Vi fant shuttlebussen til Tivoli, og ruslet derfra ca 900 m til hotel Guldsmeden. Dette er et ganske sjarmerende hotell på Vesterbrogade. Bildene over (klikkbare bilder i dette innlegget) er fra bakgården i hotellet. Og under ser du senga. Himmelseng med kuskinn, fint skal det være.
Hotellets konsept er økologisk. Ingen minibar, spar på vannet og økologisk matservering. Rommet vender dessverre ut mot gaten, så vi kan ikke åpne vinduet pga trafikkstøy – men med vinduet lukket går det greit å sove. Vi lufta godt ut først.
Deretter var det selvfølgelig Tivoli som stod øverst på listen. Dette er og blir et sjarmerende sted. Toppen på søthetsskalaen dennegangen var påfuglmamma som gjette sin lille kylling…
Frokosten (som danskene kaller det),, ble inntatt i Grøften, og desserten på Plænen
Og nei, frokosten var ikke bare flytende, mannfolket spiste kalvelever, jeg spiste terteskjell med hønse- og aspargesfrikasse. Jeg holdt meg unna akevitten, men det var jo et staselig akevittstativ?
Etter en siesta på rommet, var vi klare for dagens musikalske høydepunkt – Ein Deutches Requiem av Johannes Brahms, framført i DR koncerthuset, av DR Symfoniorkesteret, DR KoncertKoret. Solistene var Dorothea Röshmann og Audun Iversen, sistnevnte hadde hoppet inn på kort varsel da den opprinnelige solisten var blitt syk. Den Københavnske halsesyge er visst et kjent fenomen blant sangere. Det var en stor opplevelse. Og først nå forstår jeg hvorfor Brahms har kalt dette Ein Deutches Requiem. Det er fordi dette er slett ikke noen klassisk katolsk dødsmesse. Det skal jo være en sjelemesse, en bønn for en avdød. Brahms’ stykke er mer til trøst for de levende, og det sies at inspirasjonen var hans egen sorg over vennen Shcumanns og hans mors død.
En fantastisk konsertsal med spesiell arkitektur og fantastisk akustikk.
Vi tok metroen tilbake til Kongens Nytorv, og var blitt ganske sultne. Tripadvisor på mobilen finner restauranter folk skryter av i nærheten av deg på et blunk. Vi ruslet uvitende inn på Kong Hans’ Kælder. Som viste seg å være langt fra noen upretensiøs kjellerrestaurant som vi hadde sett for oss. Her var det stramme tjenere som geleidet oss til et stilig bord med fotsid, kritthvit duk, og tilbød et glass champagne. Deretter fikk vi en serie med små amuse bouche (eller hva det heter, jeg er vanligvis ikke så fin på det) som omfattet østers, vaktelegg, og små posteier med det mest eksklusive innhold. Først deretter fikk vi presentert menyen. Vi valgte begge piggvar bakt i saltdeig med champagne- og kaviarsaus, ledsaget av en flaske vin av kelnerens anbefaling.
Dessverre var jeg litt for befippet til å ta bilder av alle de lekre småtteriene vi fikk først. Men her er piggvaren, som ble servert i to omganger. Hele den innbakte fisken ble trillet fram til bordet vårt, tjeneren åpnet den med kirurgisk presisjon, og danderte en bit til hver (bildet til venstre) med champagne – og kaviarsaus. Resten av fisken gikk tilbake til kjøkkenet, og kom tilbake da vi hadde spist opp den første biten – i fasongen til høyre. Der har fisken fått selskap av blomstrende syre, en liten stripe potetmos og en pure med erter og noe annet som jeg ikke helt kan sette fingeren på . Du slette tid så godt det var. Mannfolket fikk et utvalg oster til dessert. Jeg knabbet en bit eller to og klarte å søle på den plettfrie duken.
Et minneverdig måltid, prisen blogger jeg ikke om. Men det var verd det. En utrolig opplevelse, bare å se servitørene i aksjon var jo rene balletten. Og så hyggelige og forekommende som de var. De fleste ganske unge, men her var folk som kunne sitt fag, inklusive å få gjestene til å føle seg hjemme.
Den snørrhovne kelnerstilen er åpenbart gått av moten, og takk for det. Mannfolket og jeg spiste en gang for ca 25 år siden i Annen Etage, den gangen Oslos fornemste restaurant – og ble behandlet som hår i suppa av en umåtelig snørrhoven kelner. Vi gikk aldri dit mer.
