Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.
Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før
Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.
De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.
Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk
På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.
Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.
Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.
Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.
Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.
Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.
Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.
Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.
Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.
Mye rart å se
Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.
Stod opp i purkotten, men rett før vi skulle dra til stasjonen kom melding fra Norwegian om at flyet var kansellert – ny oppdatering kommer. Vi tenkte vi får likevel dra, men da vi stod på perrongen, kom meldingen om at vi kan velge mellom et fly som går 15 min før planlagt avgang, og mellomlander i Stavanger – eller direkte fly kl 13.
Vi gikk for det siste, men så ikke fram til mange timer på Gardermoen, tatt i betraktning hvor uspiselig mat jeg har fått der de siste gangene jeg har passert igjennom. Men skepsisen ble gjort til skamme. Mitt nye Mastercard gir rabatt på Havsalt, så vi spiste frokosten der. Og fikk den attpå til gratis, etter at personalet hadde trøbla mange ganger med å få kassa til å forstå rabatten. Det var til og med godt. Nydelig rekesmørbrød, til forskjell fra det vemmelige vi fikk på Fiskeriet for noen år siden.
Deretter satte vi kursen for OSL Lounge, som dette kortet også gir adgang til. Usikker på om jeg må betale noe, siden jeg hadde med en ekstra person, men dette var uventet luksus. Ikke minst veldig stille og godt, i motsetning til de fleste andre steder på flyplasser. Gode stoler, lademuligheter, fri tilgang på mat og drikke. Fantastiske greier. Da går det helt fint å vente en stund, strikketøy og mac tilgjengelig, ikkeno stress.
Flyturen gikk greit, da vi endelig kom av sted, men på Gatwick stasjon var det slutt på moroa. Ingen å spørre om noe som helst, Ingen opplysning om tog til Winchester, en haug med billettautomater hvor det stod utplassert noen uniformerte folk som brølte NEXT PLEASE med kommandostemme, så man følte seg mildt sagt ubekvem med å være helt ukjent med disse automatene. Men vi kom oss da på et tog, endelig. Det ble to togbytter, vi fikk hjelp av en hyggelig konduktør, og fikk litt sightseeing langs sørkysten av England. Vel framme i Winchester, tok vi taxi til huset vi har leid, som viser seg å være koselig, godt utstyrt kjøkken og en nydelig bakhage. Vi traff en veldig hyggelig nabo som fortalte oss hvor nærmeste pub er, så vi rusla en kveldstur dit, og fikk oss litt mat og drikke, traff en andefamilie på veien, som jeg prøvde å filme, men det ble mislykka.
Matbutikk er det verre med, men det ligger et Farmer´s marked rett over vegen her, som visstnok er åpent i morgen kl 9, så da er det antagelig håp for noe mat til kjøleskapet.
Huset, og ikke minst hagen er fin. Gedigen komfyr, fem gassbluss og tre stekeovner….
Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.
Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?
Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.
I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.
På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.
I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.
Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!
Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.
Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.
Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.
Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.
Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.
Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.
Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.
Etterhvert en ganske etablert tradisjon. Forhindret to ganger av pandemi eller beinbrudd, men ellers har jeg reist til Praha hvert år siden 2011. Første gang med mannfolket, senere med døtre. Praha er en fin by. Selv om den svake krona gjør at juleshoppingen er mindre lukrativ enn før, så det er ikke lenger snakk om å spare inn hele turen på juleshopping.
Kjersti og jeg dro av gårde onsdag morgen. Vi måtte tidlig opp for å ta toget, jeg ergret meg nok en gang over dyr og tilnærmet uspiselig mat på flyplassen, og var skrubbsulten da vi landa i Praha. Vi hadde tenkt å bruke offentlig transport til leiligheten denne gangen, men det tok lang tid, så vi gikk for en taxi.
Denne gangen bor vi i Smichov-området, en bydel vi knapt har vært i før, men det har vist seg som et staselig bekjentskap. Ingen (eller i alle fall veldig få) turister, ingen trengsel, men likevel koselige restauranter, god offentlig kommunikasjon flotte gamle bygårder og ganske så sentralt. Vi bor i trede etasje i en av de gamle, fine bygårdene, og har to soverom, bad og en liten kjøkkenkrok. Vi hilste på og fikk nøkler av en hyggelig vertinne, og ordner oss ellers selv.
