Årets tur kom tidligere enn vanlig pga Åsnes eksamen som nærmer seg. Men det har sine fordeler å reise utenom sesong. Ingen juledekorasjoner i Praha ennå, men god plass på flyet og ingen trengsel på flyplassene. Vi måtte tidlig opp, men reisen gikk knirkefritt, og vi duppet av en smule på flyet. Vi slet litt med å finne plassen vi skulle bo, da leiligheten ligger i et helt vanlig bolighus, mens resepsjonen ligger et annet sted. Så vi virra litt med hue, men en telefon til resepsjonen oppklarte saken, og det var ikke mer enn 300 m å gå. Det er en loftsleilighet – så det er 9 trapper opp. Det visste vi på forhånd, men det var tungt å slepe koffertene opp. Det skal vi heldigvis bare gjøre en gang. Leiligheten er kjempeflott. 2 soverom, stor stue, meget velutstyrt kjøkken (som vi neppe kommer til å bruke i særlig grad) og 3 bad. Koster mindre enn å bo på hotell…
Så hva gjør man når man kommer sulten til Praha ved lunsjtider? Man drar selvsagt rett til Lokâl.
Der er det mat og øl å få. Mette og gode, shoppa vi litt innhold til kjøleskapet, jeg fant en stoffbutikk full av silkestoffer til å dø for, men klarte å dy meg. Det varer nok ikke evig, den ligger like i nabolaget. Men skal prøve å finne minst en av de andre stoffbutikkene som finnes her i byen også, med mindre eksklusivt utvalg.
Deretter var det en velfortjent siesta i leilighetens meget komfortable senger, og en rolig kveld med spill og øl og snacks. Tidlig til sengs – ble lite søvn sist natt.
Nå ligger jeg her og blogger og ser morgenen gry over Prahaborgen som jeg har utsikt til
Soveromsutsikt. Vi ser byens tak – noe som gjør det ganske rolig her, vi er ikke forstyrret av gatestøy på noen måte.
Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.
Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. “The soup of an empire – Mulligatawny” Som vi ser hver lillejulaften, hvor “grevinnen” sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: “Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper”.
Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…
Forsamlingen spiser haggis 🙂
Tilbehøret til haggis er “neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.
neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot
Deretter var det Salmon mousse. “Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!” som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.
Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt
Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:
Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.
Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken 😀 Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.
På slutten av over to uker på interrail blir man litt sliten – i alle fall hvis man har passert middagshøyden slik som oss. Uansett, tror jeg. Man blir litt mett av inntrykk og gjøremål, og det er lurt å ha noen rolige dager innimellom, og gjerne på slutten. London er kanskje ikke stedet for å slappe av – men sånn ble det denne gangen. Vi hadde tre netter på nydelige Grange White Hall Hotel i Bloomsbury, hvor vi har bodd før og hatt det fint.
Det er grunn til å se seg for når man bestiller hotell i London, standarden er svært variabel. Grange White Hall har rom av god størrelse, gode senger, nydelig frokost og frokostrom og ligger i en stille gate, selv om det er svært sentralt – rett bak British Museum. For noen år siden bodde vi på St Giles Hotel, som ligger et steinkast unna. Det var en kortur, bestilt gjennom et reisebyrå – og her var det helt forferdelig. Særdeles trangt rom, altfor liten seng, avsindig bråkete og frokost som minner om dårlig kantine. Det kostet sist jeg sjekket ca 100 kr mindre pr natt enn Grange White Hall.
På vei fra Worcester hadde vi egentlig tenkt en liten stopp i Oxford, men reisetrøtte som vi var, ble vi sittende på toget helt til London. Da følte jeg bare for å ligge på senga og lese, men mannfolket dro ut på Evensong i Westminster Abbey og hadde en stor opplevelse. Der var det stint av folk og kongelig tilstedeværelse (Princess Anne, tror jeg). De har jo hatt enda en kongelig begivenhet mens vi har vært i London, men det var ikke noe vi merka :-), selv om vi kjørte forbi Buckingham Palace i purkotten i dag tidlig. Her Majesty hadde neppe stått opp.
