Familiepåske

Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.

Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.

I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.

Dåpslue til Jens

Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.

Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.

Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.

Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.

Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.

Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.

Jegerbruden

Kom ikke på premieren formedelst magesyke, men var på forestilling fredag, med mannfolket og yngste datter. Det var en staselig opplevelse. Selv om dette vel ikke er blant de mest spilte eller mest populære operaene. Den eneste biten av musikken som brukes mye er Agathes arie. https://www.youtube.com/watch?v=UJOdc3j3FnA

Som jeg har skrevet flere ganger, Ringsakeroperaen blir stadig bedre. Da stiger selvsagt også forventningene. Det var intet amatørmessig over denne forestillingen. Hvor skal man begynne? Orkesteret er blitt jevnt og solid. Selv om besetningen neppe er den samme hvert år, har kvaliteten jevnt over steget mange hakk. Jeg er ikke orkestermusiker, og opplever musikken som en del av helheten – ikke i stand til å kommentere enkeltprestasjoner med mindre de gjør seg svært tydelig bemerket, det være seg positivt eller negativt. Her var det ingen sure toner (som jeg hørte), flere steder tenkte selv jeg på at her hadde orkesteret et godt poeng, og mannfolket skrøt av flere soloprestasjoner blant musikerne.

Scenografien blir også stadig bedre – veldig stolt av Plamena og glad for at jeg kjørte henne til Brumunddal i sin tid 😀 Ser de har fortsatt med språkpraktikanter – de kan kanskje hale inn flere talenter – kjempebra!

Solistensemblet var også jevnt og veldig bra – selv om jeg kanskje holder en knapp på damene her. Agathe og Ännchen kledde hverandre svært godt, og begge sang aldeles vidunderlig. Tenoren (som har en særdeles tøff jobb i denne operaen), virket kanskje litt presset i starten, men sang seg godt opp, nyansene kom bedre fram etterhvert.

Og koret – som vel er de eneste på scenen som fortsatt er amatører – gjorde heller ikke skam på seg. Det er mye kor i denne operaen, og de gjorde en god jobb. De hadde riktignok forsterkninger av solistene mange ganger – men BRA JOBBA!

Vi har fått orkestergrav til musikerne og amfi til publikum. Vi hadde glimrende plasser på hylla over inngangsdøra med fritt utsyn til scenen. Det man fortsatt kan ønske seg er teksting. Jeg oppfattet så og si ingenting av det som ble sunget denne gangen. I vår teknologiske tidsalder burde dette ikke være uoverkommelig å få til, verken praktisk eller økonomisk. Datter som driver med tengspråk- og skrivetolking for døve, hadde noen meninger om dette. Opera i våre dager synges vanligvis på originalspråket – sikkert en stor fordel for sangerne, men da trengs teksting og oversettelse. Og utvalget av solister blir større?

Men akkurat i denne operaen var kanskje ulempen en fordel, det var i alle fall kompensert på en genial måte. De fire brudepikene i originalversjonen var nå gjort om til kjøkkenpersonale på skytebanen, og kom stadig fram og forklarte hva som foregikk (med forbilledlig diksjon, ingen skulle tro halvparten var svensker…), i tillegg til å ha egne spillopper og sanginnslag som livet opp. Jeg var som vanlig skeptisk til Ronald Rørvik som regissør – men her var det akkurat passe mye tull og moro. Og vi kan sannelig være stolte av at disse fire, som på mange måter bar forestillingen, er lokale damer. Så også Agathe (Gunda Marie Bruce). Vi har all grunn til å være stolte av vårt musikkmiljø på disse trakter.

Gleder meg allerede til neste oppsetning.

Hvitvinen var kald også 🙂

Sjuende organistgilde

Det gikk jo i vasken i fjor. Vi hadde trøstig satset på 16. oktober, men med økende smitte og ingen vaksinerte, lot det seg ikke gjennomføre.

Vi var litt spente i år og, men nå ser det ut til at ting går riktig vei, i alle fall her i landet, og de fleste voksne i Norge er vaksinert. Så nå lyder det lattersalver fra ti blide organister i naborommet.

