Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.
Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr “et trygt sted”, og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.
Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…
Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.
Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,
Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.
Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen
enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.
Vi bor som grever på NYX Hotel rett ved jernbanestasjonen, og valgte å bli to netter. Det tror jeg var lurt. I dag hadde vi store ambisjoner om tre museumsbesøk, men slik ble det ikke. Etter hotellets utmerkede frokost (særlig stjerne i boka til omelettkokken), satte vi oss på en trikk for å dra til det jødiske museet. Billettautomat på alle holdeplasser, engangsbillett ca 6 kr. Hva er feil med norsk kollektivtransport? Men POLIN var dessverre stengt på tirsdager 🙁 Vi skal prøve å rekke en snartur dit i morgen før vi skal videre med toget. Hvis ikke, er det antagelig en god grunn til å komme tilbake hit. Noe slukøret blinket vi ut ny kurs til Marie Curie-museet. Det åpnet ikke før en time senere,men var til gjengjeld gratis på tirsdager, så vi slo ihjel den timen med en kopp kaffe i en koselig kjellerrestaurant. Museet var svært interessant, Marie Curie var jo min barndoms heltinne, museet ligger i det huset hvor hun ble født.
På veien tilbake fikk vi en spasertur gjennom gamlebyen, som jeg hører ikke er gammel, men gjenoppbygd. De har også bygd opp igjen en del gammel bymur.
Vi var også innom en del kirker, her i landet er de fleste åpne og i flittig bruk.
Dessverre har jeg pådratt meg en litt ugrei feriemage, så vi tok ikke sjansen på å gå ut og spise middag i dag, det ble room service. Det er jo heller ikke å forakte 🙂
I morgen blir nok en ganske lang reisedag, men denne gangen på toget. Ser fram til et nytt besøk i mitt kjære Praha.
Det var surt og regnet da vi stod opp i Bialystok. Fint hotell, koselig by, dårlig vær. Vi var tidlig oppe til god frokost, og gikk i retning av Mariakirken. Etter seks år i et katolsk land, var jeg ikke særlig i tvil om at den ville være åpen. Der hadde det nettopp vært messe (det har de hver time), og det var fullt av folk som hadde sin egen lille andakt i de forskjellige kapellene. Vi listet oss stille rundt og så på all den vakre kunsten og forsøkte så godt vi kunne ikke å forstyrre noen.
Deretter gikk jeg til hotellet for å hente en paraply, mens mannfolket gikk i retning av den ortodokse kirken i den andre enden av torget – som også får god omtale for å være vakker og verd et besøk. På plassen utenfor var det en stor, historisk installasjon, åpenbart tidlig 1900-tall, men dessverre utelukkende på polsk. Det hang også en lang rekke vakre fotografier på gjerdet rundt kirken. Men jeg fant et skuffet mannfolk utenfor døren. Der hadde det også nylig vært messe – eller hva nå de ortodokse kaller det, men den var slutt, og mannfolket var blitt bryskt vist på dør av en sur prest. En annen turist som også forvillet seg inn for å se på herlighetene (og muligens var litt mindre og lettere enn mannfolket) ble korporlig kastet på dør. Når mannfolket syntes det var drøyt og bemerket (på tysk), at det skader ikke med litt vennlighet? hjalp det ikke på stemningen. Den presten måtte ha stått opp med det gale benet. SÅ mange plagsomme turister kan de umulig ha i denne byen. Og sa ikke Jesus noe om å være grei mot fremmede?
Deretter lette vi etter minnesmerket over byens jøder. De led en grusom skjebne. Det fantes mange jøder i Polen før krigen, noen tusen i Bialystok, og de hadde en stor og imponerende synagoge (se bilder under). I 1941 ble de stuet sammen i synagogen av nazistene, og synagogen ble tent på. Alle døde. De forvridde restene av synagogens kuppel er nå et minnesmerke. Men lett å finne var det ikke.
Det museet vi også hadde tenkt å besøke var stengt akkurat i dag, vi var dessuten kalde og våte, så vi spiste lunsj og bestemte oss for like godt å dra videre til Warzsawa. Her har vi ikke rukket så mye annet enn å holde et lite styremøte i baren for å skissere et visst opplegg for resten av turen, og et visst opplegg for morgendagen. Vi blir på dette hotellet en dag til, det er skikkelig fint – men kan iikke akkurat kalles hjemmekoselig. Deretter blir det nok en lang transportetappe, men denne gangen på tog, så det regner vi med går bra.