Dagen etter rusla vi i byen, og brukte god tid på Foyle`s. Det er en aldeles utrolig bokhandel – men noe om kniplinger fant jeg ikke, utover en eneste liten bok. Var nære på å kjøpe en bok om ultralyd, men nå til dags kan jo alt bestilles på nett.
Tredje dagen hadde selv jeg kvikna til en smule, og gikk en svær tur i byen. Solid engelsk frokost er bra:
Første mål etter frokosten var Fortnum & Mason, hvor jeg faktisk aldri har vært før – og jeg ble meget imponert. Kjøpte gaver til min snille far som har passet hus og dyr – han liker søtsaker. Han fikk ikke Sherbet Lemons, da 😀 Til meg selv kjøpte jeg en signert utgave av The Cookbook – 300 år med britisk mat, av Tom Parker Bowles. Blir nok det nærmeste jeg kommer noe kongehus 😀 Jeg synes britisk mat er bedre enn sitt rykte.
Utstyr for standsmessig picnic har de og
Deretter hadde jeg tenkt meg til Tate Modern – der var jeg i min ungdom og ble betatt av Turner. Men de har flytta – ligger ikke lenger på Trafalgar Square, der har kanadierne inntatt residensen, og Tate er flyttet til et ultramoderne og kjempedigert hus på andre siden av elva. Det ble dessverre dagens nedtur. Denne typen moderne arkitektur virker bare umenneskelig på meg.
Minner meg om dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Innenfor dørene var det utsikt til kilometervis med vandring på betong og en aldeles forferdelig akustikk – var sliten i både hue og beina før jeg hadde gått fem meter. Da møtte jeg et malapropos…
Så jeg snudde, uten å ha sett et eneste maleri, dessverre. Skulle gjerne sett igjen Turner`s Steam Train
Avtalte å møte mannfolket ved St Paul`s, og gikk over Millennium Bridge. Heldigvis holdt både Voldemort og dementorene seg langt unna, og jeg kom helskinnet over.
Om kvelden var vi i Her Majesty`s Theatre og så “Phantom of the Opera”. En god avslutning på en fin tur.
I morges stod vi opp før fuggern feis, taxi til Victoria Station, Gatwick Express til flyplassen, sardinboks og køståing til Gardermoen, tog hjem.
Takk til min gode far som har passet hus og dyr. Vi har hatt en kjempefin tur, og Interrail anbefales til alle som klarer å bære bagasjen sin opp en trapp.
Er muligens noe man mest forbinder med saus, men det er en trivelig by med en fantastisk katedral – ikke langt fra London. Det bor litt over 100 000 mennesker her. Vi tilbrakte to netter på The Whitehouse Hotel. Rimelig pris, god service, komfortable senger og kort vei til jernbanestasjonen. Korteste noensinne, vil jeg si…
Bare å krysse gata, men pass på å gå av på rett stasjon, det er to her
Som alltid på interrail var det mye vi kunne sett som vi ikke fikk med oss, men vi fikk med oss en grundig rundtur i den aldeles fantastiske katedralen, som virkelig er noe av det flotteste jeg har sett – og en særdeles vakker Evensong i klassisk format. Katedralen var svært godt tilrettelagt, både for turister og kirkesøkende. Det var flere frivillige, som danderte blomster, viste rundt og pratet med folk. De hadde særdeles informative oppslag rundt hele den store kirken – om historien, minnesmerkene og alt man kunne lure på. Selv om det var gratis inngang, hadde de egen betalingsautomat og oppslag om at vedlikeholdet koster gjennomsnittlig 7 pund pr besøkende. Jeg betalte mine 7 pund med glede 🙂 Det var vanskelig å få noe godt bilde av katedralen utenfra – til det var den for enorm.
Pensjonerte kirkeklokker
koret,hvor vi hørte Evensong
Vi spiste på lokal pub
Dette er også Edward Elgars fødeby
På lørdag – da vi dro – var gågata omgjort til markedsplass, og de skulle til å starte Gin Festival. Men man kan ikke få med seg alt. I dag hadde vi tenkt å ta en stopp i Oxford, men vi begynner muligens å bli litt reisetrøtte, så vi ble sittende på toget helt til London. Så nå er vi innlosjert på The Grange White Hall Hotel. Her bodde vi for 9 år siden, og hadde det fint.
