Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.
Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.
I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂
hit gikk vannet ved flommen i 1709
Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.
I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.
alle bilder er klikkbare for større versjon
Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…
I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.
Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.
Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.
Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.
Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?
Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.
Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.
Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.
I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»
Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.
Vi var her på tampen av koronapandemien, og syntes det var en fin by. Så nå er vi her igjen, med seks dager til rådighet.
Turen i går var ikke så mye å blogge om. Tog til Gardermoen, grei flytur til Riga, det er ganske kort. Vi tok bussen til sentrum og gikk til leiligheten, som er fin. Rusla i nabolaget og spiste lite minneverdig mat på et bråkete sted. Men vi ble da mette.
I dag har vi vært forfulgt av lykketreff. Begge hadde sovet ganske dårlig, gamle folk i uvante senger. Det tar litt tid. Jeg sov ganske godt på morgenkvisten, så det var ikke særlig liv i noen av oss før sånn i ellevetida. Da gikk vi ut og fant en frokostrestaurant heller enn å lage noe selv. Det var også ganske bråkete og lite minneverdig, men derfra gikk det bare oppover. Været er fint. Litt kjølig men sola skinner. Vi har en fin leilighet på loftet ved siden av en nydelig park. Vi rusla i retning gamlebyen som er rett ved.
Kom over tilbud om sightseeingbuss som gikk om 10 minutter, og fikk en fin rundtur i Riga med kommentarer på norsk – de hadde alle skandinaviske språk. En god måte å få en viss oversikt over stedet man besøker – som regel. Vi var uheldige i Leipzig, men har ellers syntes slike turer er verd pengene som en introduksjon. Et av stedene som ble kommentert under turen var sentralmarkedet. Det holder til i noen store haller som ble brukt som hangarer for luftskip i tiden rundt første verdenskrig. Nå selges det fisk og grønnsaker og egentlig alt mulig inni og rundt der. Et fascinerende sted.
Deretter rusla vi litt mer, satt på Alchymist Bar og bestemte oss for å sjekke om det var mulig å få noe mat på restaurant FOREST som ligger like ved der vi bor. Vi hadde sjekka menyen og hadde begge lyst på steinsoppravioli med trøffelsaus. Vi fikk bord selv om vi ikke hadde bestilt, og mannfolket klarte å overtale meg til å gå for deres syv retters meny med vin. Jøje meg.
Det var mye og veldig god mat. Selv jeg som vanligvis ikke klarer mye mat klarte meg fint gjennom dette. Ikke noe så overveldende ut på fatet, og det tok jo sin tid. Kjempegodt. Vi trilla hjem og hadde tungt for alle trappene opp til femte etasje. Nå later vi oss. I morgen skal vi i operaen, så får vi se hva det ellers blir til.
Som sagt var soppen i sin spede begynnelse for 2 uker siden. I dag fant vi mer, nok til to soppsmørbrød til de iherdige damene. Du verden så godt! Tror det er den beste soppen jeg har smakt – i tillegg til at den er svært pen. Vi får nok ta flere turer, men nå kommer brennenesla også, så neste gang trenger vi hansker, og det vil bli vanskeligere å finne herlighetene. Men dette var gøy, da. Ikke hver dag man oppdager noe helt nytt i vår alder.
Har ikke fått så mye omtale. Har jo hatt en del planer. Noen av dem er satt ut i livet. Det er jo litt rart, men ganske godt å slippe å henge i klokkestrengen, stå opp når jeg vil, gjøre hva jeg vil og forsøke å legge opp til at i alle fall noe av det er fornuftig.
Hadde en aldeles nydelig tur til Malta – behørig blogget – en del syprosjekter er realisert. Organistgilde i havn, den ukentlige kohortmiddagen går sin gang. Og sist, men langt fra minst – vi har fått et nytt barnebarn – det syvende i rekken. Lille Oline.
Nå står snart tur til Riga for tur. Gleder meg til det. Har også søkt sommerjobb – for første gang siden studietida. Sykehjemslege – ferievikariat – i Haugesund. Der har jeg aldri vært, så det kan jo bli interessant.
Ellers er jeg – som de fleste andre – bekymret for verden. Altfor mange idiotiske gamle gubber i altfor farlige maktposisjoner rundt om. Det er vel ikke så mye man kan gjøre med dette – annet enn å gjøre sin avsky kjent, kjøpe kortreiste produkter og håpe det beste.
Jeg har gjort en større investering. Skandinavisk produsert ny seng. Med elektrisk regulering. Min kjære bror lurte på om jeg var blitt så gammel at jeg trengte sykehusseng. Jeg tenker at jeg er blitt så gammel at jeg fortjener å ha det komfortabelt. Lei av den utrangerte sovesofaen jeg har sovet altfor lenge på. Forhåpentlig klarer vi å få den på plass. Med litt hjelp.
