På tur igjen – Siste dager i Bratislava

Vi har hatt noen ganske rolige dager nå på slutten. Torsdag dro mannfolket til Wien, jeg ble hjemme og gjorde noen husmoderlige sysler i leiligheten, før jeg tok meg en tur til byen og rusla rundt. Som man kan se har folkedrakter noen felles trekk i Europa. HC Andersen står på sokkel på den store plassen foran det gamle operahuset. Platebutikken ga meg nostalgiske minner om den store platesamlingen – stort sett fra Deutsche Grammofon – jeg hadde med hjem fra Dublin. Det var der jeg oppdaget klassisk musikk. Da jeg fikk barn, ble platene brukt som akebrett, jeg var fortvilt, men det nytter jo ikke å kjefte på unger i 1-2 års alder. Nå er heldigvis musikken tilgjengelig over alt, og jeg eier ikke lenger en platespiller.

Kulajda på SAS-hotellet. Helt grei, men kommer ikke opp mot verken Tri Stoleti eller Hotell Pupp – eller min egen, om der er lov å være så ubeskjeden. Klikkbare bilder.

Fredag møtte vi Are til lunsj i byen. Vi gikk til Houdini og spiste nydelig mat – suppa var vakker

I dag har vi vært på en utflukt til Trnava, inspirert av denne reisebloggen. Det var absolutt verd turen. En sjarmerende by, mange vakre kirker. Vi spiste en nydelig frokost på Mystic , og har for første gang oppdaget et ord som er svært forskjellig på tsjekkisk og slovakisk. Frokost. raňajky på slovakisk, SNÍDANĚ på tsjekkisk. Det blir vel omtrent som når vi oppdager at svenskene kaller putevarene sine for örngott, eller når svenskene oppdager at Det norske samlaget ikke driver med porno. Vi fant også synagogekafeen, som absolutt var sjarmerende, men i disse dager med krig i nabolandet, er det grunn til å tenke på hvor det ble av de jødene som brukte denne synagogen til gudshus.

På tur igjen – dag 9 og 10

Tirsdag hadde vi billetter til formiddagsforestilling av Maria Stuarda i det nye operahuset her i byen. Det er et fantastisk flott bygg, og det var også en flott forestilling. Fullt var det og – pensjonister og flere skoleklasser i fjortisalderen. Bra de lærer noe om kultur og historie. Selv om denne librettoen nok har tatt seg noen kunstneriske friheter Tror aldri de to dronningene møttes ansikt til ansikt. Maria Stuart hadde vært gift flere ganger før hun tilbrakte 20 år i fangenskap hos Elizabeth, og til slutt ble henrettet for forræderi, hun hadde deltatt i flere konspirasjoner for å styrte Elizabeth og få henne selv innsatt på tronen. Det dreide seg neppe om rivalisering om et eller annet mannfolks gunst slik det til dels framstilles her. Som vi vet, var det likevel Marys sønn som overtok tronen da Elizabeth døde, hun forble ugift og barnløs.

Etter forestillingen hadde vi en fin spasertur langs elvepromenaden, helt til det begynte å regne. I går skulle vi vært på konsert i Filharmoniens konsertsal, men jeg hadde litt feriemage og foretrakk å bli hjemme. Mannfolket dro heller ikke alene, så vi hadde en rolig dag, og en fortrinlig middag på vår lokale restaurant. De holder koken, selv om det ser ut som de driver og river ned huset over hodet på dem.

I dag har mannfolket reist til Wien. Jeg slapper av. I morgen blir vi også i byen lørdag vurderer vi en tur til Ezterhazy-palasset i Ungarn.

På tur igjen – dag 7 og 8, Brno og andre tsjekkiske herligheter

Vi stod tidlig opp for å rekke toget til Brno.

Nydelig vær som dere kan se. Jeg hadde den geniale ide at vi kunne spare tid ved å spise frokost på toget, tsjekkisk jernbane har nydelig mat og fine restaurantvogner. MEN – vi hadde billett på Regiojet, et mer kommersielt selskap. Ingen restaurantvogn, men man kunne bestille mat til plassen sin, via en kronglete app. Vi ventet en stiv time på å få dette her – da var vi uansett snart framme.

