Juletur til Praha

Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.

Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.

Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa

Juletur til Praha

Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.

Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.

Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.

Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂

De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?

Juletur til Praha

Endelig! Pandemi og beinbrudd har satt en stopper for turen de siste to årene, men nå kom vi i vei. Tidlig av gårde med toget mandag morgen, grei tur og ved lunsjtider var vi installert i en ganske spesiell leilighet i Vinohrady- distriktet i Praha. Vi fant selvsagt veien til Lokäl fortere enn svint, for å opprettholde tradisjonen med øl og strikketøy

På kvelden hadde Kjersti klart å spore opp en pubquiz, så dit satte vi kursen om kvelden. Vi gjorde det dårlig, men hadde det skikkelig gøy. Deretter var vi blitt slitne og sultne, og gikk for McDonalds i leiligheten på kvelden. Ikke akkurat gourmet, men vi slapp å gå sultne til sengs.

I dag sov vi ganske lenge, gikk for brunsj i en restaurant i nabolaget. Det var godt. Deretter gikk vi en tur til “The other castle” – Vysehrad. Det var absolutt verd et besøk, og langt mindre turistbefengt enn den mer kjente Prahaborgen.

Etter en liten siesta var det middag på restaurant Chiaki. Japansk/asiatisk – ganske spesiell og nydelig mat.

Dagen ble avsluttet med Escape room, noe som også er blitt en tradisjon i Praha. Det var gøy, selv om vi gikk 8 minutter på overtid.

Ringsakeroperaen

Også årets forestilling har vi hatt gleden av å overvære. Årets oppsetning var La Boheme, en opera jeg har sett mangfoldige ganger, senest i september i år, på Semperoper i Dresden. Så hoppe etter Wirkola var vel kanskje bare forbokstaven.

Men den lokale utgaven gjorde absolutt ikke skam på seg. Faktisk synes jeg de var hakket bedre når det gjaldt futt og fres og visuelt inntrykk. Utrolig hva de får til på den ganske lille scenen. Fantastiske kostymer, sydd av amatører.

Solistene var både jevne og gode, alle sang fantastisk bra, ingen skurring her. Koret gjorde også en bra jobb, og orkesteret blir stadig bedre, i den grad jeg er i stand til å bedømme det. Mannfolket hadde noen bemerkninger om noen som var ekstra bra, men jeg er nok mer fokusert på helheten, og har mindre forutsetning for å bedømme enkeltprestasjoner.

Men jeg synes nok Musetta i skikkelse av Gunda Marie Bruce på en måte overtok hovedrollen her. Mimi sang vakkert, led og døde – men det var jo Musetta det var noe fres over.

Det sies at operalibretti er ikke mye å skryte av, og historiene er ofte tynne, noen ganger skrevet for at en bestemt, populær sanger skal briljere. Men det må jo være noe i historiene som gjør at noen operaer – som denne – blir udødelige.

Når det gjelder denne operaen, er det fristende å trekke inn både klasseskille og feminisme. Her er det fire menn og to kvinner som bekler de viktigste rollene. Mennene jobber med sine kunstneriske ambisjoner, og sliter med å få endene til å møtes. Mimi er en fattig syerske, og tjener for lite til å komme ut av fattigdommen. Musetta er vakker, skaffer seg “sugar daddies” som hun har liten respekt for, men som holder henne med mat og fine klær – selv om hun elsker en fattig bohem. Når hun flytter sammen med ham, og livnærer seg av sangundervisning, får hun ikke mye kred for det av sin samboer. Han har stadig liten tillit til at hun ikke kaster lange øyne på andre menn.

Mimi forsøker seg vel også på det samme livet, men vender tilbake til sin elskede bohem og tar sin død av det.

Det var ikke noe vinnerlodd å bli født som kvinne – eller i fattigdom – på den tida. Muligens ikke nå heller.

Bravo til Ringsakeroperaen, dere gjør en kjempejobb på svært mange områder.