I dag har jeg vært på sopptur. Først i et aldeles forferdelig terreng (skal ikke gå der mer)hvor vi ikke fant en dritt, men deretter fant vi en mye mer idyllisk tursti, hvor vi faktisk også fant det sagnomsuste skarlagen vårbeger. Aldri hørt om, men det har jo tatt helt av i soppgruppene på Facebook. Grunnen til at jeg aldri har hørt om den er nok at den først ble godkjent som matsopp i 2019, og mine soppkunnskaper er i utgangspunktet fra ca 1965. Med litt oppdatering underveis, naturligvis.
Men jeg sier ikke hvor vi gikk. Det var nok litt tidlig, siden vi bare fant disse tre småtassene
Hadde ingen veldig strukturert plan eller meny denne gangen. Gikk litt for «husets favoritter», selv om desserten ble samma som i fjor, og suppa har de også fått før. Den er god, da. Traktkantarellsuppe. Mye traktkantarell i skogen i fjor, og jeg vet hvordan jeg skiller den fra giftslørsopper.
Deretter var det min mors tunfisksalat. For anledningen forfremmet til skalldyrsalat, da det var en del eksklusive ingredienser oppi der.
Rakk ikke å ta noe bilde av hovedretten, da dette var kveldens travleste tid – få grønnsaker, poteter, saus og kjøtt ferdig samtidig. Sausen var Solveigs gråmusseronsaus – den var fortrinlig, selv om jeg ikke tror jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke. Hovedretten var Beef Wellington. Brukte sånn bortimot Anovas oppskrift. Indrefileten fikk to timer i Sous vide i går – 52 grader. Pakket inn i sennep, duxelles og serranoskinke i dag, lagde rough puff til å pakke den i. halvannen gang vanlig oppskrift funka bra til ca 2 kg indrefilet. Tok litt mer enn 10 min i ovnen på 225 grader, så jeg var redd den var overstekt, men den var perfekt. Takk og pris. Man vet jo aldri.
Desserten var Charlotte Malakoff som i fjor, så jeg poster ikke bilde av den- Tror alle kara ble mette. De var blide og satte igjen rikelig vin og andre godsaker til kokka. Tusen takk 🙂
Dette bildet har jeg ærlig og redelig knabba, da min pai/quiche også denne gang ble borte før jeg fikk summa meg til å knipse den. Har blogga oppskriften før.
Her kommer noen flere tips. For dette er jo veldig anvendelig og har mange variasjonsmuligheter.
Men først og fremst – da jeg nylig var på Malta i selskap med en venninne som er koldjomfru og har jobba mange år med mat, så tilbragte vi selvsagt en god stund i en fantastisk butikk som solgte all slags kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte meg en paiform med løs bunn. Den er 5 cm høy og 25 cm i diameter. Hvorfor er det umulig å få tak i dette i Norge? Hittil har alle paier jeg har laget måttet serveres i forma, fordi det er umulig å få den ut uten å ødelegge den. Paiskall er skjøre. Har EN form fra før med løs bunn, den er ganske liten, og alle det er mulig å få tak i er svært lave. Så denne er gull. Ser jo mye bedre ut på bordet om paien er hel og ligger på et fat.
Paibunn. Denne gangen gikk jeg for rough puff som i oppskriften. Den hevet seg for mye og krøp litt ned fra sidene til tross for et opphold i fryseren. Skal være tilstrekkelig hvile og kjøling som forhindrer nedkryping. Tenker kanskje vanlig paideig (smuldre smøret mer, gjerne i kjøkkenmaskin, og den hever seg fint lite) er like bra. Og hvis du vil redusere fettinnholdet, kan en god del av smøret erstattes med kesam. Sånn til hverdags.
Fyllet består av egg, matfløte og masse ost. Man kan redusere ostemengden, gå for mager ost om man vil, men ellers kan man jo putte hva som helst i denne. Min er vegetarisk med kun spinat, løk og hvitløk – men er er det jo bare fantasien som setter grenser – rester av kjøtt eller fisk kan puttes i, bacon, grønnsakrester, fantastisk måte å bruke opp og drøye små rester av diverse som fins i kjøleskapet. Og om du ikke får tak i like fin paiform som jeg har slått kloa i, så kan paien utmerket spises fra formen 🙂
Nå har vi diverse lekre oster som mannfolket har fått i gave på kjølerommet, så jeg tenker de skal bli til pai heller enn å stå der til de er inntørka og må kastes.
Foranledningen til restene er min kjære far som ble 95 for noen dager siden – her lurer han på hvor det blir av kakespaden. Han liker kake.
Nå har vi roa ned, ikke hatt veldig store planer, kun rusla rundt i Valletta og glodd. Det kan også anbefales. Været har vært nydelig, så vi har kost oss på benker i parken, nippet til glass i sola, og i går hadde vi bestilt bord til lunsj på The Rooftop Restaurant. Den ligger rett ved der vi bor – vi har jo bodd midt i smørøyet – og der var det fint. Riktig dag også nydelig vær.
