Dette er en dessert jeg har slitt litt med. Har blitt enten for hard eller for løs i fisken. Noen har forsket på saken.
Men bare for å huske framgangsmåten for egen del: 2 1/2 cups kremfløte, 1 1/2 cup helmelk (amerikanske mål). 1 ss gelatin bløtes i 2 ss vann. Melk og fløte kokes opp med 5 ss sukker, og en vaniljestang hvis du bruker det. Bruker du essens, tilsett 1 /2 ts etter at melkeblandingen er kokt.
Når det er kokt, sett i en bolle med isvann (eller snø, som jeg brukte), og visp til det er halvlunka. Helles i smurte former og kjøles i minst 4 timer, eller over natta.
Bikka dem ut av formene – perfect wobble! Serverte med pasjonsfrukt og en saus som var ferdigkjøpt – en mango-passion smoothieflaske, tilsatt en ts sitronlikør. NAM!
Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!
Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.
Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.
vakkert, selv i november
Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.
mindre berømt sanger i delig badekåpe
Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.
Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….
Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.
Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.
En dag uten noen forhåndsbestilte eller fastlagte planer. Den startet for mitt vedkommende med nok en frisk morgentur til bakeriet. Det er koselig, ganske rolig i gatene, og bakeriet merkes på lang avstand pga duften av nystekte kaker og brød. Frokost i leiligheten
Vi bestemte oss for å bestille Escape room, som vi har hatt det veldig gøy med tidligere. Også denne gangen brukte vi 8 minutter for lang tid på å utrydde alle spøkelsene, men vi hadde det kjempegøy.
En baktanke med å bestille akkurat dette stedet var at et lå like ved Sansho, som vi besøkte med Food Tour – og fikk nydelig mat. Det fikk vi denne gangen også, og selv om vi kom rett før de stengte for lunsjserveringen, fikk vi slippe inn og hadde lokalet for oss selv for det meste. Kjersti og jeg feiret vår debut som Ghost Busters med Sloe Gin – det har jeg aldri smakt, men det var godt.
Svinekjøtt med kokos og mango(?), ganske sterk grønnsaksalat ved siden av. Nam
Så ruslet vi videre i retning Namesti Republicky, hvor Palladium ligger, men denne gangen for å besøke kommunistmuseet. På Palladium var juledekorasjonene hengt opp, og utenfor er det muligens alltid boder som selger alle slags godsaker? Åsne og Kjersti kjøpte makroner.
Kommunistmuseet var flyttet siden jeg var der sist (2011?) og var blitt LANGT mer profesjonelt og riktig lærerikt. Jeg husker jo mye av dette, men Åsne og Kjersti var jo knapt født da muren og jernteppet falt. Tok ingen bilder av det, men absolutt å anbefale om du har litt interesse for historie.
Jeg stakk også en tur over til den fantastiske silkestoffbutikken rett over gata, men klarte å dy meg for å bruke opp alle pengene mine. Såvidt. En siesta på rommet med bezzerwizzer og avslapning, før siste middag på Lokâl. De har tjent godt på oss denne gangen – tror vi var der fem ganger.
Nå sitter jeg på toget hjemme i et snøkledd Norge og blogger siste etappe – i dag rakk vi bare frokost og taxi til flyplassen. På snarlig gjensyn, Praha!
Dag 2 ble en ganske forspist dag, men ganske nyttig og effektiv i alle fall for mitt vedkommende. Jeg fikk både besøkt en stoffbutikk (og handlet) og optikeren, så jeg fikk bestilt nye briller. Enda billigere enn sist? Lurer på om de har rabatt for gamle folk her? De spurte hvor gammel jeg er, det gjorde de ikke sist. Uansett, jeg takker ikke nei til rabatt.