Om jeg skulle ønske meg en ting, var det teksting. Det er ikke verken dyrt eller vanskelig. Det var knapt mulig å få med seg et eneste ord av teksten i denne forestillingen, og her er det jo mange morsomme poenger. Jeg antar det var mange i salen som kjenner denne operaen dårligere enn meg og kunne hatt stort utbytte av å humre over fleipingen bohemene i mellom – og ikke minst for å kunne holde tråden i hva som skjer. Her sang en av sangerne på svensk – mens de andre sang norsk oversettelse. Hva med å synge alle operaer på originalspråket, også er i Innlandet? Og vise oversettelsen på en egnet skjerm?

Hjemtur og bedring. København.

Fergen fra Rostock kom ganske sent i havn i Trelleborg. Vi hadde bestilt rom på Palm Tree Hotel. og kan berømme dem for servicen Det ringte en hyggelig dame og lurte på når vi ville komme – de har ikke døgnåpen resepsjon, så hun var bekymret for om vi ville rekke det. Det viste seg å være litt usikkert, vi visste jo ikke hvor lang tid det ville ta å komme seg fra kaia til hotellet.

Det viste seg å gå bedre enn vi hadde trodd. Avgangen var ikke en vaklevoren trapp i stor høyde, men en helt normal landgang – takk og pris. Det viste seg å være under 200 m til hotellet, så vi rakk det mens den hyggelige damen fortsatt var i resepsjonen. Rommet var ikke stort, men helt greit, og veldig komfortable senger. Gaten utenfor var gågate, så ikke noe bråk heller. Frokosten var god, og det viste seg at avstanden til jernbanen også var bare et par hundre meter. Vi hadde debattert neste landing i Gøteborg eller København, eller eventuelt toget helt hjem Det siste appellerte ikke til meg som fortsatt ikke var så pigg at det gjorde noe. Begge storbyene hadde fine operaer på programmet – men bør en hostende kjerring gå dit i det hele tatt?

Vi landa på København. Veldig kort togtur, og vi bestilte samme hotell som på firmatur for noen uker siden. Og Cenerentola i Operaen på Holmen.

Men før vi kom så langt fikk jeg en skikkelig skrekkopplevelse. Beskrevet på Facebook allerede.

“Karma is a bitch – eller det kommer kanskje an på hva slags karma du sender ut. For noen dager siden blogga jeg om hvor tissetrengt jeg var da vi ankom Sassnitz. Det var et toalett på nærliggende buss-stasjon, men jeg var jo bekymret for at jeg kanskje ikke hadde riktig mynt for å få åpna døra. Men to unge jenter kom ut, og holdt døra åpen så jeg slapp å betale, eller bekymre meg. Men der inne i avlukket lå det en mobiltelefon på dorullholderen, som jeg antar en av jentene hadde lagt igjen. Jeg tok den med, og satte etter jentene som hadde kommet seg et godt stykke, unge og spreke som de var. Jeg ropte og skrek, men de snudde seg ikke, sikkert lært av mora si at de skal ignorere folk som roper etter dem på gata.. Men jeg tok dem igjen etter noen hundre meter, og de ble selvsagt veldig glade for å få mobilen igjen og takket pent. I dag oppdaget jeg til min skrekk at mobilen min – med alt jeg har av kort,og en del kontanter, var vekk da jeg nærmet meg hotellet. Hadde sist brukt den på Nørreport stasjon, og regnet med noen hadde nappet den ut av vesken min. Men da Roger forsøkte å ringe meg, fikk han en beskjed om at denne telefonen var innlevert til politiet på Hovedbanegården. Så jeg må jo ha greid å miste den på en måte, eller så har det vært en lommetyv som fikk akutt dårlig samvittighet (eller ble sett i gjerningsøyeblikket?) I alle fall fikk jeg den tilbake, med kontanter og det hele intakt. Sikkert politiets blideste kunde i dag. Må være karma”

Men skal ikke nekte for at jeg var temmelig gråteferdig da jeg satt i hotellets resepsjon og forsøkte å sperre alle kortene mine, regna jo ikke med å se den mobilen igjen. Mobilen er så sin sak, forsikringen hadde nok dekket tapet, men alt stress og styr med å sperre og få igjen alt man har av kort i disse dager? Men heldigvis hadde mannfolket den gode nyhet at mobilen var innlevert til politiet. Hvordan det kunne skje, forstår jeg ikke, men er bare glad for det.