Dette presterer de å kalle “engelsk frokost”. Plastpakket, åpenbart varmet i mikro og tilberedt for en stund siden. En tørr eggeklyse av ubestemmelig natur, harde og tørre pølser, inntørkede, skrukkete poteter og noe ubestemmelig rødt med klumper i.

Var både sur og sulten da vi kom fram til Brno, men hotellet hadde heldigvis ikke sluttet å servere frokost ennå, så redningen var nær.

Sånn skal det gjøres 🙂
Brno er en sjarmerende by. Mindre enn Praha, men også her er det mye sjarmerende og typisk arkitektur og mye fint å se på. Jeg gikk meg en tur mens mannfolket hadde en rolig formiddag. Klikkbare bilder,

Om kvelden hadde vi billetter til Nabucco i operaen. Flott operahus, og fantastisk forestilling, stilisert i blått og hvitt.

Hotellet var fint, Grand Hotel BRNO; rett overfor jernbanen, så det var svært så praktisk. Gode senger, god frokost og helt grei restaurant.

Neste dag hadde vi skaffet oss billetter til Punkva caves Det var en utrolig opplevelse. Litt kronglete å komme seg dit med offentlig transport, vi gikk for Bolt. Det er noe av det samme som Uber tror jeg. I Tsjekkia kommer det en bil som ser helt privat ut og henter deg. I Slovakia har de grønn lampe på taket, svær logo på bilen og står på samme holdeplasser som vanlige taxier.

Har aldri sett eller opplevd noe lignende, selv om vi hadde klart å komme i en gruppe hvor guidingen kun var på tsjekkisk. .Det gjorde egentlig ikke så mye, man kan jo lese om grottene, både geologi og sagn og eventyr – og man ser jo like godt. Først var det en ganske lang vandring gjennom huleganger med de utroligste formasjoner av stalagmitter og stalaktitter, deretter en båttur på en underjordisk elv. Nydelig fisk fra lokal elv på restauranten mens vi ventet på skyss tilbake. Souvenirbutikken solgte mineraler som er funnet lokalt, så jeg kjøpte en liten gave til døtrene. Denne turen kan virkelig anbefales om du er på disse kanter. Klikkbare bilder. Det var ikke lov å ta bilder under båtturen, man måtte nok være obs og passe huggu, taket var lavt en del steder.

Toget hjem var forsInket, så det ble pizza hentet på vår lokale restaurant (som er forbausende god!) og en tidlig kveld – vi var både slitne og fulle av inntrykk.

På tur igjen, Bratislava dag 5 og 6

Disse dagene har vi holdt oss i byen. I går gjorde vi noe veldig turistbefengt, tok en busstur (med åpent tak) med guiding på ørten språk, og fikk en grundig innføring i Bratislavas historie og et blikk på at byen er større enn gamlebyen. I folketall er den omtrent som Oslo. Etter endt busstur oppsøkte vi vårt gamle stamhotell Marrol´s og fikk en strålende lunsj. Det har ellers vist seg å ikke være helt enkelt å få noe god mat her i byen. Houdini hos Marrol er rubrisert som en av byens beste restauranter, vi har god erfaring derfra fra før, og gikk mette og vel belåtne derfra i går. I dag har saken vært verre. Vi forsøkte først å finne igjen Prasna Basta, hvor vi har spist mye god mat, men den har nok gått dukken under pandemien. Restaurant Hrad oppe ved borgen er også stengt for godt :-(. Vi var sultne til lunsj, og dumpet bare ned et sted det satt en god del folk. Utvilsomt uvitende turister – maten var fullstendig uspiselig. Forsøkte igjen på Papillon, som har gode omtaler på google, men det var tilnærmet like ille. Bestilte pasta carbonara. Klumpete saus og så salt at det gjorde vondt. Orka ikke gå flere steder og trua i meg halvparten, men hvordan står det egentlig til med blodtrykket til folk her i landet hvis de liker mat som er drukna i salt?

Ellers får vi ikke klage for mye. I dag har vi rusla rundt i gamlebyen, yrende folkeliv og markedsstemning og som sagt nydelig vær. Før vi dro hjem, ton vi en pause på uteserveringen til Radisson SAS- der var det mange høylytte dansker og nordmenn – har korfestivalen din startet allerede, Are? Eller var det kanskje andre grunner til at alle disse karene satt her og kosa seg.