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Vi startet dagen med frokost på The Mail Room, som får gode omtaler som frokostrestaurant, og som tilhører det firmaet som leier ut leiligheten. Det var absolutt en positiv opplevelse, hyggelig servitør og nydelig mat.
osteomelett med syltet løk og tomat
Alle spiste denne omeletten. Jentene hadde i tillegg bestilt croissant, og ble forskrekket da det var 3 stk og ikke en som ble servert. Men det gikk ned, de var visst kjempegode.
Deretter skilte vi lag, jentene dro til Palladium hvor de fikk manikyr og drakk øl, mens jeg gjorde mine ærender. Så da vi dro for å møte Karolina til vår bestilte Food Tour, var Åsne så trøtt at hun lurte på hvordan det skulle gå, siden hun hadde tilbrakt natten med å klø. Men hun kviknet for til. Karolina var en sprudlende dame, og gruppa var hyggelig. Bortsett fra oss, kun amerikanere – men i gruppa var det 3 leger, 2 medisinstudenter og en fysioterapeut – også Kjersti da 😀 Men det ble snakket særdeles lite fag, desto mer om alt mellom himmel og jord, ikke minst mat. Vi startet på Lokâl, og fortsatte til Nase Maso – så vi begynte å lure på om vi skulle ha samme tur som sist, men resten var helt annerledes. VI besøkte en asiatisk restaurant som var helt nydelig, en vinbar hvor vi smakte på to typer vin, og avsluttet på en aldeles nydelig (men veldig bråkete) plass i Karlin-distriktet, hvor de satser mye på lokal og økologisk mat – i likhet med de fleste plassene vi besøkte. Her er oversikten – som vi fikk tilsendt på mail fra Karolina – god å ha til seinere, og tips til alle (3?:D) som leser bloggen min og tenker på å reise til Praha.
1. We started with Pilsner Urquell beers and Kozel, pickled cheese, beef goulash, selection of sausages and Prague ham with creamed horseradish in Lokal pub over at Dlouha 33.2. We than headed into Pragues Gourmand passage to grab some awesome meatloaf and steak tartare from Nase Maso butcher shop over at Dlouhá 39.4. We continued to Sansho over at Petrska 25 for some slowly roasted pork belly with hoisin sauce and craft beers by Mr.Matuska.5. We than headed to Karlin district to visit Veltlin wine bar with a glass of Pinot Cha 2014 by Jaroslav Osicka and Odmera couvee 2017 by Petr Kocarik. You will find this on Krizikova 115.6. We ended with some refreshing Gin (Little Urban distillery) and Tonics, potatoes in ash with creamy potato espuma, Josper grill chicken breast with grilled cabbage and goose berries, 2017 Gruner Veltliner white wine by Ota Sevcik, apple crumble and Kremrole at the Eska restaurant (Pernerova 49).
Vi trillet hjem på trikken, ganske mette og vel belåtne. I dag blir det opera!
Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.
Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. “The soup of an empire – Mulligatawny” Som vi ser hver lillejulaften, hvor “grevinnen” sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: “Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper”.
Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…
Forsamlingen spiser haggis 🙂
Tilbehøret til haggis er “neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.
neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot
Deretter var det Salmon mousse. “Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!” som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.
Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt
Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:
Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.
Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken 😀 Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.
Oppdaget jeg ved en tilfeldighet under litt generell nettsurfing. Det er jo genialt! Oppstod etter sigende i Frankrike, er blitt svært populært i Finland, og har den siste tiden også spredt seg til Norge.
Kort fortalt vil det si at du melder deg inn i en REKO-ring-gruppe på Facebook, fortrinnsvis ikke altfor langt unna der du bor. For meg vil det sin Hamar. Der legger lokale matprodusenter ut hva de har å selge, og forbrukerne bestiller det de vil ha i gruppa, og møter opp til utlevering til fastsatt tid og sted. Leverandørene er greie – foreløpig har jeg handla to ganger, en produsent fra Fåvang og en fra Snertingdal. Begge kjører jo forbi Moelv på vei til Hamar, så det virka litt dumt å kjøre etter, men begge syntes det var greit å stoppe på avtalt sted ved Mjøsbrua og levere sakene.
