalat ved siden av. Nam

Så ruslet vi videre i retning Namesti Republicky, hvor Palladium ligger, men denne gangen for å besøke kommunistmuseet. På Palladium var juledekorasjonene hengt opp, og utenfor er det muligens alltid boder som selger alle slags godsaker? Åsne og Kjersti kjøpte makroner.

Kommunistmuseet var flyttet siden jeg var der sist (2011?) og var blitt LANGT mer profesjonelt og riktig lærerikt. Jeg husker jo mye av dette, men Åsne og Kjersti var jo knapt født da muren og jernteppet falt. Tok ingen bilder av det, men absolutt å anbefale om du har litt interesse for historie.

Jeg stakk også en tur over til den fantastiske silkestoffbutikken rett over gata, men klarte å dy meg for å bruke opp alle pengene mine. Såvidt. En siesta på rommet med bezzerwizzer og avslapning, før siste middag på Lokâl. De har tjent godt på oss denne gangen – tror vi var der fem ganger.

Nå sitter jeg på toget hjemme i et snøkledd Norge og blogger siste etappe – i dag rakk vi bare frokost og taxi til flyplassen. På snarlig gjensyn, Praha!

Juletur til Praha – dag 3

I dag lagde jeg frokosten selv. Rusla til bakeren i purkotten etter croissanter og brød. Noe må vi jo bruke det fine kjøkkenet til. Oppdaget at det mangler visp og bakebolle, men det gikk greit med gaffel så lenge man ikke skal lage noe mer vidløftig enn eggerøre. Stekepanna funka ikke på induksjonstopp – det var verre. Den store panna funka da, så det ble eggerøre.

frokostbord i leiligheten

Deretter tok vi det litt med ro, spilte spill, sydde dåpslue og så ut på det fine været…

Vi fant etter hvert ut at det går ikke an å bli sittende inne, så vi tok taubanen opp på Petrinåsen, og rusla ned igjen. Det var en fin tur. Strålende sol, strålende utsikt, nydelige høstfarger og fortsatt roseblomstring i hagen på toppen.

Lunsjen ble inntatt på Pod Vezi, nydelig som alltid – og Kjersti raida godtebutikken på vei hjem

Vi rakk en siesta før kveldens operaforestilling – Jakobin – av Dvorak. En opera jeg aldri har hørt om, langt mindre i det hele tatt hørt. Noe som er synd og skam, den var fantastisk! Melodisk og iørefallende, gode solister og masse flotte korinnslag. Må være språket som gjør den utilgjengelig utenfor Tsjekkia – men det burde da være mulig å hoste opp en oversettelse?

Absolutt en strålende avslutning på en veldig fin dag. I dag har vi så langt null program – men vi finner vel på noe. Jentene vil på kommunistmuseum. Vi hørte jo en del om kommunisttiden – ikke minst hvor stusslig maten var – av guiden på Food Tour. Hun fortalte også at Praha – en by med 1,6 millioner innbyggere – i fjor hadde 31 millioner besøkende turister. Det er ikke få. Antagelig noe pga dette, har restaurantbransjen kommet seg betraktelig. Nå er det god mat å få de aller fleste steder, ikke nødvendig med intensiv googling for å finne noe spiselig, åpningstidene er utvidet – tidligere var du ille ute hvis du var sulten etter operabesøk, nå går det fint.

Nå får jeg rusle til bakeren igjen. De har kjempegode croissanter.

Juletur til Praha – dag 2

Dag 2 ble en ganske forspist dag, men ganske nyttig og effektiv i alle fall for mitt vedkommende. Jeg fikk både besøkt en stoffbutikk (og handlet) og optikeren, så jeg fikk bestilt nye briller. Enda billigere enn sist? Lurer på om de har rabatt for gamle folk her? De spurte hvor gammel jeg er, det gjorde de ikke sist. Uansett, jeg takker ikke nei til rabatt.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Vi startet dagen med frokost på The Mail Room, som får gode omtaler som frokostrestaurant, og som tilhører det firmaet som leier ut leiligheten. Det var absolutt en positiv opplevelse, hyggelig servitør og nydelig mat.

osteomelett med syltet løk og tomat

Alle spiste denne omeletten. Jentene hadde i tillegg bestilt croissant, og ble forskrekket da det var 3 stk og ikke en som ble servert. Men det gikk ned, de var visst kjempegode.