Menyen sa seg vel selv etter halvannet års nedstengning – norsk og så kortreist som mulig. Vi startet med traktkantarellsuppe – ganske lokale traktkantareller, plukka i Fossmarka, tenker jeg. For disse har jeg ikke plukket selv, jeg fikk dem av min gode venninne Solveig. En av de få jeg tiltror sopp. Det havner folk på sykehus hvert år, som har raska med seg spiss giftslørsopp i traktkantarellkurven sin. Se på HVER enkelt sopp.

Deretter hadde jeg tenkt å gjenta suksessen med laksereder fra fjerde organistgilde. Men denslags skal man passe seg for med ny stekeovn, burde ha stekt noe butterdeig i den før i dag. Smøret rant ut og redene så mildt sagt stusslige ut. Så de var ikke til å servere – dyr kompost.

Deretter hadde jeg gravet en mørbrad av ælj, skutt i Tandeskauen av en bekjent av mannfolket. Gravet kjøtt i tynne skiver er en delikatesse, serveres med rømme, tyttebær og flatbrød.

Hovedretten var breiflabb. Det er jo ikke noe vi fisker i Mjøsa, denne kom fra Frøya Gourmet. Har strevd litt med det, aldri verken smakt eller lagd det før nå. Filetene har veldig forskjellig størrelse, så hvordan få riktig tilberedt fisk til 10-12 personer? Har øvd meg på mannfolket, og forsøkt sous-vide, ovnsbaking og til slutt oppdeling av filetene i tilnærmet like store biter, og bakt dem i ovn i skalldyrsaus kokt på rekeskall og sjøkreps. Det ble godt. Saus på hjemmelaget skalldyrkraft er jo bare kjempegodt. Men det tok lenger tid enn da jeg lagde det til mannfolket- 12 porsjoner tar lenger tid enn 2. og nå var jo alt iskaldt da det gikk i ovnen. Men organistene skravla og koste seg og lot seg ikke affisere av en liten pause.

Desserten var karamellpuddingen jeg lærte meg å koke i 1972. Kokt på helmelk fra Biri Gardsmeieri. Permen fra “veiledningstjenesten i heimstell” har jeg fortsatt. Min mor mente jeg måtte gå på husmorskolen. Jeg nekta. Kompromisset ble kurs i regi av nevnte veiledningstjeneste, og det har jeg aldri angret på. Lærte noe om grunnleggende matlaging – som jeg mener alle burde lære, og jeg i alle fall har hatt glede av hele tiden siden. Hvor ble det av skolekjøkkenet og praktisk matlaging og heimkunnskap?

Interrail i koronaens tid – oppsummering og ting å tenke på til neste gang

Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.

Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.

Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.

Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg “Exclusive gold rewards” for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.

Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.

Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd “Gold Rewards”, selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er 😀

Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.

Interrail i koronaens tid – Hamburg

Denne dagen har for en stor del blitt tilbrakt på toget. Vi tok et ganske tidlig tog fra den gigantiske jernbanestasjonen i Leipzig, hvor jeg var nokså stolt over at jeg klarte å bestille plassbilletter til tross for at damen i skranken nektet for å kunne noe annet enn tysk. En komfortabel tur uten overganger, og servering på toget.

Vi kom fram til Hamburg ved lunsjtider, fant hotellet, som ligger rett over ganten for jernbanestasjonen, som også her er diger…Stort fint rom, god seng. Jeg følte for en siesta etter lunsj, da vi hadde operabilletter til i kveld.

Vi tok en taxi til operaen, for ikke å risikere å komme for sent. Eugene Onegin. Fantastisk vakker musikk. Jeg har sett den før, og hadde for meg at det er en av disse operaene hvor alle dør, men det er jo ikke det. Det er bare en som dør, og det er endatil i annen akt. Operaen ender med at heltinnen er moralsk og standhaftig, og Onegin synes synd på seg selv. Han får jo sitt pass påskrevet allerede ganske tidlig i operaen: har dårlige manerer og er dessuten frimurer og en drukkenbolt. Vi syntes ikke særlig synd på ham. Flotte sangere og utmerket orkester. Litt underlig at pausen kom midt i annen akt, men men.