Dette blir nok turens korteste reisebrev. Vi krekte oss ned hønsestigen med koffertene uten å brekke nakken, og gikk til bussholdeplassen. Satte oss på bussen til Bialystok Ti timer på buss blir nok første og siste gang i livet. Men det gikk forbausende greit. Vi satt i andre etasje, forsåvidt godt utsyn, men det var ganske øde og flatt det meste av turen, og mørkt på slutten. Men de hadde Wifi og greit utvalg av filmer, lydbøker og musikk man kunne slå tiden ihjel med. Jeg klarte tre filmer – Green Book, og Gudfaren I og II (hysj, ikke si det til mannfolket…)
Litauen hadde et usannsynlig byråkratisk koronaskjema, ti ganger verre enn det de hadde i Latvia, og som de ikke godtok i Litauen. Det måtte fylles ut elektronisk, og selv om jeg krysset av for kun gjennomreise i Litauen, gav ikke det forbaskede skjemaet seg før jeg hadde fylt ut oppholdsadresse i Litauen. Mao, jeg bare fant på noe. Jeg fatter ikke hva disse landene skal med eget koronapass som man kan juge så mye man vil for å få – ingen kontroll – i stedet for å godta EU-passet som skal være godkjent av myndighetene i det landet som har testet eller vaksinert deg. Heldigvis var det EU-passet som ble kontrollert av restauranter, museer og hoteller både i Estland og Latvia. Svært påpasselige de fleste steder, vi måtte vise det alle steder vi skulle inn.
Bussturen var lang. Egentlig mest bekymret for sjåføren og dernest for vertinnen, de hadde en lang arbeidsdag (og slitsom, vertinnen holdt orden på passasjerer og logistikk i tillegg til å servere mat og kaffe, sjåføren var ute på hver holdeplass og lempet bagasje i tillegg til å kjøre.) Bussen forlot Riga kl 11, vi var framme i Bialystok halv ni – og bussen skal videre til Ulm. Usikker på hvor det er, men det er i Tyskland, og Polen er et stort land – det er langt igjen.
Vi hadde proviantert sparsomt og var sultne da vi kom fram. Hotellrestauranten stengte i det vi kom inn døra, men vi fant en annen like i nærheten, som holdt det gående til elleve. God mat, god service, men inntil det gikk opp for oss at Polen, i likhet med Tsjekkia ikke har gått over til Euro, var vi sjokkert over prisene. Vi får ta en titt på byen i morgen, og vi ser fram til at heretter blir det tog som transportmiddel. Vi orker ikke lenger enn til Warzava i morgen trur eg. Får være måte på.
Her ser de ut til å ta det mer med ro mht koronarestriksjoner. Det var antibac både i hotell-lobbyen og på restauranten vi besøkte, men ingen krav om koronapass.
Vi har definitivt fått en ny yndlingsby. Riga er en svært vakker by, med mye interessant av historie, musikk, arkitektur og annet, som vi bare så vidt har rukket å snuse på denne gangen. Hotellet har kommet seg noe ved nærmere bekjentskap. Det er rolig, men sentralt, rommet er stort og fint, badet har sluttet å stinke kloakk etter at det ble tatt i bruk. Som kjent kan avløp lukte vondt hvis de har tørket ut og ikke vært i bruk på en stund, det har vært unntakstilstand her siden november. Det er også smakfullt innredet, og frokosten er god. At vi ble låst ute da vi kom (selv om vi ble kjempestressa og tenkte at vi ikke ville rekke operaen) skyldtes en teknisk feil, som ble rettet opp så snart vi klarte å få gitt verten beskjed. Så jeg vil ikke fraråde noen å bo her – men hold deg unna rom 51, eller vær i det minste klar over at det er en akrobatisk øvelse å buksere kofferten din hit opp.
Vi sov litt lenge i dag, etter gårsdagens strabaser, men mannfolket ville naturligvis gjerne til domkirken for å stifte bekjentskap med det berømte orgelet som finnes der. Og denne gangen hadde vi skikkelig flaks. Vi kom til domkirkens dør to minutter over elleve. På lørdager er kirken åpen for turister fra 11 til 12. Og ikke nok med det – klokka 12 var det orgelkonsert. Riktignok ganske liten, men vel verd å høre på. Ilva Lempa framførte Bach – Preludium og fuge i C-dur, Alessandro Marcello – Bach, Adagio fra konsert for obo og Dezso Antaffy Scetches on Negro Spiritual Songs. Et fantastisk verk! Vi kunne se organisten på en storskjerm, samtidig som vi kunne nyte orgelklangen og akustikken. Fantastiske greier. Denne komponisten var samtidig med Kodaly, Bartok og Stravinsky, men jeg har nå aldri hørt om ham. Han hadde også et korverk: Voice of Millions, sterkt influert av ideer om menneskerettigheter, tekster fra flere religioner og sangere fra flere raser, ikke så vanlig på den tida. Skal prøve å spore det opp.