Vi kom oss til Dublin, men med litt panikk og forviklinger underveis. Første gang på 4 interrail-turer at jeg har opplevd at interrail-appen har vært feilaktig. Den ga meg beskjed om at for å komme til Holyhead måtte vi bytte tog i Warrington Quay Bank, mens det riktige var stasjonen før – Crewe. Burde ha spurt konduktøren, men der satt vi da, strandet på en øde stasjon, og betjeningen der var ikke særlig hjelpsomme. Men det ordna seg til slutt, vi kom oss på et annet tog, og fikk ringt fergeselskapet og byttet til en senere ferge. I Holyhead hadde vi tid til lunsj – nydelig publunsj på Stanley Arms
Før vi satte kursen mot Dublin, på samme måte som jeg ankom i 1976. Eller nesten da. Båten legger nå til i Dublin Port og ikke i DunLaoghaire, og vi reiste på Club Class – egen lounge fremst i båten, med utsikt, wifi og inkludert vin og snacks…
Har ikke vært så flink til å ta bilder som jeg muligens burde, men vi har hatt det fint. Første dagen rakk vi en kveldstur, til Stephen`s Green og tilbake, mannfolket tok bilde av meg på gamle tomter..
Utsikt mot Ha`penny Bridge
The Royal College of Surgeons
Vi bor fint på Barry`s Hotel, rett nord for Parnell Square. Rolig og fint, god frokost, gode senger, historisk bygning. Ingen heis da, så man må slepe en del på koffertene sine.
Neste dag gikk vi samme veien, med en avstikker til St Mary`s Pro Cathedral hvor jeg i sin tid sang Messias, gikk en liten runde rundt på Colleget, der mye var ombygd til det ugjenkjennelige, men noe var da som før…Deretter gikk vi en runde i St Stephen`s Green hvor det var kommet opp interessante plakater med informasjon om påskeoppstanden i 1916. Kaffepause med gigantiske scones på Bewley`s ble det også tid til. Vi avsluttet med en busstur rundt hele byen og besøk i Christ Church Cathedral. Og helt til slutt en bedre middag på Toddy`s, som er en del av The Gresham, så det var ikke billig, men helt nydelig.
I dag rekker vi ikke mye mer av Dublin, men planlegger å krysse The IRish Sea i motsatt retning, noen timer på toget, og tilbringe natten i Worcester.
Har hatt litt dataproblemer, men vi lever i beste velgående. Fra Wick tok vi somletoget tilbake til Inverness. Vi var der bare over natta, nok til å konstatere at Inverness er en hyggelig by vi gjerne skulle tilbrakt mer tid i. Men det ble ikke denne gangen. Vi tok et tidlig tog for å komme til York i tide til å høre Evensong i katedralen.
Koret i York Minster
Deretter ble det bare en rusletur i byen, før vi tok en tidlig kveld på Minster Hub – et snodig, men hyggelig pensjonat. Neste dag opprant med nydelig vær. Vi hadde tenkt å gå på speidergudstjeneste, men slapp ikke inn – det var kun for inviterte. Men vi så paraden og kunne jo bare angre oss for at vi ikke stod opp tidlig nok til å rekke Matins. Vi gikk på Evil Eye Gin Shop i stedet.
Whisky sour til mannfolket Right Posh til meg. Følte meg snobbete 😀 Deretter gikk vi en tur på bymuren. Den er bevart og restaurert, så man kan gå 2-3 km rundt hele gamlebyen på denne. Det var det første vertinnen – som snakket både på inn- og utpust anbefalte, og det var en fin tur. Ellers var det mye annet å se og gjøre i York, man får jo ikke med seg alt på en slik omflakkende tur som dette. Til gjengjeld får man se mange steder, og kan merke seg hvilke man vil tilbake til.
Change ringing at York Minster
Så dro vi videre til Coventry, hvor vi bodde 2 netter på Ibis Coventry Center. Ibis-hotellene har vi god erfaring med, og også her var det rent og hyggelig. Målet for oppholdet var først og fremst katedralen, siden vi har vært flere ganger i Frauenkirche i Dresden.
Vi besøkte både ruinen og den nye katedralen, som i sannhet var imponerende, og fikk også med oss en liten orgelkonsert.