Vi rusla en tur i byen – stort sett i retning av Hovedbanegården, så jeg skulle få mobilen tilbake, spiste dansk frokost på Landemærket – veldig godt, ikke veldig billig, men anbefales.

Hos politiet på Hovedbanegården blir du først sluppet inn en skyvedør, deretter saumfart av en betjent som kan åpne neste dør for deg. Han var veldig hyggelig da, og da jeg hadde framført mitt ærend, overlot han saken til en eldre kollega som fant fram både mobilen og et skjema jeg måtte kvittere på. Ingenting var vekk, verken kontanter eller noe annet, så tusen takk til en ærlig sjel som leverte den til politiet.

Fikk dusja og roa meg ned før turens siste operaopplevelse. Cenerentola – eller Askepot Ikke den hyppigst framførte opera, den er nok svært krevende, ikke minst av tittelrollen, her trengs en alt uten høydeskrekk, stort omfang og virtuos teknikk. De andre rollene er også krevende. Vi fikk et gjensyn med Astrid Nordstad som sang Rosina i RIngsakeroperaens oppsetning av Barberen i Sevilla. Her var hun en av de usæle stesøstrene, og gjorde absolutt ikke skam på seg – hoppa inn pga sykdom. Københavnsk halsesyge? I

Det var en fantastisk opplevelse. Vi har hatt mange av dem på denne turen, til tross for at lite var bestilt på forhånd. Det er ikke lurt å bli syk på turen, og det, i tillegg til litt annet om og men gjør at jeg egentlig er ganske sliten, nå når jeg endelig er hjemme igjen. Men for all del en fin tur, rik på opplevelser, ikke minst musikalske. DFDS fraktet oss hjem, lite sleping og en rolig natt på båten, selv om det var litt sjøgang.

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Dresden

Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.

Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…

Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.

Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.

Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.

Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.

Karlovy Vary

Det var litt slitsomt å komme seg dit, buss for tog skjer ikke bare i Norge, forbindelsen fra Tyskland til Cheb i Tsjekkia var nede for reparasjon. Bussen kjørte oss til jernbanestasjonen i Cheb, hvor vi hadde nærmere en time å vente. Vi googla oss til at stasjonen hadde en restaurant, så vi tenkte vi kunne nytte tida til å spise lunsj. Men dengang ei, restauranten var nedlagt. Det eneste som fantes var en ørliten kiosk/kafeteria. De hadde øl, da.

Derfra var det heldigvis ikke langt til Karlovy Vary. Taxi til Grandhotel Pupp..Derfra har vi veltet oss i luksus. Hotellet har sine røtter tilbake til 1701, byen er overklassens berømte Karlsbad, kjent for sine varme kilder, rike på mineraler og tillagt helbredende egenskaper. Under kommunismen ble de pålagt navnet Hotel Moskva, antar det var fullt av partipamper, men også i denne tida hadde de en viss andel utenlandske gjester, hjalp vel på økonomien. Krigen gjorde også lite skade.

James Bond har også bodd her – da kalte det det riktignok Hotel Splendide og flytta det til Montenegro, men det er godt gjenkjennelig, og man ser et glimt av kolonnadene hvor de fine spaserte og inntok det sagnomsuste vann før James drar til hotellet. Fra Casino Royale.

Rommet var gedigent, med gylne, lamper, gardiner og møbler Diger sittegruppe, to store senger, room service døgnet rundt, og gangavstand til alle byens severdigheter Skulle gjerne blitt en uke her, men vi hadde satt av to dager. Første dagen kom vi jo litt utpå dagen, rakk ikke så mye annet enn å beundre hotellet, en liten rusletur og en middag i den gedigne restauranten, Maten var aldeles fortreffelig. Cream soup with mushrooms, egg and potato. Helt klart en versjon av den klassiske Kulajda, men adskillig mer fancy.