Deretter skilte vi lag, jentene dro til Palladium hvor de fikk manikyr og drakk øl, mens jeg gjorde mine ærender. Så da vi dro for å møte Karolina til vår bestilte Food Tour, var Åsne så trøtt at hun lurte på hvordan det skulle gå, siden hun hadde tilbrakt natten med å klø. Men hun kviknet for til. Karolina var en sprudlende dame, og gruppa var hyggelig. Bortsett fra oss, kun amerikanere – men i gruppa var det 3 leger, 2 medisinstudenter og en fysioterapeut – også Kjersti da 😀 Men det ble snakket særdeles lite fag, desto mer om alt mellom himmel og jord, ikke minst mat. Vi startet på Lokâl, og fortsatte til Nase Maso – så vi begynte å lure på om vi skulle ha samme tur som sist, men resten var helt annerledes. VI besøkte en asiatisk restaurant som var helt nydelig, en vinbar hvor vi smakte på to typer vin, og avsluttet på en aldeles nydelig (men veldig bråkete) plass i Karlin-distriktet, hvor de satser mye på lokal og økologisk mat – i likhet med de fleste plassene vi besøkte. Her er oversikten – som vi fikk tilsendt på mail fra Karolina – god å ha til seinere, og tips til alle (3?:D) som leser bloggen min og tenker på å reise til Praha.

1. We started with Pilsner Urquell beers and Kozel, pickled cheese, beef goulash, selection of sausages and Prague ham with creamed horseradish in Lokal pub over at Dlouha 33.2. We than headed into Pragues Gourmand passage to grab some awesome meatloaf and steak tartare from Nase Maso butcher shop over at Dlouhá 39.4. We continued to Sansho over at Petrska 25 for some slowly roasted pork belly with hoisin sauce and craft beers by Mr.Matuska.5. We than headed to Karlin district to visit Veltlin wine bar with a glass of Pinot Cha 2014 by Jaroslav Osicka and Odmera couvee 2017 by Petr Kocarik. You will find this on Krizikova 115.6. We ended with some refreshing Gin (Little Urban distillery) and Tonics, potatoes in ash with creamy potato espuma, Josper grill chicken breast with grilled cabbage and goose berries, 2017 Gruner Veltliner white wine by Ota Sevcik, apple crumble and Kremrole at the Eska restaurant (Pernerova 49).

Vi trillet hjem på trikken, ganske mette og vel belåtne. I dag blir det opera!

Juletur til Praha

Årets tur kom tidligere enn vanlig pga Åsnes eksamen som nærmer seg. Men det har sine fordeler å reise utenom sesong. Ingen juledekorasjoner i Praha ennå, men god plass på flyet og ingen trengsel på flyplassene. Vi måtte tidlig opp, men reisen gikk knirkefritt, og vi duppet av en smule på flyet. Vi slet litt med å finne plassen vi skulle bo, da leiligheten ligger i et helt vanlig bolighus, mens resepsjonen ligger et annet sted. Så vi virra litt med hue, men en telefon til resepsjonen oppklarte saken, og det var ikke mer enn 300 m å gå. Det er en loftsleilighet – så det er 9 trapper opp. Det visste vi på forhånd, men det var tungt å slepe koffertene opp. Det skal vi heldigvis bare gjøre en gang. Leiligheten er kjempeflott. 2 soverom, stor stue, meget velutstyrt kjøkken (som vi neppe kommer til å bruke i særlig grad) og 3 bad. Koster mindre enn å bo på hotell…

Så hva gjør man når man kommer sulten til Praha ved lunsjtider? Man drar selvsagt rett til Lokâl.