Det sies at redningsarbeiderne måtte forhindres fra å rive tårnet – som stod igjen etter bombingen – de var ikke klar over at tårnet hadde vært skjevt i 100 år, – så det er ikke bare Pisa – og det står der fremdeles. Det lille orgelet er en gave fra Norge.
Nå er vi på vei til Dublin. For første gang har Interrail-appen lurt meg. Vi skulle ha byttet tog i Crewe, og ikke i Warrington hvor vi nå sitter og tørker bort og venter på neste tog. Etter noen minutters stress og panikk har vi fått byttet fergebilletter, så vi kommer til Dublin seinere enn planlagt, men vi kommer dit – forhåpentlig.
Vi dro som sagt til Wick. Ekspresstog til Inverness, halvannen times stopp i Inverness, nok til å få en utmerket lunsj i hotellet rett ved jernbanen, før vi satte oss på somletoget til Wick. Det tar fire timer, med stopp på hver melkerampe, inklusive noen “request stops”. Kuer, sauer, gorse, heder, jorder og ett og annet hus. Vakkert, fredelig og fortsatt nydelig vær.
Men hvorfor Wick? Det var egentlig tilfeldig. Vi tenkte på da vi bodde i havna i Aberdeen, å ta en tur til Orknøyene, men det er en svært lang båttur fra Aberdeen. Men hvorfor ikke ta båten fra Thurso – eller rettere – Scrabster i stedet? Det er en langt mer overkommelig tur på under to timer. Vi fant ikke noe passende overnattingssted i Thurso, men Wick ligger tre mil unna, og det er så noenlunde greit å komme seg mellom de to stedene. Vi valgte The Norseman, sånn mest på grunn av navnet, og stort sett god omtale, særlig av maten. Vi skulle jo tross alt gå i forfedrenes fotspor og valfarte til St.Magnus-katedralen i Kirkwall.
Det skulle vise seg å være et lykketreff. Selv om jeg hadde tabba meg ut – oppdaget jeg da vi gikk av toget – og bestilt feil datoer på hotellet, så vi skulle egentlig ikke vært der før dagen etter, som jeg noe forlegen forklarte til damen i resepsjonen. Som smilte blidt og sa “Ooooh, I love a challenge”. Men hun ville ikke ha oss “looking down her right ear” mens hun forsøkte å løse flokene, så vi satt i baren mens hun fikset opp på null komma niks. Dette hotellet var virkelig spesielt – bygd i 1970 og selv om det utvilsomt er pusset opp, er sjarmen og stemningen den samme. Skulle hatt flere bilder av interiøret.
Dagen etter var det opp i purkotten for å rekke bussen til Scrabster. Vi måtte gå siste halvannen kilometer, og var litt bekymret for hvordan vi skulle komme oss tilbake, men den tid den sorg. Det var ganske tåkete på morgenkvisten, så vi så ikke stort på overfarten, men det var rolig sjø. Kan tenke meg det kan gynge skikkelig – alle stolene var da også tjoret fast i golvet. Stor, flott ferge…
Men vi var heldig med været. Det klarnet skikkelig opp etterhvert. Buss fra Stromsnes til Kirkwall, da vi kom fram dit, sprakk skylaget, og vi hadde en fin rusletur i byen, så på den vakre St.Magnus-katedralen og spiste en nydelig lunsj på The Kirkwall. Steak and ale pie for mitt vedkommende, beste sausen jeg har smakt. Vi hadde god tid, så jeg bladde litt i drikkemenyen, og oppdaget at de hadde fem sider med forskjellige typer gin! Trodde skottene bare drakk whisky… Men det var bare fire sider med whisky, hehe. Måtte jo selvsagt prøve en lokal type: Johnsmas. Den var riktig god.
Gin og tonic
På hjemturen så vi desto mer, da overfarten var i stålende sol. Praktfulle klipper, og ikke minst “The old man of Hoy” – som visstnok er en utfordring for klatrere. Vel bekomme, sier jeg – men det var et flott syn.
I dag har vi ruslet en tur i byen, og vært på The Pulteney Whisky Distillery. Det var riktig hyggelig og interessant. Dyktig guide. Denne byen har vært kjent for å eksportere tønner med sølv (sild) og gull (whisky) – sjøveien, siden det tidligere ikke var vei i området. Museet som dokumenterer sildefisket rakk vi ikke å besøke. Dette er det slutt på, men whisky produserer de fortsatt, og har gjort det i et par hundre år – med unntak av forbudstiden, som varte ganske lenge her.