Operaen i Hamburg er tysklands eldste, grunnlagt allerede på sekstenhundretallet. Mahler har vært sjefdirigent. Nåværende bygg er fra femtitallet, det var jo ikke stort igjen av denne byen etter krigen. Første og så langt eneste operahus jeg har vært i hvor det ikke var kø verken i baren eller på do. Vi gikk hjem, siden vi har sittet på akterspeilet det meste av dagen. Det var en fin tur, temperaturen er fortsatt svært behagelig.

I morgen setter vi kursen mot Danmark, og ser fram til å bli kvitt munnbindet.

Interrail i koronaens tid – Dresden

Vi har vært i Dresden to ganger før, og anbefaler byen på det varmeste. Problemet med interrail er jo at det kan bli korte opphold mange steder. Selve togturene er jo også ofte interessante, det gjelder å finne en balanse her. Dette blir også et ganske kort opphold i Dresden, og ingen besøk i Semperoper denne gangen, alt var utsolgt.

Vi startet dagen med en nydelig frokost på hotellet. Deretter dro mannfolket på gudstjeneste i Frauenkirche, og kom begeistret derifra over hvor mye musikk det hadde vært. Jeg lata meg, må jeg tilstå. Det er my logistikk i en slik tur, blir litt sliten i hodet etterhvert.

Vi rusla en tur i byen, været er fortsatt nydelig og sommerlig, og oppdaget ved lunsjtider at vår gamle favoritt Sophienkeller hadde fått en utgave nærmere Semperoper med utendørs servering. Jeg spiste en aldeles nydelig vegetarrett og tenker å stjele ideen. De kalte det Kartoffelrulade. Tenker man har smurt potetmos (god og hjemmelaget) på plastfolie, lagt på fyll, som her bestod av spinat og fetaost (tenker man kan fylle med mye spennende), rullet sammen slik at potetmosen dekket alt, og stekt i ovn eller panne. Servert med nydelig salat og ostesaus. Kjempegodt.

Deretter gikk vi for sightseeing med buss, det er jo veldig kjekt når man er mett, og på en nydelig solskinnsdag er det godt å sitte i åpen toppetasje. Det var en ganske lang tur, med mye informasjon underveis. Nå har vi i alle fall oppdaget at Dresden er mye mer enn Altstadt. Og det er fortsatt mye vi ikke har fått med oss. Vi vurderte en dag til her, men velger å ta en tur innom Leipzig, så vi drar dit i morgen. Det er en ganske kort tur.

Interrail i koronaens tid – Karlovy Vary til Dresden

Vi hadde gjerne blitt en dag til i Karlovy Vary, en vakker by med mye å se som vi ikke rakk. Men det gikk ikke, hotellet vi bodde på var fullt, stort sett alle andre var også fulle, så vi gav opp å få en dag til her. Det må foregå noe spesielt der denne helga? Men vi drøyde til utpå dagen med å ta toget videre, så vi rakk en god spasertur i byen. Vi så flere av kolonnadene med varme kilder, vi så geysiren som spruter opp i været, vi så elva som var så varm at det røk av den enkelte steder, og fargerike mineralavleiringer på elvebunnen. Vi så Diana Lookout-tower, men rakk ikke å ta turen dit opp. Taubanen opp dit går fra rett bak det sagnomsuste Hotell Pupp, grunnlagt i 1701 og drives for tiden av sjette generasjon av familien Pupp. Det er nok ikke billig å bo der, men det hadde jo vært stas å gjøre det en gang. Heller ikke de hadde noe ledig for i dag…

Vi gjorde også et nytt forsøk på å komme inn i Becherowka fabrikken/museet, men der måtte man melde seg på grupper, og det eneste de hadde ledig var en omvisning på tsjekkisk. Muligens et koronatiltak? Virket jo ikke sånn på den videoen jeg posta i går.

For om tiltakene er avskaffet hjemme, lever de fortsatt i beste velgående i resten av Europa. Munnbind kreves i butikker, jernbanestasjoner og hoteller, så sant man ikke sitter i ro og spiser. Vi ble avkrevd koronasertifikat på hotellet både i Karlovy Vary og nå i Dresden. Men det er mye folk ute, livet får sin gang.