Der er det mat og øl å få. Mette og gode, shoppa vi litt innhold til kjøleskapet, jeg fant en stoffbutikk full av silkestoffer til å dø for, men klarte å dy meg. Det varer nok ikke evig, den ligger like i nabolaget. Men skal  prøve å finne minst en av de andre stoffbutikkene som finnes her i byen også, med mindre eksklusivt utvalg. 

Deretter var det en velfortjent siesta i leilighetens meget komfortable senger, og en rolig kveld med spill og øl og snacks. Tidlig til sengs – ble lite søvn sist natt. 

Nå ligger jeg her og blogger og ser morgenen gry over Prahaborgen som jeg har utsikt til

Soveromsutsikt. Vi ser byens tak – noe som gjør det ganske rolig her, vi er ikke forstyrret av gatestøy på noen måte.

I dag skal vi på food tour og gleder oss til det. 

Sjette organistgilde

Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.

Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. “The soup of an empire – Mulligatawny” Som vi ser hver lillejulaften, hvor “grevinnen” sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: “Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper”.

Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…

Forsamlingen spiser haggis 🙂

Tilbehøret til haggis er “neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.

neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot

Deretter var det Salmon mousse. “Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!” som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.

Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt

Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:

Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.

Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken 😀 Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.

Bruk og kast, eller gjenbruk og reparasjon?

Man burde kanskje være forsiktig med å legge ut sine dumheter på nett, men det kan hende den beste (og nå har det gjort det, som en av mine tidligere medarbeidere pleide å si, høhø).

For fire år siden kjøpte jeg meg en MacBook. Det var en ny modell, mindre enn tidligere utgaver, men rask og effektiv. Topp score i alle tester. Den kostet tre ganger så mye som noen bærbar datamaskin jeg har hatt (med unntak av den aller første, som kostet over 20 000 på slutten av åttitallet)

Men jeg har ansett det for et godt kjøp. Den er så lett og liten at den går ned i håndvesken, ikke noe problem å ta med overalt. Funker like godt etter fire år, ingen tiltakende treghet som de fleste Microsoft-maskiner er belemret med.

Helt til en natt jeg lå ute i hengekøya i sommer. Ca klokka 03 begynte det å høljregne, så jeg bråvåknet, trev dyna og styrtet inn i huset, uten å tenke på at Macen og mobiltelefonen lå ute på terrassebordet – i regnet.

Neste morgen var mobilen heldigvis like god, men Macen var død. Tok den med til Eplehuset på Gjøvik, hvor de fortalte meg at det kom til å koste så mye å reparere den at jeg like gjerne kunne kjøpe ny. Det måtte jeg tenke litt på – dette var en dyr investering. Men dess mer jeg tenkte, dess mer grinete ble jeg. Hva var dette for slags politikk? Det hadde ikke skjedd noe verre med maskinen enn at den var blitt våt. Noe som antakelig har forårsaket en overledning et sted. Mulig en ødelagt komponent – men den måtte da kunne byttes ut – uten at det skulle være nødvendig å kassere hele maskinen?

Google er din venn (og overvåker), jeg fant ihospital som påtar seg å kurere denslags. Det var for all del ikke gratis, men langt billigere enn ny maskin – og ikke minst: langt mer miljøvennlig. Takk til dem. Og kjerringa får holde elektronikken innendørs heretter.

REKO-ringen

Oppdaget jeg ved en tilfeldighet under litt generell nettsurfing. Det er jo genialt! Oppstod etter sigende i Frankrike, er blitt svært populært i Finland, og har den siste tiden også spredt seg til Norge.

Kort fortalt vil det si at du melder deg inn i en REKO-ring-gruppe på Facebook, fortrinnsvis ikke altfor langt unna der du bor. For meg vil det sin Hamar. Der legger lokale matprodusenter ut hva de har å selge, og forbrukerne bestiller det de vil ha i gruppa, og møter opp til utlevering til fastsatt tid og sted. Leverandørene er greie – foreløpig har jeg handla to ganger, en produsent fra Fåvang og en fra Snertingdal. Begge kjører jo forbi Moelv på vei til Hamar, så det virka litt dumt å kjøre etter, men begge syntes det var greit å stoppe på avtalt sted ved Mjøsbrua og levere sakene.