Vi var som sagt sultne, og dura ut ganske fort, og fant Pastva, en vegansk restaurant i nabolaget som får masse skryt. Jeg var nok for sulten til å ta noen bilder av maten, men den var god. Særlig Kjersti var begeistret og sa det var de beste dumplings hun hadde spist. Dette er mine indiske wraps. De var gode, men ikke det aller beste jeg har spisTEdit: jeg TOK faktisk bilde av maten
Etter en ganske sen lunsj, tok vi en siesta før litt vandring i nabolaget. Vi beundret fasadene, forseggjorte gamle bygårder med statuer, forsiringer, smijernsbalkonger etc. og fikk ikke helt dette til å stemme med at Taste of Prague skriver at dette er et gammelt arbeiderstrøk. Da bodde de arbeiderne sannelig ganske fornemt. VI inspiserte shoppingsenteret ved Andel, fant et apotek, en stoffbutikk og et julemarked med masse folk og levende musikk, mindre juggel enn i mer sentrale strøk, og fikk oss et glass glühwein. Jeg fikk også ordna meg en tannbørste og en deodorant så jeg forhåpentlig ikke forpester omgivelsene. Det ble en tidlig kveld.
Torsdag hadde vi sett oss ut en frokostrestaurant som vi ikke fant, men fant en annen restaurant som var mildt sagt interessant. Først var det over en parkeringsplass bak en sperring, deretter en sti mellom plankevegger, før man kom inn i en innelukket gård med bord – litt for kaldt å sitte ute nå – men vi fikk etter litt venting plass inne i et par gedigne lenestoler ved bokhylla og vedovnen. Der hadde vi det bra. Vi bestilte Egg Benedict og Egg Florentine. De var mildt sagt fluffy
Jeg syns det var godt, Kjersti syntes kanskje konsistensen lignet litt på kokosbolle. Vi spiste ikke alt fluffet. Ute hadde de en moskus på taket. Snålt
Deretter dro vi til Palladium og shoppa litt julegaver. Først en tenkepause i kafeteriaen i underetasjen. Der hadde de en robot som servitør, ganske underholdende. Siden vi bestilte øl og Prosecco, ble vi servert av et menneske. Roboter har antagelig ikke lisens til å servere alkohol. Etter shoppingen bar det til Lokál i Dlouhaaaa – intet besøk i Praha uten en tur dit. Utenfor hang det ei heks
Deretter var vi slitne, handla litt snacks og øl og sånn, og dro hjem og spilte spill Jeg min dust, hadde jo glemt å ta med noen spill, men vi fant nå heldigvis en butikk hvor vi fikk kjøpt en kortstokk og en engelsk utgave av codenames. Det er et kjempebra spill.
I dag har vi hatt en innholdsrik dag. Vi forsøkte å få frokost på Savoy, men der var det fullt. Alternativet ble Cafe Slavia, som også er gammel og ærverdig. Siden det snør som lovet i dag, tok vi trikken. Vi spisete Croque Madame og satt ved vinduet og så ut på snøværet, strikka og koste oss. Vi hadde bestilt omvisning på Staropramen-bryggeriet klokka 12.30, så vi hadde ganske god tid. Omvisningen kunne vel egentlig ikke måle seg med Carlsberg eller Guinness, men var forsåvidt interessant. Ikke minst fikk vi etterpå smake på seks typer øl. Og mulighet til å bestille en matbit til.
Deretter trengte vi en ørliten siesta før vi fant en avdeling av The Chamber som lå rett borti gata her. Vi gikk for Opus Magnum, som jeg tror er den morsomste Escape-room opplevelsen jeg har hatt. Anbefales på det varmeste. Vi synes vel kanskje han som styrte spillet var litt vel ivrig med hintene noen ganger, men han ville vel ha oss ut på tida. Og vi var jo bare to. Vi syns vi gjorde det ganske bra. Ikke minst var det gøy at det er fire forskjellige utfall av spillet, avhengig av dine valg underveis. Skal ikke røpe for mye. Vi landa på den nest beste løsningen, den aller beste var litt for utspekulert for oss. Men vi unngikk i det minste å utslette universet.
Nå vurderer vi å gå på en lokal vietnamesisk restaurant. Det kan bli nok dumplings og øl for en tur.
De to yngste døtre og jeg har tilbragt en uke med sand, sol og avslapning på Hotel Turquoise i Tyrkia. Vårt fjerde besøk på samme hotell. Første gang var nesten på dagen ti år siden. Var den gangen veldig imponert over hotellet, maten og hele opplegget. Etter ti år bærer hotellet litt preg av tidens tann, men de skal ha for å satse på bærekraft og miljø. Ingen engangsgreier eller plastglass, maten er litt mindre imponerende fordi det går mer i gjenbruk – man ser igjen gårsdagens mat i nye forkledninger. Kan forhåpentlig gjøres enda mer kreativt, men vi led ingen nød. Maten var god. Vi lata oss stort sett hele uka, inntil døtrene nest siste dag fant ut at vi ikke kunne være bekjent av å ikke bevege oss utenfor hotellområdet – uansett hvor flott det er. En fantastisk skogshage, nydelig vedlikeholdt med trær og blomster. Og kattepuser! De tar vare på en hel befolkning av katter, som ser ut til å ha det særdeles bra. I skumringen treffer vi dem ofte, de er ikke sky, men heller ikke veldig sosiale. EN kattemor med tre småpuser møtte vi også på vei til spisesalen.