Nå sitter vi på toget tilbake til Inverness. Det blir bare et kort stopp også denne gangen, vi skal tidlig opp i morgen for å rekke toget til York. Evensong i York Minster bør bli fint.
Nå har jeg ikke skrevet noe på et par dager, men vi lever og har det bra. Togtur fra Edinburgh til Aberdeen, vakkert landskap og strålende vær. Aberdeen er ikke på langt nær så sjarmerende som Edinburgh. Så vi har hatt noen rolige dager. Ruslet rundt i byen. Fantastisk vakker College-bygning, mistenker den kan ha vært inspirasjonen til Hogwarts. Selv om store deler av den så helt ny ut. Vi gjorde et forgjeves forsøk på å komme inn i St Nicholas-kirken, men fikk god pub-lunsj.
Kirkegården utenfor St Nicholas var interessant, også trær blir minnet
I går fikk vi også et gløtt inn i kirken – den er ikke åpen for publikum før til sommeren, men de har en liten andakt i et sidekapell hver tirsdag fem over ett, så der var vi, sammen med 4 andre. Det var spesielt, og ganske hyggelig. Deretter nok en rusletur i byen, før vi tok en titt på The Maritime museum. Det var svært så interessant, Aberdeen har jo alltid vært en fiske- og sjøfartsby, og er nåtidens fremste oljeby i Storbritannia.
Det siste bildet er dagens havn. Nå sitter vi i The First Class Lounge og venter på toget. Vi har tenkt oss til metropolen Wick, med stopp for lunsj i Inverness. Fortsettelse følger, men denne dagen blir stort sett tilbragt på toget. Det er langt til Wick. Ti poeng til den som gjetter hvorfor vi drar dit….
En fin dag, men starten var best. Vi begynte med en rusletur i byen for å finne et sted å spise frokost. En fin tur, en grei frokost – og deretter bega vi oss til St Giles for påskegudstjeneste. Det var en fantastisk opplevelse. En vakker og særpreget kirke, strålende musikk. Det lokale domkor (26 sangere) framførte mye flott musikk, blant annet Te Deum av Benjamin Britten. Brasskvintett og dyktig organist. Noe litt spesielt var at en ung mann ble døpt – og deretter ble både han og hans forlovede konfirmert – de skal etter sigende gifte seg om noen uker. Må ha vært en spesiell stund for dem i en fullsatt kirke med så mye ekstra pynt og musikk. En perfekt start på en påskesøndag for oss også.
Blomster i kirken
interiør i St Giles
Rose street
The Royal College of Physicians
mye litteratur i denne byen
Deretter tok vi en busstur, en sånn hop on, hop off – noe som kan være lurt på et nytt sted, selv om vi i sin tid hadde en særdeles dårlig opplevelse i Leipzig. Her var det en meget dyktig guide (og jeg har sans for levende guider heller enn høretelefoner på ørten språk). En times tur gjennom de sentrale deler av byen. Vi hørte om historie, vi så dronningens residens (hvor hun er en uke hvert annet år), vi så parlamentet (som folk mener er dekorert med hårfønere, the politicians only blow hot air?), deler av gamlebyen, og Arthur´s seat. Vi har ikke tatt fotturen opp dit – kanskje en annen gang, sikkert en fin tur. Deretter lunsj – og en tur i parken.
Edinburgh Castle
Arthur´s seat
dronningens residens
Diagon Alley
Princes park
Princes park
Dagens siste gjøremål skal jeg forbigå i barmhjertig taushet (men har skrevet min hjertens mening på TripAdvisor). Vi ble anbefalt en tur i gammel bosetting som fortsatt finnes under nåværende by, og bestilte en tur med The Real Mary som averterte masser av historie og profesjonelle guider, vær obs på dårlig ventilasjon og ha gode sko. Jomen sa jeg smør, ikke ofte jeg har følt meg så snytt. Ikke fikk jeg guideboken jeg betalte for heller. Jaja, jeg tok bilde av en fin solnedgang på veien hjem.