Dette er jo helt topp for småskalaprodusenter, som får mye bedre betalt for varene sine enn de ville fått hos matvarekjedene, og det er også helt topp for forbrukerne – her får man kjøpt kjøtt og egg fra dyr som har kosa seg i det fri, sjeldne spesialiteter, økologiske grønnsaker, ost, smør – u name it.
Vi kom oss til Dublin, men med litt panikk og forviklinger underveis. Første gang på 4 interrail-turer at jeg har opplevd at interrail-appen har vært feilaktig. Den ga meg beskjed om at for å komme til Holyhead måtte vi bytte tog i Warrington Quay Bank, mens det riktige var stasjonen før – Crewe. Burde ha spurt konduktøren, men der satt vi da, strandet på en øde stasjon, og betjeningen der var ikke særlig hjelpsomme. Men det ordna seg til slutt, vi kom oss på et annet tog, og fikk ringt fergeselskapet og byttet til en senere ferge. I Holyhead hadde vi tid til lunsj – nydelig publunsj på Stanley Arms
Før vi satte kursen mot Dublin, på samme måte som jeg ankom i 1976. Eller nesten da. Båten legger nå til i Dublin Port og ikke i DunLaoghaire, og vi reiste på Club Class – egen lounge fremst i båten, med utsikt, wifi og inkludert vin og snacks…
Har ikke vært så flink til å ta bilder som jeg muligens burde, men vi har hatt det fint. Første dagen rakk vi en kveldstur, til Stephen`s Green og tilbake, mannfolket tok bilde av meg på gamle tomter..
Utsikt mot Ha`penny Bridge
The Royal College of Surgeons
Vi bor fint på Barry`s Hotel, rett nord for Parnell Square. Rolig og fint, god frokost, gode senger, historisk bygning. Ingen heis da, så man må slepe en del på koffertene sine.
Neste dag gikk vi samme veien, med en avstikker til St Mary`s Pro Cathedral hvor jeg i sin tid sang Messias, gikk en liten runde rundt på Colleget, der mye var ombygd til det ugjenkjennelige, men noe var da som før…Deretter gikk vi en runde i St Stephen`s Green hvor det var kommet opp interessante plakater med informasjon om påskeoppstanden i 1916. Kaffepause med gigantiske scones på Bewley`s ble det også tid til. Vi avsluttet med en busstur rundt hele byen og besøk i Christ Church Cathedral. Og helt til slutt en bedre middag på Toddy`s, som er en del av The Gresham, så det var ikke billig, men helt nydelig.
I dag rekker vi ikke mye mer av Dublin, men planlegger å krysse The IRish Sea i motsatt retning, noen timer på toget, og tilbringe natten i Worcester.
Vi dro som sagt til Wick. Ekspresstog til Inverness, halvannen times stopp i Inverness, nok til å få en utmerket lunsj i hotellet rett ved jernbanen, før vi satte oss på somletoget til Wick. Det tar fire timer, med stopp på hver melkerampe, inklusive noen “request stops”. Kuer, sauer, gorse, heder, jorder og ett og annet hus. Vakkert, fredelig og fortsatt nydelig vær.
Men hvorfor Wick? Det var egentlig tilfeldig. Vi tenkte på da vi bodde i havna i Aberdeen, å ta en tur til Orknøyene, men det er en svært lang båttur fra Aberdeen. Men hvorfor ikke ta båten fra Thurso – eller rettere – Scrabster i stedet? Det er en langt mer overkommelig tur på under to timer. Vi fant ikke noe passende overnattingssted i Thurso, men Wick ligger tre mil unna, og det er så noenlunde greit å komme seg mellom de to stedene. Vi valgte The Norseman, sånn mest på grunn av navnet, og stort sett god omtale, særlig av maten. Vi skulle jo tross alt gå i forfedrenes fotspor og valfarte til St.Magnus-katedralen i Kirkwall.