Etter det spiste vi lunsj på en av de store plassene i byen, og hadde flere ganger bemerket hvor mye politi det var å se i byen. Forklaringen kom syngende forbi mens vi spiste. Det var en demonstrasjon mot regjeringens koronahåndtering. Den gikk svært så fredelig for seg, og jeg lurte litt på hva de egentlig protesterte mot. Det virker jo som om Latvia har klart seg bedre enn de fleste. Her er det påbud om munnbind innendørs på alle offentlige steder, vi blir avkrevd koronapass i alle restauranter og andre steder (unntatt der vi spiste middag i dag…), det er håndsprit og oppslag om forholdsregler alle steder. Men også her letter de på restriksjonene, og det er mer som er åpent enn før, det ble innført unntakstilstand i november i fjor og den er nå i ferd med å bli opphevet. Livet ser ut til å gå sin gang, om enn med munnbind og håndsprit. Jeg kjenner jo ikke dette i detalj, men det virker som om protestene hovedsaklig dreier seg om motstand mot myndighetenes forslag om at det skal være lov å si opp folk som ikke er vaksinert.
Etter lunsj hadde vi planer om å dra på sightseeingbuss, men det ble av ymse grunner ikke noe av. Så vi har bare rusla rundt, slappet av, og spist en sen middag som ikke var noe å blogge om…
I morgen blir det nok lite nytt herfra også, vi kommer til å tilbringe det meste av dagen på bussen.
Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.
Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet “Riga”, og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.
Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.
Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀
Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….
Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.
Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.
Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.
Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.
Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.
Tog er ikke bare enkelt i Baltikum, eller koronatiden har vi skjønt. Og det er ikke bare Norge som har krøkkete togtider som ikke korresponderer med forbindelser videre, Toget fra Tallinn til Valga ankommer et kvarters tid for seint til å rekke forbindelsen videre til Riga, med mindre man vil ta toget i sekstida på morgenen og vente to timer i Valga. Hva gjør man da? Tar bussen? Ikke f.
Tartu er også en fin by, med et av Europas eldste universitet, en sjarmerende gamleby, visstnok et imponerende vitenskaps/opplevelsessenter (som vi ikke rekker å besøke), og flere vakre kirker.
Så vi tok toget fra Tallinn til Tartu i gudelig tid i dag, surra litt med å finne riktig tog, og klarte heller ikke nå å få oss en plassbillett, men vi kom fram til Tartu ved lunsjtider. Innkvartert på Tartu Hotel. Ikke spesielt sjarmerende, men stille og godt, god service og fint rom.
Så rusla vi i byen. Aldri sett så mange gigantiske kjøpesentre samlet på ett sted noen gang! Og dette skal være en studentby? Trodde studenter hadde dårlig råd. Noen spennende moderne bygg var det også, men vi holder nå en knapp på gamlebyen. Der var det vakkert og sjarmerende, bygartneren må ha både artistisk sans og romslig budsjett.
Vi besøkte St Johns Church, som var en ganske særpreget kirke i teglstein, berømt for sine terrakottafigurer oppunder taket. De har orgelaksjon her også, og mannfolket gav et passende bidrag i ren solidaritet.
Stoffbutikken vi passerte hadde også noen mildt sagt fantastiske kreasjoner i papir (!) i vinduene men jeg motstod fristelsen til å gå inn og handle, slepekapasiteten begrenser seg selv på interrail
Til slutt hadde vi slitne bein og dumpet inn på “Pompei” (Estlenderne må være besatt av italiensk mat…) for å ta en aperitiff og fundere på hva vi ville ha til middag. Jeg fikk et aldeles nydelig glass kjølig chardonnay, og duften i lokalet var bare utrolig, Så vi ble sittende. Servitøren fortalte oss at de lager alt av ost og brød på stedet, så vi gikk for surdeigsbrød med mozzarella til forrett. Mannfolket bestilte entrecote med kantareller og grønnsaker, jeg var lettsindig nok til å bestille blekksprut med pappardelle. Blekksprut er ofte en nedtur, men ikke her. Det var kjempegodt! Mør blekksprut, fint kokt pasta, vidunderlig saus og sprø grønnsaker. Mannfolket var ikke like fornøyd med biffen, selv om både grønnsaker og saus var framifrå. Biffen var litt seig og hadde trevler og fettslintrer, hadde nok gjort seg med sous-vide, eller langsommere tilberedning med annen metode. Men alt i alt – beste maten vi har fått i Estland.
