Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.

I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.

Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.

Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!