Vi tok toget etter lunsj, i retning Dresden. Togbytte i en by jeg ikke klarer å huske navnet på (fremdeles), og vi hadde 23 minutter til å rekke togbyttet. Toget var 24 minutter forsinket. Den særdeles vennlige og pliktoppfyllende konduktøren kom og forklarte oss dette, samt hvilket tog vi evt kunne ta videre en time senere – og da vi gikk av og stod og virra med hue på stasjonen, kom han nok en gang ut av toget og sa – toget til Dresden står på spor 3 og går om 2 minutter. Vi rakk det… Takk til han, har lagt inn skryt på facebooksiden til tsjekkisk jernbane.

Derfra til Dresden tok det en times tid, på den tiden spiste vi god mat og drakk vin. Det er god service på tyske og tsjekkiske tog. Det var også en særdeles vakker og malerisk tur langs Elben. Vi har fortsatt nydelig vær og sommerlige temperaturer. Her i Dresden har vi flyttet over gaten og oppgradert oss litt siden sist vi var i Dresden, og bor fasjonabelt på Pullman Hotel med gangavstand til både jernbanen og byens severdigheter. Alt er utsolgt på Semperoper dessverre, men orgelandakt og evt gudstjeneste i Frauenkirche må vi få med oss, det er en sterk plass. Og selv om vi har vært her to ganger før, har vi nok ikke sett alt byen har å by på.

Interrail i koronaens tid – Praha

Praha er og blir en stor favoritt hos meg. Har kommet ut av tellingen, men tror det er sånn pluss minus 25 besøk det er blitt, siden første gang i 2011. Det korteste var på to timer da.

Nå var vi spent på å komme tilbake. Hvordan har byen overlevd pandemien? Hotellet er det samme som jeg bodde på siste gang i november 2019, og var imponert. Hotellet er fortsatt fint, men de har ikke lenger bemannet resepsjon, og restauranten er overtatt av andre, så konseptet er ikke helt det samme. Men The Old Royal Post kan fortsatt anbefales på det varmeste, du har kjøkkenfasiliteter og vaskemaskin på rommet, veldig kjekt på tre ukers tur med begrenset koffertkapasitet. Og særdeles gode senger også her rikelig med puter. Koronarestriksjoner virker å være omtrent på nivå med Polen. Folk bruker stort sett munnbind i butikker og på offentlig transport, men eneste stedet vi har blitt avkrevd koronasertifikat var i operaen. Tsjekkerne har hatt det tøft, med til tider Europas høyeste smitterate. Det var kanskje dumt av dem å ta seieren på forskudd allerede for et år siden.

Bellevue er nedlagt for godt. Kafeen hvor vi møtte andre ringsaksokninger for noen år siden var også stengt. Men turistene er i ferd med å komme tilbake, selv om trengselen ikke var like stor som før, verken i gamlebyen eller på det gamle torget. Vi har egentlig ikke gjort så mye annet enn å rusle rundt og glo – det holder lenge i Praha. Sjekk gjerne The Honest Guide på youtube om du vil ha noen insidertips. Lunsj på Lokal var en selvfølge. De har sluttet med ølkortene sine! Og prisene har steget noe, men er fortsatt rimelige, særlig sett med norske øyne.

En siesta på rommet tok vi oss tid til. Gamle folk trenger å hvile seg litt 🙂

Så var det tid for Mozart. Don Giovanni ble uroppført på Stavovske Divadlo i 1787. Vi så den samme sted i dag. Det var en fantastisk opplevelse. Har tidligere vært der to ganger, og hørt Ttyllefløyten og Bortførelsen fra Seraillet – og tenkte begge ganger at akustikken var noe tørr og sikkert slitsom for sangerne. Ikke denne gangen. Muligens kan det skyldes plasseringen – vi har tidligere sittet i parkett og i losjeplass – denne gangen var vi seint ute med bestillingen, og hadde plass på nest øverste hylle – første galleri. I pausen hadde vi gleden av å hilse på operasjefen selv – Per Boye Hansen. Han mente også at akustikken var bedre i høyden. Så med operakikkert og uten høydeskrekk, gå for galleriet.Min favoritt Jana Sibera sang Dona Anna, men alle solistene var gode, og jeg hadde mer sans for denne, ganske tradisjonelle oppføringen enn den vi så i Berlin for noen år siden.