Vi bestilte Seafood Tower. Der var det mye godt. Utsikten var formidabel. Det er også tydelig at byen holder på å rigge seg til for å feire St Paul. Paulus led skipbrudd på Malta sånn ca år 60, kristnet befolkningen og er en av deres viktigste helgener. Han har en stor feiring tidlig i februar, så hadde jeg visst det, hadde jeg antagelig utsatt turen et par uker. Men vi har fint lite å klage på- vi har hatt en strålende ferie. I dag har vi også bare rusla rundt, sett oss om i noen av de gatene vi ikke har vært i før, drukket øl i Lower Barakka Gardens, og spist på Gambit igjen. Jeg gikk nok en gang for pasta, men raviolien med røkt svinekjøtt likte jeg ikke. Skulle bestilt samme som sist, det var kjempegodt. Solveig bestilte lam, og det var godt. Jaja.
Da kom vi oss til Gozo. Værmeldingen var flott, men vi pakket regncape for sikkerhets skyld, og planla å være borte hele dagen. Så vi stod tidlig opp, helte kun i oss en kaffekopp, og la i veg mot Upper Barakka Gardens. Der går det en heis ned til havnivå (og det er ganske mange meter). Vi fant hurtigbåten som tar deg til Gozo på under en time. For det meste langs nordkysten av Malta, så det var fin utsikt og rolig sjø. Gynga litt siste biten inn mot Gozo.
Vi hadde kjøpt en kombibillett som inkluderte en hop on-hop off busstur på øya. Egentlig hadde vi tenkt å spise frokost i Mgarr, men plutselig var vi ved GGantija tempelpark. Dette er verdens nest eldste menneskeskapte rituelle byggverk. Det er eldre enn pyramidene, men det fins visstnok noe i Tyrkia som er enda eldre. Dette her er fra ca 3600 f Kr og er imponerende. Flott museumsbygg i tilknytning, deretter en vandring rundt selve tempelområdet. Vi glemte helt hvor sultne vi var.
mænn og kjerringa?store rumper var visst på moten da ogspina bifidaDe hadde karies da og
Vi hadde noen minutter til neste buss, så vi gikk en tur i byen for å finne noe å spise. Kjøpte drikke i en butikk, og et underlig bakverk med rømme og ost av en ungarsk dame som ikke snakket særlig engelsk. Det var godt, da. Vi satte oss på en benk i nærheten av busstoppet og ventet at bussen snart ville komme. Vi trodde vi ville se den når den kom, men den var nok allerede på stoppet som vi ikke så bak et buskas, så plutselig gikk den. Jaja. Fins verre ting enn å sitte på en benk i sola og spise frokost mens man venter på neste. Det var en snau halvtime. Neste stopp var en turistfelle av en butikk, så vi brukte bare de ti minuttene bussen stod der og kjøpte inten ting.
Et utrolig vakkert og fascinerende sted. Vi ble værende en god stund.
Deretter fant vi ut at det var bare 850 meter til neste stopp, så vi bestemte oss for å gå, i stedet for å vente på bussen. Det var en fin spasertur i nydelig vær og vakkert landskap. Neste stopp var Ta`Dblegi crafts village. Vi var ikke veldig imponerte. Dette er nok en turistfelle, og nå var det utenfor sesong. Vi hadde håpet å se kunsthåndverkere lage ting, men det var det lite av. Kun i keramikkverkstedet var det aktivitet. Vi fikk kjøpt noen håndlagde kniplepinner da, men var ikke spesielt imponert over plassen. Vi bestemte oss for å avslutte turen i Victoria – eller Rabat, som lokalbefolkningen visstnok kaller den. Det var tid for middag, vi fant et sted med grei mat og ikke altfor høy musikk, hvor vi dessuten kunne sitte inne. Det var begynt å bli kjølig og ikke minst blåse en del.
Vi rusla en tur i byen, så nok en vakker kirke, og gikk en tur opp på Citadellet, hvor museet var stengt, men det var fortsatt aktivitet i kirken, og fullt mulig å rusle en tur på murene. Det var vakkert i kveldsbelysningen.
Vi hadde egentlig billett til siste båt hjem til Malta, men det meste var nå stengt, vi begynte å bli slitne både i hodet og beina, og tok bussen til havna. Vi ankom akkurat i det båten gikk, en time til neste. Men det viste seg å være uproblematisk å endre billetten, så vi slo ihjel den timen med en gin&tonic i en småluguber bar på kaia. Halvsov på båten hjem, nå var det jo mørkt og ikke så mye å se på. Heisen opp og hjem i huset. Nå lakker det mot slutten av ferien. Vi har ingen store planer for de siste to dagene, får se hva det blir til
Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.
Deretter var det lunsj på et ganske ærverdig sted
Mandeltre med lun plassering hadde begynt å blomstre
Før vi forlot Rabat, så vi også på restene av en romersk villa, funnet under rester av en muslimsk kirkegård – her ligger historien lagvis…