Det skulle vise seg å være et lykketreff. Selv om jeg hadde tabba meg ut – oppdaget jeg da vi gikk av toget – og bestilt feil datoer på hotellet, så vi skulle egentlig ikke vært der før dagen etter, som jeg noe forlegen forklarte til damen i resepsjonen. Som smilte blidt og sa “Ooooh, I love a challenge”. Men hun ville ikke ha oss “looking down her right ear” mens hun forsøkte å løse flokene, så vi satt i baren mens hun fikset opp på null komma niks. Dette hotellet var virkelig spesielt – bygd i 1970 og selv om det utvilsomt er pusset opp, er sjarmen og stemningen den samme. Skulle hatt flere bilder av interiøret.
Dagen etter var det opp i purkotten for å rekke bussen til Scrabster. Vi måtte gå siste halvannen kilometer, og var litt bekymret for hvordan vi skulle komme oss tilbake, men den tid den sorg. Det var ganske tåkete på morgenkvisten, så vi så ikke stort på overfarten, men det var rolig sjø. Kan tenke meg det kan gynge skikkelig – alle stolene var da også tjoret fast i golvet. Stor, flott ferge…
Men vi var heldig med været. Det klarnet skikkelig opp etterhvert. Buss fra Stromsnes til Kirkwall, da vi kom fram dit, sprakk skylaget, og vi hadde en fin rusletur i byen, så på den vakre St.Magnus-katedralen og spiste en nydelig lunsj på The Kirkwall. Steak and ale pie for mitt vedkommende, beste sausen jeg har smakt. Vi hadde god tid, så jeg bladde litt i drikkemenyen, og oppdaget at de hadde fem sider med forskjellige typer gin! Trodde skottene bare drakk whisky… Men det var bare fire sider med whisky, hehe. Måtte jo selvsagt prøve en lokal type: Johnsmas. Den var riktig god.
Gin og tonic
På hjemturen så vi desto mer, da overfarten var i stålende sol. Praktfulle klipper, og ikke minst “The old man of Hoy” – som visstnok er en utfordring for klatrere. Vel bekomme, sier jeg – men det var et flott syn.
I dag har vi ruslet en tur i byen, og vært på The Pulteney Whisky Distillery. Det var riktig hyggelig og interessant. Dyktig guide. Denne byen har vært kjent for å eksportere tønner med sølv (sild) og gull (whisky) – sjøveien, siden det tidligere ikke var vei i området. Museet som dokumenterer sildefisket rakk vi ikke å besøke. Dette er det slutt på, men whisky produserer de fortsatt, og har gjort det i et par hundre år – med unntak av forbudstiden, som varte ganske lenge her.
Nå sitter vi på toget tilbake til Inverness. Det blir bare et kort stopp også denne gangen, vi skal tidlig opp i morgen for å rekke toget til York. Evensong i York Minster bør bli fint.
Nå har jeg ikke skrevet noe på et par dager, men vi lever og har det bra. Togtur fra Edinburgh til Aberdeen, vakkert landskap og strålende vær. Aberdeen er ikke på langt nær så sjarmerende som Edinburgh. Så vi har hatt noen rolige dager. Ruslet rundt i byen. Fantastisk vakker College-bygning, mistenker den kan ha vært inspirasjonen til Hogwarts. Selv om store deler av den så helt ny ut. Vi gjorde et forgjeves forsøk på å komme inn i St Nicholas-kirken, men fikk god pub-lunsj.
Kirkegården utenfor St Nicholas var interessant, også trær blir minnet
I går fikk vi også et gløtt inn i kirken – den er ikke åpen for publikum før til sommeren, men de har en liten andakt i et sidekapell hver tirsdag fem over ett, så der var vi, sammen med 4 andre. Det var spesielt, og ganske hyggelig. Deretter nok en rusletur i byen, før vi tok en titt på The Maritime museum. Det var svært så interessant, Aberdeen har jo alltid vært en fiske- og sjøfartsby, og er nåtidens fremste oljeby i Storbritannia.
