Kategoriarkiv: livet

Stuff

Publisert av
Svar

Jeg bor i et hus med mye ting og tang. Her har mine foreldre bodd siden 1964, og da min far flyttet til mindre leilighet, kunne han naturligvis ikke ta alle greiene med seg. Så her har det vært – og fortsatt til en viss grad er – fullt fra kjeller til loft av “stuff”.

Inspirert av datter som ordna opp i alle familiens mange spill, og i kokebøkene mine, som nå står på rad og rekke, ordna etter tema og tørket støv av – og en god del kastet (hæ, husker ikke hvor jeg har fått den fra og har aldri sett i den)…. Har jeg nå tatt en skuring i resten av de to skapene hvor kokebøkene står.

Noen greier er i bruk, noen greier har affeksjonsverdi, men mye står bare og samler støv. En kurv og tre store bæreposer er nå samlet opp for overlevering til gjenbruksbutikken (heretter kan det samle støv i skapene til noen andre), og ukjent mengde er kastet.

For en lettelse.

Dåpslue til Jens

Publisert av
Svar

Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.

Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.

Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.

Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.

Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.

Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.

Interrail i koronaens tid – Tallinn

Publisert av
1

Vi fikk frokost på båten, med et ledsagende glass musserende vin – frokosten var dog ikke så god som på Commodore Class hos DFDS. Rusla i land og tok en taxi til kontoret som leier ut leiligheten. De var ytterst profesjonelle og forekommende, bagasjen ble trygt oppbevart hos dem inntil vi kunne sjekke inn. Offisielt klokka fire, men de hadde leiligheten klar allerede halv to Da hadde vi i mellomtiden rukket en rusletur i byen, en utmerket lunsj på Rataskaevu 16 – hvor vi overraskende nok fikk bord til tross for at vi bare dumpa inn. Nydelig mat og fantastisk service, ikke rart de har klatret på listene til Tripadvisor. En av de siste kommentatorene skrev at de ble servert av Ron Weasley – det samme tenkte jeg da vi ble tatt i mot av denne mannen, ganske slående likhet 😀

Etter lunsj hentet vi koffertene og tok en taxi til leiligheten, til tross for at det bare var 600 m. 600 m bratt oppoverbakke med tunge kofferter fristet ikke.

Andreassen sperret øynene opp da vi kom inn i leiligheten, og utbrøt: Her kan vi holde KONFERANSER! Det kan vi nok. Naboene er parlamentet og den franske og den tyske ambassaden.. Her er det en kjempestor stue med spiseplass til 8, gedigen sofagruppe, to store soverom, bad, toalett og badstu. Men det er strengt forbudt å bråke, røyke eller miste nøklene. Vi får prøve å la være med det.

Litt avslapning tok vi oss tid til, før vi ruslet ned for å se på den ortodokse katedralen som er et av Tallinns landemerker. Den var gedigen, og det pågikk en messe med særdeles vakker sang. Vi ble ikke lenge for vi fikk påpakning for at vi ikke hadde munnbind. Vi må bli flinkere til å huske på det i butikker og andre innendørs steder. På restauranten ble vi avkrevd koronasertifikat. Det er jo betryggende.

Vi rusla nok en tur for å bunkre opp til valgnatta, og har bestilt pizza til levering på døra. Får håpe den dukker opp, begynner å bli sulten.

Ellers har vi funnet ut at det antagelig er umulig å komme seg gjennom baltikum med tog. Da er det tilnærmet svindel å selge interrailbilletter til disse landene? Riktignok har vi fått advarsler om dette på Togferie-gruppa på FB, men det er jo ikke sikkert alle interrailere er innom der.

Det pågår et gigantisk jernbaneprosjekt for å få gjort noe med dette, men det er ikke planlagt ferdig før om noen år, og har vel nå fått seg et skudd for baugen med koronaepidemien, og særlig Estland er bekymret for at sporet vil gå gjennom viktige naturområder.

Så vi må nok krype til korset og ta en buss eller to. De er heldigvis billige, men vi kommer nok til å se mindre av særlig Litauen enn det vi hadde tenkt og håpet. Vi tenker å komme oss over til Polen og over på toget. Så får vi se. Nå skal vi i alle fall breie oss i denne gedigne leiligheten til torsdag.

Idefix

Publisert av
Svar

Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet “tur”, hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.

.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Publisert av
Svar

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Femte organistgilde

Publisert av
3

Vi gikk for et italiensk tema denne gangen, og jeg har hatt det riktig morsomt med forberedelsene. Riktignok hadde jeg tatt meg litt vann over hodet med hensyn til hvor mye håndarbeid som faktisk var involvert her. Først serverte vi ymse smågodt – antipasti. Mortadella, østers, parmaskinke og melon, oliven, småtomater med mozzarella og basilicum, dadler med chevre og bacon.Mortadella på skjæremaskinen…(hvis du er matinteressert, kan du klikke på bildet to ganger og få opp en større utgave)

Deretter var det hjemmelaget ravioli med røkelaks og safranhollandaise:

Hovedretten var osso buco med risotto alla milanese og smørdampede erter. Italienerne serverer ellers aldri risotto eller pasta som tilbehør, det er en egen rett. Men dette er unntaket som bekrefter regelen, slik gjør de det i Milano, og det er en god kombinasjon.