Jeg bemerket dette til den svært hyggelige og språkmektige kelneren, og spurte hva slags urter de har brukt i den grønne urteoljen, dette smakte av adskillig mer enn dill. Men det var selvsagt en yrkeshemmelighet. Han mente det var basilikum, jeg mener også det må ha vært noe mynte. Kjempegodt var det. Deretter spiste vi konfitert and.

Ikke fullt så fotogen, men svært god og velbalansert. Mannfolket spiste også en dessert – hotellet har sin helt egne kake, som så lekker ut og visstnok var god. Jeg var mett og nøyde meg med en gin&tonic. Vi tok en tidlig kveld. Jeg benyttet sjansen til å se Casino Royale, en av de få James Bond-filmene jeg ikke har sett før nå. Jeg syntes de forlot konseptet litt med Skyfall, men her var de mer tilbake til gode gamle James.

Dagen etter startet selvsagt med en gedigen hotellfrokost. Deretter tok vi turen opp til Diana Lookout-Tower. Dit kan man gå, eller man kan ta taubanen som finnes rett bak hotellet.. Vi tok banen opp og gikk ned.

På toppen fantes selvsagt tårnet – 150 trinn opp (pust og pes), men de har heis og da. Derfra er det en fenomenal utsikt over byen og omkringliggende herligheter. Det finnes også et sommerfuglhus, en liten dyrehage og en restaurant. Vi var litt skeptiske til dyrehagen, men der var det påfugler, geiter, ponnier og griser, som alle så ut til å ha det fortreffelig, selv om de minste smågrisene så ut til å bli litt herset med av eldre søsken. Men det er vel livets lov.

Deretter rusla vi en tur i byen på jakt etter lunsj. Det var koselig å sitte på uterestaurant i sola så seint i september, selv om maten ikke kunne måle seg med hotellets på noen måte.

Så måtte vi ha en siesta, før vi spiste en tidlig middag, nok en gang på hotellet, og gikk for å høre Karlovy Vary Symphony Orchestra med en ung, polsk dirigent og en fantastisk mezzo som er en del av Semperopers faste ensemble. Dette foregikk i hotellets kosertsal, komplett med orgel og podium. Vi hørte Smetana og Dvorak, og hadde en staselig aften.

Nürnberg

Fra Heidelberg dro vi videre til Nürnberg og tilbrakte to netter på nok et B&B hotel. Nokså nødtørftige greier, men helt greit, ok senger, ingen luksus. Stusslig frokost. Første kvelden rusla vi en tur i byen og konstaterte at dette er en interessant by med mye man kan se og oppleve.

Neste dag fulgte vi ruten til en oppsatt sightseeintur som ikke gikk før om noen dager, men med google maps og Wikipedia klarte vi oss selv. Vi så først Frauenkirche – som har sitt utgangspunkt i mordet på flere hundre jøder i 1349, synagogen deres ble ødelagt og denne kirken bygd på plassen. Grøss og gru. De har i det minste anerkjent forholdet i våre dager og det er utgravinger av ruinene av synagogen. Fikk jødene skylda for svartedauen, eller hvorfor måtte de drepes? En grusom presedens i denne byen. Kirken ligger på markedsplassen, hvor det er et gedigent julemarked hvert år Det var rikelig markedsboder nå og, selv om det ikke er jul på en stund.

Det gamle rådhuset var også oppført som severdighet, men vi skjønte ikke riktig hva som var greia der. Der Schöne Brunnen var også en severdighet – regner med fargene er frisket opp noen ganger, denne er jo også kjempegammel.

Så stod St Sebald kirke fort ur. Denne er protestantisk, og gigantisk. Her satt organisten og øvde til konsert neste dag- orgelstemmer til Faures Requiem-Vi hadde tenkt å gå på konserten, men det ble av ulike grunner ikke noe av. Denne kirken var også temmelig ødelagt etter krigen, og er et av stedene i verden som har et naglekors fra Coventry. Et av verdens forsoningssteder – og denne byen som var hovedsete for nazistenes propagandaseanser er et passende sted.