Dette er jo helt topp for småskalaprodusenter, som får mye bedre betalt for varene sine enn de ville fått hos matvarekjedene, og det er også helt topp for forbrukerne – her får man kjøpt kjøtt og egg fra dyr som har kosa seg i det fri, sjeldne spesialiteter, økologiske grønnsaker, ost, smør – u name it.

Les mer om konseptet her.

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Sommerlektyre

Min sommerlektyre har vært kriminalromanene til H.K. Fauskanger. De er fascinerende på mange måter. Forfatteren har åpenbart kunnskaper om mangt og mye, så man blir ikke bare underholdt, man kan lære noe også. Han bygger sine romaner på faktiske hendelser – så for min del har det vært til stor hjelp å ha google innen rekkevidde under lesningen, ikke minst for å skille fakta fra fiksjon. Hovedpersonen går i løpet av de tre bøkene fra visergutt, til student i statsvitenskap til undersekretær for statsministeren. Hans trofaste følgesvenn er originalt nok professor i gammeltestamentlig teologi.

Jeg ble oppmerksom på forfatterskapet da jeg så anmeldelsen i Frimurerbladet (side 42-43), hvor hans bok “Skrinet” var anmeldt – til min forbauselse sammen med mine egne snart ti år gamle litterære forsøk, haha. Av en eller annen grunn, leste jeg først “Skarlagenssalen”, som handler om et hjemsøkt hus i Østfold, hvor de viktigste faktiske personene er Vidkun Quisling (10 år gammel), og hans far, presten Jon Quisling. Tiden er slutten av 1800-tallet, og spiritismen herjer. Vi får et godt innblikk i tidens åndelige strømninger og et godt bilde av datidens Kristiania.

Deretter leste jeg “Skrinet” som handler mye om legenden om St. Sunniva, og forklaringen på hvem hun egentlig var må kalles original. Det er i denne boka frimurerne kommer inn i bildet, da mordvåpenet som er benyttet er embetshammeren (eller snarere øksen) Oscar II brukte i frimurerlosjen. Her møter vi også Sherlock Holmes og dr. Watson på Norgesbesøk, det er vel ikke lenger noen copyright på disse litterære figurene.

Den foreløpig siste boka han har skrevet (2015) heter “Skamtegnet”. Den handler om nazismens forløpere, og lenge synes jeg den var langdryg og kjedelig i forhold til de to andre. Jeg skjønner hva forfatteren vil ha fram, men det er vanskelig å bli engasjert i historien eller skjønne hva tråden er – etter min mening burde dette manuset vært strammet inn litt. Det blir også litt slitsomt at hovedpersonen er i en nærmest permanent tilstand av truende nervesammebrudd. Det ville vel hvem som helst være, begivenhetene tatt i betraktning, men jeg hadde ikke trengt å bli fortalt dette fullt så mange ganger. Men den er absolutt lesverdig, og det tar seg betraktelig opp mot slutten, som er temmelig forrykende. Her er vi kommet fram til 1905, hovedpersonen, Oscar Brattenschlag er blitt statsministerens undersekretær, så her handler det om storpolitikk så det holder. Plottet er intrikat så det holder også, og for en uvitende person som meg er det ofte vanskelig å holde rede på hvem som er historiske personer og ikke. For eksempel “brushodet”, Sigmund Mowinckel, er jo en høyst reell person. Det samme er Eva Blytt, som vel egentlig bare nevnes i forbifarten. Den jeg stusset mest over er Paul Hartmann, som i romanen er en av skurkene – men som i virkeligheten var en høyt dekorert motstandsmann under krigen. Mulig forfatteren bare har surret litt med navn her? Det er uklart om romanens utgave av Paul Hartmann overlever 1905.

Jeg håper forfatteren skriver mer – men nå er det fire år siden siste utgivelse. Venter i spenning.