Må jo også få med at en dag etter middag, gikk vi en tur i anlegget, og dumpa inn på kveldens show – som var illusjonist/tryllekunstshow. Vi var høylig imponert, og skjønte overhodet ikke hvordan de fikk til å skjære hverandre over, sperre hverandre inne i en tank fylt med vann, og masse andre greier – hvor alle spratt levende ut til slutt. Hvor gjorde de av seg??? Imponerende.
Vi gikk en tur til SIde, spiste på en restaurant med utsikt mot havet, og kikka på masse gammal stein. Uten egentlig å vite hva det egentlig var – men dette er åpenbart en by som er bygd på fortidens ruiner.
Det var en fin tur, og perfekt avslapning.
Hjemturen var slitsom, flyplassen i Antalya var grusom, men Åsne kjørte meg trygt hjem på svarte natta. Nå vasker jeg klær.
Har vært lite flink til å blogge underveis denne gangen, men det har vært en overmåte fin tur. Våre to yngste døtre og deres partnere hadde lagt en sammenfallende ferie til København, så vi møttes en del underveis – selv om dette ikke var en “fellesferie”. Mannfolket og jeg fløy til Købehnavn mandag morgen, de andre hadde tatt båten. Det var praktiske hensyn som gjorte at vi måtte stå opp i purkotten og komme oss til Gardermoen på mandag. Det er hardt å stå opp så tidlig, og jeg fryktet for at det måtte bli enda verre, VY lovet forsinkelser ved Eidsvoll, men kollega som dro dagen før sa det gikk fint, og på Togferiegruppa på FB fikk jeg svar av en lokomotivfører, som mente sørgående tog gikk som normalt. Takk og pris. Tre timer på Gardermoen hadde ikke vært noe stas. To timer var heller ikke noe stas, jeg hadde tenkt å få meg noe frokost – men hvor er det blitt av La Baguette og UpperCrust? Den baguetten jeg fikk kjøpt (med ost og skinke) var uspiselig. Bakt uka før? Og selv pålegget var sammenklistret til en ubestemmelig klyse. USJ! Dårlig start.
Men resten av ferien ble bra. Hotell Mayfair rett bak Hovedbanegården, etter sigende i tidligere tvilsomt strøk var bra. Noen tvilsomme etablissementer fantes fortsatt.
Men frokosten var god og sengene komfortable. Vi tilbrakte første feriedag stort sett i Tivoli, hvor ungdommene hadde Turpas og vi gamlinger rusla rundt. Både lunsj og middag i Grøften – ikke den beste restauranten i Tivoli etter min mening, men tradisjonsrik og ærverdig. Og kan man sitte ute, slipper man unna den grusomme akustikken.
Neste dag tok mannfolket og jeg en turistbefengt båttur på havn og kanaler. Vi har gjort det før, men denne gangen med levende guide som fortalte litt andre ting enn det innspilte båndet. Vel verd turen, og vi slapp akkurat unna regnskuren som kom da vi var på vei tilbake til hotellet-
/
På kvelden hadde jeg invitert hele forsamlingen til Den Lille Fede – denne restauranten bør du få med deg om du er i København. Vi har vært der tre ganger tidligere Den første gangen var jeg kjempeimponert. Den andre gangen var vi litt tidlig ute, og besøkte cocktailbaren i nabohuset mens vi ventet på bord – og de er veldig generøse med vinskjenkingen til den som spiser fem retter mens makkeren spiser sju – så jeg har et vagt minne om at maten var god. Tredje gang var jeg ikke veldig imponert, noen av rettene var ikke spesielt gode. Så jeg var litt spent, etter å ha invitert en hel gjeng. Hvorav en allergiker og en veggis. Men det gikk fint. Maten var aldeles nydelig. Tror første rett – ertesuppe – tok kaka for de fleste. Deretter fulgte ceviche av hvit fisk, kalvefilet, ost og jordbær. Alt var helt nydelig.
Tok ikke noe bilde av maten – var for opptatt med å spise den. Men oppdekkingen er jo formidabel.
Vi rakk også en tur til Torvehallerne, hvor mannfolket fikk gåserillette, og jeg fikk kjolestoff i butikken over gata.
Vi tok båten hjem, samme båt som Kjersti og Eirik, og hadde en hyggelig kveld hvor jeg danka ungdommen i brettspill, hehe. Og en god frokost på Commodore Class. De har fjernet omelettkokken. Det syns jeg er dårlig. Nå er det liten forskjell på Commodore-frokost og frokost i spisesalen. Bare muligens litt mindre kø
Men takk for turen, det var stas, og været var fint.