Vi rundet av med keiserborgen, dit var det bratt, utsikten over byen var fantastisk. Mat ble inntatt på veien ned, før en strekk på hotellet. Vi spiste på Augustiner zur Schranke, en av de få restauranter som var åpne, tyskere har åpenbart andre spisetider enn oss. Men maten var nydelig, og du kunne få “liten porsjon”!!! Hurra! Akkurat passe til meg.

Etter lunsjpausen dro vi ut for å se på nazi-paradeanleggene. Dette er gigantiske greier, som ligger der den dag i dag. De ble ikke bombet under krigen, men tyskerne har ikke helt visst hva de skal gjøre med dette. Byens symfoniorkester har åpenbart overtatt noe av anlegget. Man har vært tilbakeholdende med å åpne det for turister/besøkende, både av frykt for at det kan bli et slags kultsted, og fordi de grusomhetene som skjedde kanskje ikke er helt egnet for overflatisk masseturisme. Det er noe på gang – vil tro at om noen finner ut av dette, så er det tyskerne. Foreløpig var det en midlertidig utstilling som gikk gjennom nazismens framvekst og utvikling på en pedagogisk måte, i en mørk og dyster hall. Selve paradeanlegget kunne vi bare få et visst begrep om fra utsiden. Stormanssgalskap er vel bare forbokstaven.

før vi dro i dag tidlig, hadde vi tenkt å spise på en frokostrestaurant i nærheten som får mye skryt p Tripadvisor. Vi var der med halvannen times klaring til toget, tenkte det var greit. Vi bestilte croissanter til meg, eggerøre til mannfolket. Når jeg lager eggerøre tar det meg kanskje 10 min. Da vi hadde ventet i 45 minutter og kaffen for lengst var kald, gikk mannfolket for å spørre om de kanskje hadde glemt oss? Verten ble sinna og sa at vi hadde så visst ikke ventet i 45 minutter, bare 40. Da ingen mat dukket opp de nærmeste minuttene heller, måtte vi bare gå sultne derifra – ikke rakk vi toget heller. Ikke gå dit…Vi måtte jo da uansett ta et senere tog, men mattilbudet på stasjonen i Nürnberg var det ingenting å si på, så vi hadde en rolig brunsj.

Nå flotter vi oss på Hotell Pupp i Karlovy Vary.

Fra Brussel til Heidelberg, med noen forviklinger

Det viste seg ikke å være så greit å ta ting på sparket som vi hadde tenkt, og plassbillett-marerittet innhentet oss i Brussel. Vi satt på stasjonen uten å ha noe sikkert reisemål, mannfolket ble sendt til billettkontoret for å forsøke å skaffe plassbilletter, for på nett ble vi bare fortalt at det skulle vi tenkt på for seks måneder siden, og via interrail-appen funka det ikke i det hele tatt. Men alle folk tar visst toget om dagen, og det er jo bra.

Vi tenkte kanskje vi kunne lure oss med Eurostar til England, eller med ett eller annet tog til Nord-Frankrike, men begge deler var fullt, utsolgt og umulig.

Så vi endte med Heidelberg som mål, jeg har vage barndomsminner om at det var en hyggelig by. Jeg er nok blitt noe mer kravstor siden da, men mer om det siden.

Toget fra Brussel var temmelig fullt, og det ble opplyst i høyttaleren at de kun hadde 3 fungerende toaletter fordelt på to av togets mange vogner.

Etter en stund ble det opplyst at nå var det bare ett igjen, og dette var også forventet snart å oppgi ånden (der Geist aufgeben…) – ikke at jeg har hørt togdoer omtalt som åndelige vesener før – så alle må vennligst gå av i Liege. Jaha. Der var i det minste en spektakulær jernbanestasjon.

Vi trøstet oss med en gin&tonic mens vi ventet på neste tog

Det var flere togbytter, og innen vi kom fram var i alle fall jeg ganske utslitt.

Det ble til at vi lata oss to netter på et ganske fjongt hotell. I følge Tripadvisor er jernbanestasjonen byens høyest rangerte turistattraksjon. Den var ikke noe særlig bemerkelsesverdig. Jeg gikk også en tur i gamlebyen, som ikke var særlig gammel — så oppholdet i denne byen var ikke så mye å blogge hjem om.