Klikkbare bilder. På bildet som er tatt fra Slavin, ser man tre av byens landemerker : borgen, UFO-restauranten og St Magnuskatedralen. Jeg var også innom “byens eldste butikk” i dag, i et lite smug. Kjøpte søte gaver til mossa, og så på deres interessante samling av gamle butikkeffekter.

På tur igjen, Bratislava dag 4, Esztergom

Turen til Esztergom har vi tatt flør, vi syntes da vi fikk for liten tid. Klok av skade kom vi oss opp i purkotten, og satset på frokost på toget.

Bevertningen er som regel god på tsjekkiske tog, og vi ble ikke skuffet nå heller. Restaurantvogn med hvite duker og rikholdig meny. Vel framme i Sturovo, gikk vi ikke hele vegen inn til sentrum denne gangen, vi pingla ut og tok bussen det siste stykket, Visste ikke helt hvor vi skulle gå av, og kom litt på avveie, men da kan man jo også se interessante ting.

Minnekirkegård over mer enn 5000 soldater fra den røde arme, som falt i annen verdenskrig. Statuen heter “den sørgende mor” Menneskeheten lærer visst aldri.

Noen mer morsomme ting så vi da også, men til slutt kom vi fram til broen over Donau og kunne se målet på den andre siden.

Vi gikk “kattetrappen” opp til høyden, det var en fin tur i nydelig vær, hvor kjørvelen blomstret og duftet hele vegen opp. Men vi ble noe skuffet da vi kom opp. Ganske tørste, men det meste var stengt der oppe, til slutt fant vi da en liten kiosk og fikk kjøpt noe vann. Selve kirken var under grundig oppussing, både innvendig og utvendig, så det meste av statuer og kunst var dekket med presenninger, det var stillaser over alt og ikke adgang til skattkammeret hvor jeg hadde gledet meg til et gjensyn med alle de praktfulle håndarbeidene. Dette kunne jeg sikkert ha funnet ut på forhånd, men det gjorde jeg nå en gang ikke. Vi ruslet nedover til byen igjen, nå på jakt etter mat, og fant en restaurant like inntil borgmuren.

Nydelig apertiff, nydelig kylling med salviesmørsaus.

Resten av dagen tilbrakte vi med å rusle i byen i det nydelige været, og kom hjem som to lett svidde tomater, hadde solkrem i kofferten, men ikke vett til å ta den med. Vi får passe oss bedre heretter. Turen ble avsluttet med øl på jernbanekafeen i Sturovo, da vi bestemte oss for å vente på et direkte tog heller enn å få to togbytter på den relativt korte turen. Dama i billettluka ville ikke selge meg honnørbilletter da jeg ikke hadde slovakisk ID-kort som beviser at jeg er en gammal kjerring. Jeg hadde pass, da – og mente dette var godkjent internasjonal ID – og hvordan mente hun at jeg som utlending skulle kunne være i besittelse av slovakisk ID? Da ble hun svar skyldig, og jeg fikk billettene. Noen folk er jo bare vanskelige. Kunne jo for all del betalt full pris, men sånne folk er irriterende. Jeg hadde ingen sånne problemer i Bratislava, der ble jeg bare spurt hvor gammel jeg var.

På tur igjen. Bratislava dag 3

Vi brukte litt tid på planlegging i går kveld, og har bestilt både det ene og det andre av musikk og utflukter. Mer om det siden, Men dagen i dag var blank. Været var ikke det – hølja ned. Jeg våknet med feriefornemmelser, og tenkte at det er veldig godt å bare late seg også. Ble i senga med kaffe og sjokolade en god stund.

Leiligheten vi bor i er fin, men har noen vesentlige mangler. For eksempel oppvaskkost, oppvaskhåndkle og propp til oppvaskkummen. Jeg vågde meg derfor ut i høljregnet til shoppingsenteret ved flyplassen. Det var (også) gigantisk. Hva er det med østeuropeere og gigantiske shoppingsentre? De hadde til og med innendørs springvann og et lite tivolitog som kjørte rundt til glede for ungene.