Desserten var cannoli, inspirert av gudfaren

Med syltet appelsinskall og mørk sjokolade.

Forsamlingen ser blidere ut enn i fjor – de var blide både da og nå og gjorde ikke skam på maten.

Livets gang

Publisert av
1

Som jeg skrev i årets nyttårsbetraktning har vi hatt mange dødsfall i familien på slutten av året. I dag tok vi farvel med min onkel Walter. Det var en fin og rørende og svært vemodig stund.

Walter var en nordnorsk naturkraft, jeg har kjent ham hele livet. Han kunne kunsten å bli forarget med et glimt i øyet, og det gjorde han ofte. Jeg glemmer ikke da han i ungdommen brakk tåa i en improvisert turnoppvisning på familietur- foreviget på film av en annen onkel, og alle lo og trodde han bare hadde ramla på en dum måte. Det likte han dårlig.

Eller da han flytta til Ringsaker og spurte etter tørrfisk på butikken, og de lurte på hva slags hund han hadde. Eller da jeg kom i tenåra og begynte med sminke og festing – denslags gikk jo ikke an, og det fikk mine foreldre høre. Men jeg tror han hadde svært få uvenner til tross for forargelsen – det er ikke mange som gjør ham det etter.

Han var usedvanlig barnekjær for en mann av hans generasjon. Han var alltid den som gikk og bysset på de minste skrikerungene så foreldrene skulle få seg en matbit og en prat i familieselskaper. Ikke mindre omsorgsfull ettersom de vokste til, noe dagens bisettelse gav et sterkt vitnesbyrd om . Varme og personlige taler fra datter og barnebarn, vakker sang fra et annet barnebarn, som åpenbart har både gehør og en dybde i stemmen som man sjelden hører hos en tenåring. Likevel synger hun sopran i skolekoret fortalte hun. Hva tenker sangpedagogene på Stange på?

Min medfølelse til de som har mistet en perle av en mann, far, svigerfar og bestefar – oldefar rakk han ikke å bli. Han etterlater seg et tomrom i familien også for oss i den litt videre krets.

Fred med hans gode minne.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Et år med mange begivenheter – og forbausende lite blogging. Årets største begivenhet kom tidlig, lille Johanne ble født 6. februar. Alle mine barnebarn er så langt født den 6. i hver sin måned – fortsett sånn, jenter, greit å huske på 😀 Mannfolket og jeg fikk nyheten da vi kom hjem fra København, etter en tidlig ferietur med besøk i Dronningens by. Siden jeg hospiterte på radiologisk avdeling, skled jeg greit inn på barselavdelingen da nurket skulle hjem også. Noen fordeler og hvite klær skal man ha. Og jeg har lært litt om ultralyd i år, takk til alle snille folk  på den avdelingen. Jeg kommer plutselig tilbake 😀

Mannfolkets tredje organistgilde gikk også av stabelen i februar.  Hummersuppen slo ekstra godt an, men ingen gjorde skam på resten av menyen heller. Neste gilde er allerede planlagt i februar. Jeg planlegger en liten overraskelse av ikke kulinarisk art, hehe.

Vi fikk gavekort i operaen av jentene i fjor og 😀 og var også på La Cenerentola. En fin tur til Oslo.

I mars kjøpte jeg meg robotstøvsuger – en investering som kan anbefales. Har i alle fall aldri vært såpass støvfritt her…

I april blogga jeg ingen ting, men da Solveig og jeg var på brukt- og antikkmesse i Vikingskipet, startet kniplehistorien. Jeg har alltid tenkt at dette er noe jeg kunne tenke meg å lære – og i år har jeg gjort det. Det var jo egentlig litt av en historie.  Så jeg gjøv løs og kniplet dåpslue til Johanne, før jeg egentlig visste hva jeg gjorde i det hele tatt. Her har hun akkurat fått den av. Definitivt ett av årets beste øyeblikk:18740642_10155566531776833_3438691826365199117_n

Etter kniplekurset hadde Solveig og jeg fått blod på tann, og tok en pilegrimstur til Vadstena. Det hadde vi det aldeles kjempefint og bodde som grever. Noen tid senere bodde vi ørlite mindre fasjonabelt, men i verdens beste soppskog, og var med på knipletreff på Eda. Definitivt et år i kniplingens tegn. Mange hyggelige møter i cavakniplefrueforeningen også. Mangelen på sommerferie i år ble gjort opp for på høsten, først en uke i total latskap og avslapning i Tyrkia i oktober – aldeles vidunderlig, dernest årets juletur til Praha med to døtre. Vi hadde det kjempefint som alltid, spilte spill, shoppa, drakk øl og shoppa litt mer – og noen kniplinger fikk jeg også sett. Jeg pleier å si at julemarkedet i Praha er oppskrytt – men styr unna turistplassene, gå i kjelleren på Betlemska. Der er de ordentlige greiene.