god mat!
byvandring og kirkebesøk
I morgen krysser vi grensen til Latvia. Det medfører en del om og men, problemer med bestilling av plassbilletter og det ene med det andre, Men vi møter mange hjelpsomme folk, de aller fleste snakker et utmerket engelsk, og koronatiltakene tas på alvor. I Sverige ble vi ikke avkrevd koronabevis en eneste gang, og det var lite tiltak å spore. Her er det mer sånn:
Alle bruker munnbind i butikker og museer, du slipper ikke inn noe sted uten koronasertifikat. Unntaket var operaen, der var det trengsel, men koronasertifikat måtte til. Latvia krever i tillegg et svært skjema som vi må fylle ut før vi slipper inn. Vi får se på det i morgen. Nå slapper vi av. Det er en time seinere her enn hjemme. Takk til alle som leser og følger med! Skriv gjerne en kommentar her – på facebook forsvinner de jo i dragsuget. En av de beste tingene med å blogge er jo å finne igjen notatene seinere og gjenopplive minnene og ta fram erfaringer til neste tur,
Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.
I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.
Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.
En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.
Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.
Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.
Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”
Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.
Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.
Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.
Mye fin utsikt fra vektergangene også
Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.
Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.
Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.
Vi fikk frokost på båten, med et ledsagende glass musserende vin – frokosten var dog ikke så god som på Commodore Class hos DFDS. Rusla i land og tok en taxi til kontoret som leier ut leiligheten. De var ytterst profesjonelle og forekommende, bagasjen ble trygt oppbevart hos dem inntil vi kunne sjekke inn. Offisielt klokka fire, men de hadde leiligheten klar allerede halv to Da hadde vi i mellomtiden rukket en rusletur i byen, en utmerket lunsj på Rataskaevu 16 – hvor vi overraskende nok fikk bord til tross for at vi bare dumpa inn. Nydelig mat og fantastisk service, ikke rart de har klatret på listene til Tripadvisor. En av de siste kommentatorene skrev at de ble servert av Ron Weasley – det samme tenkte jeg da vi ble tatt i mot av denne mannen, ganske slående likhet 😀
Etter lunsj hentet vi koffertene og tok en taxi til leiligheten, til tross for at det bare var 600 m. 600 m bratt oppoverbakke med tunge kofferter fristet ikke.
Andreassen sperret øynene opp da vi kom inn i leiligheten, og utbrøt: Her kan vi holde KONFERANSER! Det kan vi nok. Naboene er parlamentet og den franske og den tyske ambassaden.. Her er det en kjempestor stue med spiseplass til 8, gedigen sofagruppe, to store soverom, bad, toalett og badstu. Men det er strengt forbudt å bråke, røyke eller miste nøklene. Vi får prøve å la være med det.
Litt avslapning tok vi oss tid til, før vi ruslet ned for å se på den ortodokse katedralen som er et av Tallinns landemerker. Den var gedigen, og det pågikk en messe med særdeles vakker sang. Vi ble ikke lenge for vi fikk påpakning for at vi ikke hadde munnbind. Vi må bli flinkere til å huske på det i butikker og andre innendørs steder. På restauranten ble vi avkrevd koronasertifikat. Det er jo betryggende.
Vi rusla nok en tur for å bunkre opp til valgnatta, og har bestilt pizza til levering på døra. Får håpe den dukker opp, begynner å bli sulten.
Ellers har vi funnet ut at det antagelig er umulig å komme seg gjennom baltikum med tog. Da er det tilnærmet svindel å selge interrailbilletter til disse landene? Riktignok har vi fått advarsler om dette på Togferie-gruppa på FB, men det er jo ikke sikkert alle interrailere er innom der.
Det pågår et gigantisk jernbaneprosjekt for å få gjort noe med dette, men det er ikke planlagt ferdig før om noen år, og har vel nå fått seg et skudd for baugen med koronaepidemien, og særlig Estland er bekymret for at sporet vil gå gjennom viktige naturområder.
Så vi må nok krype til korset og ta en buss eller to. De er heldigvis billige, men vi kommer nok til å se mindre av særlig Litauen enn det vi hadde tenkt og håpet. Vi tenker å komme oss over til Polen og over på toget. Så får vi se. Nå skal vi i alle fall breie oss i denne gedigne leiligheten til torsdag.