Første etappe på hjemveien var tog fra Bratislava til Dresden. Det skulle vise seg kronglete å bestille på nett, DB sa at det skulle jeg tenkt på for 8 virkedager siden, ÖBB skulle ha dobbel pris pluss 12 EUR i bestillingsgebyr. Gode råd var dyre, bokstavelig talt. Jeg gikk for å gjøre det på gamlemåten, kjøpte billettene på stasjonen i Bratislava, når vi likevel var der dagen før. De skulle bare ha 10 EUR mer enn DBs billigste tilbud, så da ble jeg så fornøyd at jeg gikk for første klasse.
Vi stod tidlig opp, ryddet og rengjorde leiligheten etter beste evne, og forlot Bratislava for denne gangen. Det ble en ganske komfortabel, om enn lang – togtur til Dresden, mye fint å se fra togvinduet og fin restaurantvogn med god mat.
Likevel var jeg ganske sliten da vi kom fram til Intercityhotel Dresden, og gjorde ikke stort annet enn å stupe i seng. Hotellet er fint. Komfortabelt rom, fint bad, kjøleskap til egne ting – og kort vei til stasjonen – rett over gata. Litt mer stil en fjorårets fengsels-chic, tror ikke prisen var mye verre. For andre gang har jeg tilbragt 1. mai i tidligere Øst-Europa. Militærparadenes tid er forbi. Her var det dampskipsparade på elva, konvoi av gamle Trabanter, masse folk ute, marked og tivoli på plassen foran Frauenkirche. Men AfD var ute og demonstrerte. Huff.
Som vanlig gikk vi på orgelandakt i Frauenkirche klokka 12 – få med deg det om du er i Dresden. Sein lunsj på Sophienkellers uteservering, før vi dro til hotellet og skiftet til kveldens operaforestilling.
La Sonnambula av Bellini. Aldri hørt den før. Den ble visstnok til på et tidspunkt da søvngjengeri var på moten som tema for teater og opera. Ingen kjente arier, men flott musikk, og maken til virtuose sangprestasjoner har jeg aldri hørt. Tenoren var endatil hanket inn for anledningen, pga sykdom. Og det var ikke lett å finne noen som hadde denne rollen inne, denne operaen framføres ikke ofte. Det kan jeg skjønne, skal jo litt av noen sangere til. En strålende aften! Selv om vi måtte gå hjem i regnet. Det regnet ikke så hardt, da, og tenmperaturen var behagelig. I dag blir det nok en transportetappe – til Hamburg, hvor vi neppe rekker så mye annet enn å sove. . Nok en gang: klikkbare bilder som kan blas gjennom
Vi har hatt noen ganske rolige dager nå på slutten. Torsdag dro mannfolket til Wien, jeg ble hjemme og gjorde noen husmoderlige sysler i leiligheten, før jeg tok meg en tur til byen og rusla rundt. Som man kan se har folkedrakter noen felles trekk i Europa. HC Andersen står på sokkel på den store plassen foran det gamle operahuset. Platebutikken ga meg nostalgiske minner om den store platesamlingen – stort sett fra Deutsche Grammofon – jeg hadde med hjem fra Dublin. Det var der jeg oppdaget klassisk musikk. Da jeg fikk barn, ble platene brukt som akebrett, jeg var fortvilt, men det nytter jo ikke å kjefte på unger i 1-2 års alder. Nå er heldigvis musikken tilgjengelig over alt, og jeg eier ikke lenger en platespiller.
Kulajda på SAS-hotellet. Helt grei, men kommer ikke opp mot verken Tri Stoleti eller Hotell Pupp – eller min egen, om der er lov å være så ubeskjeden. Klikkbare bilder.
Fredag møtte vi Are til lunsj i byen. Vi gikk til Houdini og spiste nydelig mat – suppa var vakker
I dag har vi vært på en utflukt til Trnava, inspirert av denne reisebloggen. Det var absolutt verd turen. En sjarmerende by, mange vakre kirker. Vi spiste en nydelig frokost på Mystic , og har for første gang oppdaget et ord som er svært forskjellig på tsjekkisk og slovakisk. Frokost. raňajky på slovakisk, SNÍDANĚ på tsjekkisk. Det blir vel omtrent som når vi oppdager at svenskene kaller putevarene sine for örngott, eller når svenskene oppdager at Det norske samlaget ikke driver med porno. Vi fant også synagogekafeen, som absolutt var sjarmerende, men i disse dager med krig i nabolandet, er det grunn til å tenke på hvor det ble av de jødene som brukte denne synagogen til gudshus.