Jula har forløpt roligere enn vanlig for mitt vedkommende. Det store familieselskapet første juledag orka jeg ikke – alt for kort forberedelsestid. Så det ble julemiddag og førstejuledagsmat for de nærmeste. Alle døtrene har vært hjemom i kortere eller lengre tid, alle barnebarna har vi sett – og alle er friske ved inngangen til et nytt år. Stort mer kan man ikke forlange.

Og hva er planene for neste år? Interrail i mai er allerede bestilt. Tidlig ferie planlegges. Jeg kommer til å fortsette å kniple – og melde meg inn i husflidslaget. Der blir det kniplekurs til våren. Jeg var så lettsindig at jeg ga en kniplet duk til Ringsaker kirke – til bruk i sakristiet. Der er det jo bare prester, tekstlesere og kirketjenere som setter sine bein – så jeg tenkte det var ikke så farlig om det var en elevøvelse. Ganske mørkt inni der også. Men nå har de bedt meg kniple duk til hovedalteret – så jeg må jo i det minste legge noen planer. Tenker det må bli en tredelt duk – så de enkleste kniplingene bør jeg klare å begynne på i år. Så får vi se etter hvert. Jeg er også nå den lykkelige eier av fem knipleputer – takk til Anna, Gunda og Trond 🙂

I følge min 87 år gamle far, har jeg skaffet med en skikkelig pensjonisthobby.

Godt nytt år til venner og kjente i fjern og nær.

 

Siste dag av kortur til England

Publisert av
Svar

(bilder som vanlig klikkbare for større versjon)

Hjemreisedag, men først skulle det synges i St. Sepulchre without Newgate. Aller først skulle det spises frokost. Køen i hotellets matsal fristet ikke, mannfolket og jeg bestemte oss for å finne et annet sted å spise. Dessverre hadde researcheren gjort en dårlig jobb denne gangen, jeg fant ikke igjen den frokostrestauranten jeg hadde blinket ut for en stund siden, så vi endte med å dumpe inn på Garfunkel, wpid-20150525_093443.jpgda menyen så fristende ut. Mannfolket spiste Classic breakfast (speilegg, bacon, pølser, tomat, sopp og tomatbønner) og syntes dette var helt greit. Jeg var ikke fullt så fornøyd. Hadde bestilt Eggs Benedict. De var kalde, servert på et stykke tørt brød (det skal jo være toasted muffins), og Hollandaisen var så langt fra hjemmelaget som det er mulig å komme, minte om tubemajones. Æsj. Da kelneren kom og spurte om alt var ok, sa jeg som sant var at maten var kald. Jeg ble tilbudt ny mat, men siden vi hadde venta en evighet i første omgang, avslo jeg det. Vi hadde bestilt Large Americano pga at det stod i menyen at da fikk man “unlimited refills”. Vi ba om påfyll en hel gang, men fikk ingenting. Juicen var ok da. Moralen er – sjekk Tripadvisor eller spør kjentfolk.

Men så skulle det synges. Nok en vakker kirke, med fortrinnlig akustikk. Organistene var litt skuffet over at orgelet var elektronisk – de hadde innsamlingsaksjon i menigheten der for å få restaurert sitt orgelklenodium fra Harrison&Harrison, men for tiden var det ikke i bruk. Det synes bak hodet på mannfolket, og er et orgel fra tidlig i forrige århundre 🙂

wpid-20150525_111704.jpg wpid-20150525_111742.jpg wpid-20150525_111656.jpg wpid-20150525_111713.jpg

Konserten gikk bra – tror det er den beste vi gjorde på turen (med unntak av “Immortal Bach” som var surere enn noensinne). Det var også den konserten med færrest tilhørere – tror det var 2 eller 3 som ikke var medbrakt av oss. Jaja. Hva skal man med publikum, siterer mannfolket en eller annen dirigent. De ødelegger jo bare akustikken. Nå bør vi i alle fall være godt forberedt før siste runde i Domkirken på torsdag.

Så var det buss til Gatwick og snuten hjemover. Vi fikk ganske god tid på flyplassen, og siden det tross alt var 30 års bryllupsdag (den gedigne middagen i går var jo egentlig tatt en dag på forskudd…), fant jeg det passende å spandere noen godsaker på mannfolket – at det lå en østers- og champagnebar rett utenfor utgangen må jo være et tegn…

wpid-20150525_174908.jpg wpid-20150525_174913.jpg

Østers til mannfolket, foie gras til meg. Sprudlende dråper til begge.

Turen hjem gikk greit, om enn litt forsinket – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