Jeg fant IKEA (hurra!), og følte meg straks som hjemme. Ingen problem å finne det jeg trengte. Hadde klart å sette meg på bussen i feil retning i utgangspunktet, så jeg fikk en skikkelig æresrunde for å komme meg dit, gikk lettere å komme seg hjem. Hvordan klarte vi oss før vi hadde GPS på mobil? Mens jeg var ute og shoppa, satt mannfolket i leiligheten og sultet, så vi fant ut at vi måtte spise lunsj på restaurant MLYN (mølle, på slovakisk), som ligger rett i nærheten og har gode omtaler i følge Google. Men google er ikke alltid oppdatert, restauranten var i ferd med å rives. Men i nabohuset lå Hanoi Garden. Det satt masse folk der – alltid et godt tegn – og vi var sultne, så vi dura inn.

Menyen var på slovakisk. Servitrisen snakket vietnamesisk og sannsynligvis slovakisk – så nå var vi ille ute. Det var bilde av rettene, heldigvis – og jeg har translator-app på mobilen, så vi skjønte da litt. VI gikk for stedets suppe, mannfolket bestilte en hovedrett med reker ( i følge oversetterappen), jeg gikk for restaurantens spesialitet som hovedrett uten å skjønne hva det var, men tenkte det var et trygt valg. Suppa var aldeles nydelig. Luktet julekrydder, minte meg om mitt eget forsøk på å lage Pho for ikke så lenge siden. Nydelig kraft, litt kylling, nudler og svært så friske grønnsaker oppi der. Nam! Min hovedrett var ganske sammensatt . Det var en bit svinekjøtt, antagelig ribbe, en bit kylling, en bit tofu, noe som lignet på en vårrull, men litt annen fasong, friske og syltede grønnsaker og ris med en god saus, noen salte peanøtter ved siden av. Alt var godt, bortsett fra tofuen. Svært så rimelig og etter våre begreper, €7,50 for hovedrettene. Koster jo mer i gamlebyen hvor de har menyer på 4 språk 🙂
Klikkbare bilder hvis du vil se hele. Fortsettelse følger

Nå dovner vi oss i leiligheten, dovne seg skal man også gjøre på ferie. Mulig vi tar en tur til sentrum etterhvert. Koselig å rusle i gamlebyen, og nå titter sola fram. Det er meldt bedre vær i morgen, så vi satser på (klok av skade) å stå opp i purkotten og ta toget til Sturovo.

På tur igjen, dag 2 i Bratislava

Eller kanskje egentlig dag 1, siden det ikke ble så mye annet enn logistikk i går. Vi fikk planlagt litt da. Vi bor som nevnt her

Veldig fornøyd med leiligheten. Litt lite spisebord, men holder til to. Så frokosten ble inntatt hjemme etter en ganske god og rolig natt. Utrolig stille og godt her, kun fuglesang og en og annen fjern sirene å høre, til tross for at vi er sentralt i en stor by. Begynner å bli tradisjon å starte interrail med å finne presentable sko til mannfolket, men vi klarte det denne gangen også. De gamle gikk i søpla som sist. Vi feira det med et glass musiserende vin på det gigantiske og temmelig luksuriøse kjøpesenteret vi var innom. Ikke billige priser. Men mange gode sittegrupper. Et av bildene fortjener kanskje overskriften jeg så på et annet bilde for litt siden: People are prisoners of their phones. That is why they are called cell phones.

Deretter tok vi bussen videre til gamlebyen, spiste lunsj på en restaurant på den store plassen foran gamleoperaen. Deretter rusla vi i byen og knipset noen av Bratislavas mange flotte og humoristiske statuer. Været er sånn passe, har vært en og annen byge. Vi kjenner på at vi er gamle og slitne (i alle fall jeg) og har dratt hjem til leiligheten for å ha en rolig kveld. Men vi har lagt store planer for de neste to ukene, så mer lesverdige blogginnlegg kommer forhåpentlig etter hvert. Det blir mye musikk 🙂 Hvordan vi skal komme oss hjem er et åpent spørsmål, jeg hadde en ide om båt fra Polen til Sverige, men der er alt fullt. Jaja, det går alltid et tog, sier de.

Hurra for Anna

Tenke seg til at nå er hun blitt fjortis. Tida går og unga veks. Her var hun ikke så stor.

I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.

Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.

Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.

Fortsatt oppglødd, og enda mer oppladd

Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.

Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.

Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.

I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.

Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.

Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.

Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.

Årets nyttårsbetraktning.

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.