Det siste bildet er dagens havn. Nå sitter vi i The First Class Lounge og venter på toget. Vi har tenkt oss til metropolen Wick, med stopp for lunsj i Inverness. Fortsettelse følger, men denne dagen blir stort sett tilbragt på toget. Det er langt til Wick. Ti poeng til den som gjetter hvorfor vi drar dit….
Dette begynner å bli en tradisjon. Men å reise i påskeuka, er langt fra noen tradisjon. Mannfolket har vel ikke hatt noen fridager i påsken på det han kan huske. Men i år dro vi trøstig i vesterled i purkotten på morgenen på påskeaften. For min del etter vakt langfredags kveld, som var ganske travel, så det ble en kort natt.
Men vi kom oss av sted, med tog til Gardermoen i halvåttetiden. Til tross for at mitt forrige innlegg handlet om miljøvennlig ferieplanlegging, var det denne gangen få alternativer til å fly til og fra bestemmelsesstedet. Tog ti Nederland for nærmeste englandsbåt, ville blitt altfor tungvint. Man kan jo håpe på at et grønt skifte fører til gjenoppliving av båttrafikken over Nordsjøen, jeg forestiller meg at det er enklere å lage et miljøvennlig passasjerskip enn et fly. For ikke å snakke om hvor mye mer komfortabelt det er. Frokost på Gardermoen
Rekesmørbrød på Fiskeriet, som så lekkert ut, men var en skuffelse. Rekene var på langt nær så gode som de ser ut, og de lå på en 2 cm tjukk blings av gammelt brød med et tjukt lag ganske ekkel margarin på. Prisverdig å bruke opp brødet selv om det ikke er aldeles ferskt, men da er det en fordel å skjære en mye tynnere skive – og kanskje riste den litt? Eller man kan lage krutonger av det. Selge det til full pris på denne måten, er ikke bra. Jeg spiste de fleste av rekene og satte igjen det meste av brødet, så det ble matsvinn uansett, men da kan de jo skylde på meg.
Flyturen gikk knirkefritt, og snart satt vi på en trikk på vei inn til et meget vårlig Edinburgh. Påskeliljer i grøftekantene og blomstrende kirsebærtrær. Jeg med mine to ullgensere var snart tilnærmet kokt, så jeg var glad for å skifte til t-skjorte da vi fant Hanover 71 suites. Her bor vi på et fint rom med god seng – og ikke så bråkete som jeg fryktet. Hanover street er en travel sentrumsgate. Jeg var tom for strøm, og tenkte å lade både meg og mobilen etter turen, men oppdaget jo fort at det jeg hadde glemt var britisk strømadapter. Jeg har jo ganske mange etterhvert… Men måtte kjøpe nye, jaja, kunne glemt verre ting. Må jo virke fordyrende at alle biler og alle elektriske dingser må lages spesielt for britene? Raringer…
Så det ble en tur til byen. Nye sko til mannfolket, adaptere til begge og deretter lunsj. På Makar´s Mash Bar. Uformell gastropub med høyt støynivå og nydelig mat. Tripadvisor var vår venn, som så mange ganger før. Mannfolket spiste lammeskank og jeg spiste pulled pork og drakk sider. Deretter orka vi ikke stort mer, og har kvara oss på rommet og lagt litt planer for dagen. Vi har tenkt oss i St Giles i dag, hvor de spiller Te Deum av Britten i høytidsgudstjenesten, og i kveld har vi billetter til de underjordiske katakombene i gamlebyen. Det blir spennende. Vi skal bo her til i morgen, hvor vi da setter kursen er fortsatt ikke bestemt.
