De av dere som ikke har sikret dere billetter til Den Norske Operas utsolgte framføring av Tryllefløyten, kan nå trøste seg med at den ligger ute på NRK2 i seks måneder framover. 

Jeg er så heldig at jeg HAR billett, julegave til meg selv og mannfolket fra meg, billetter til 14. januar, da vår venn Bernt Ola Volungholen debuterer som Papageno. Men gleder kan man ta på forskudd, det er i alle fall bedre enn å ta sorgene på forskudd. Så jeg koste meg med denne på TV i går. De som har lest bloggen min før, vet at dette er min favorittopera, som jeg har blogga om mange ganger før – så jeg var jo kjempenysgjerrig også, har lest stort sett gode kritikker av denne oppsetningen.

Noe av det mest interessante med denne operaen er jo nettopp alle fortolkningsmulighetene. Regissøren har denne gangen for det meste vektlagt det komiske, men uten å overdrive, slik det dessverre ble gjort i Ringsakeroperaen sist. Aktørene er gjort til eventyrfigurer/romvesener med fantastiske kostymer – bortsett fra Tamino, som er romfarer og ser ut som et ordentlig menneske, og Papageno, som nærmest ser ut som en gorilla. Dette er vel helt i tråd med originalen, som også helt klart er et eventyr som speiler kampen mellom forskjellige krefter i tilværelsen, Tamino er mennesket, og Papageno den litt mer primitive utgaven. 

Noen friheter har man tatt seg, særlig tekstlig, og på mange måter tonet ned «prøvelsene» og lagt ting nærmere opp til vår tids tanker om mangt og mye. Blant annet har man gjort som Ingmar Bergman og gjort Nattens Dronning og Sarastro til Paminas fraskilte foreldre. Og Papageno sier mot slutten – til stor latter fra salen – dere trenger ikke elske hverandre, eller bo sammen – men dere må jo SNAKKE sammen, for barnas skyld.

Å gi Atle Antonsen rollen som Papageno var muligens et dristig grep. Men det har utvilsomt trukket en del folk i operaen som ikke ville gått dit ellers? Og det funker bra. Han skal jo først og fremst være morsom, og det klarer han. Selv i mine øyne (som ikke er noen blodfan av Antonsen). Han synger akseptabelt også. Ellers hadde det neppe fungert. Man kan jo høre – særlig i duettene med Pamina (som synger aldeles vidunderlig) – at det er en grunn til at folk går på skolen i mange år for å bli operasangere, men det er ikke plagsomt eller ødeleggende på noe vis. 

Det eneste som egentlig ergret meg var at de hadde fjernet klokkespillet, og i stedet gitt Papageno et par maraccas. Hallo? Hvorfor? Han ser selvsagt komisk ut der han står og rister på dem, men det hadde han klart like godt med en spilledåse. Og klokkespillet ER jo der. Vi hører det jo. Det har jo et musikalsk poeng. 

Nå gleder jeg meg om mulig enda mer til å oppleve dette på scenen! Fra kongetribunen!