Vi har tilbrakt formiddagen med å spasere i Petrin-åsen. Vi var ikke de eneste. Tror jeg lar bildene (klikkbare) tale for seg denne gangen.
Og for de som føler for litt musikk:
Varmeste dag hittil.
5
Kategoriarkiv: gleder
Shopping, Mozart og magnolia
Formiddagen ble tilbrakt med shopping av diverse gaver. Hadde det ikke vært så mye annet å gjøre her i byen, hadde jo shoppingen i seg selv vært verd turen. Men det får holde med en formiddag. Kanskje hadde det vært noe å vurdere en juleshoppingtur i november. For det første kan man jo da få med seg noen av innendørsaktivitetene som vi ikke har hjerte til når det er så nydelig vær (vi har bare vært på ett eneste museum på to turer hit…), og dersom man har en plan og en shoppingliste, tror jeg man kan spare inn hele turen på juleshoppingen.
Et lite hageavbrekk måtte vi ha, og hadde en rolig stund i Fransiskanerhagen, en gammel klosterhage som ligger rett ved Vaclavplassen og er en oase for alle som jobber i nærheten, eller trenger å hvile slitne shoppingbein.
Her blomstret juleroser og magnolia, og folk satt på benkene og nøt solen. Mens vi satt der, hørte vi en faretruende stemme over høyttaler, og deretter en grusom sirene. Minte oss egentlig om sivilforsvarets hjemme – og vi så på klokka. Den var ganske riktig tolv. Folk, inkludert politiet som rusla forbi, leet ikke på ørene en gang, så vi ble også rolig sittende. En hver terrorist som tenker å angripe et europeisk land bør nok gjøre det klokka tolv… Jeg fikk kjøpt noe snasent sommertøy til mine søte barnebarn, og noe annet småtteri til mine døtre som passer huset og katta og sånn.
Deretter var det tid for lunsj, som vi i dag inntok på Kampa Park. Dette er en ganske eksklusiv restaurant, som nok har en av byens beste beliggenheter. Men den kan sannelig ikke måle seg med gårsdagens Terasa U Zlate Studne. Gå ikke til Kampa Park hvis du er sulten.
Ølet kom fort, brødet kom ganske fort, men så ble vi sittende og glo på elva i 40 minutter, før maten kom. En enkel pastarett som det tar ti minutter å lage, og den stod på dagens lunsjmeny. Restauranten var ikke engang halvfull og det krydde av kelnere. Så noe er feil med logistikken her. Maten var god da den endelig kom, da. Men smøret var harskt etter for langt opphold i sola…
Etter en siesta på rommet, var det tid for opera.
La Traviata, som vi egentlig hadde tenkt å se, var forduftet fra programmet fullstendig da vi skulle kjøpe billetter. Så da ble det Tryllefløyten. På “Estates Theatre” som vel er en noe mindre biscene til “Narodni Divadlo”- nasjonalteateret. Vi hadde losjeplass på første balkong. Bygningen er gammel og fornem, og antagelig noe for plysjbelagt til å være ideell for opera. Akustikken var ikke den beste, verken sangere eller musikere fikk noe gratis her, tvert om. ‘Den var bedre på hovedscenen som vi besøkte sist. Státni opera Praha har vi til gode 
.
Vi var noget forbløffet over åpningen. Som dere ser på bildet, var sceneteppet oppe. Scenen var helt bar, man så rett inn i mekanikken og alt som er bak. Etter hvert som det nærmet seg start, loffa det inn noen rødkledde dansere som ga seg til å tøye ut, skravle, og tutle rundt….Men det var en mening med det – ouvertyren ble illustrert av en utmerket ballett – og de rødkledde danserne var bokstavelig talt en rød tråd gjennom hele forestillingen. Scenografien var interessant, og fikk sikkert operaens økonomisjef til å gni seg skinnløs i nevene… Den bestod av et fargerikt tøystykke som ble heist opp og ned over hele scenen og illuderte hva det skulle være. I tillegg et par speil og to røde forheng. Og en stige.
Denne forestillingens desidert beste prestasjon var Pamina – sunget av Simona Houda-Saturova. Vi er bare stumme av beundring, særlig for hennes tolkning av “Ach, Ich fühl’s”. Her er en ung Leontyne Price på YouTube, men jeg vil påstå at det vi hørte var bedre…
Jeg har blogga om Tryllefløyten før. Dersom det er mulig å tolke noe seriøst ut av dette eventyret, ser jeg det som et monument over maskulin forfengelighet. Pamina er den som gjennomgår de virkelige prøvelsene i stykket, og hadde vel fortjent bedre enn å få den fjotten Tamino som premie – i denne forestillingen sang hun flettene av alle andre, og tok med seg Tamino og stakk, da de begynte med alt seremonitullet på slutten Hoho.
De unge damene som egentlig skulle være gutter, var også særdeles bra. Denne forestillingen hadde fortjent bedre akustikk…
I morgen er siste dag for denne gang, og vi gleders oss til å overvære Verdis Requiem i Rudolfinum. Der er i alle fall akustikken framifrå. Og en bedre bursdagsmiddag må det vel bli på meg, eller noe?
Innholdsrik solskinnsdag
Vi våknet til mye bedre vær enn i går, heldigvis. På flyet nedover møtte vi kjensfolk, og hadde avtalt å møte dem til lunsj i dag. Men før den tid, bestemte vi oss for å ta en båttur på elven. Vi valgte den søteste båten, som la til rett nedenfor hotellet. I denne bildeserien ser du både båten og to bilder av hotellet (gult). Det er en historisk bygning, nydelig restaurert etter flommen i 2003 (?) og bedre kan man ikke ha det på hotell etter mine begreper. Riktignok synes vi sengen er litt hard denne gangen, kan ikke huske at vi hadde problemer med det sist. Enten er vi blitt eldre, eller så var det bedre seng på rom 2 enn på rom 23.
Perfekt dag for båttur, vi nøt solen på dekk. Det var litt vanskelig å høre guidingen, men vi fikk da med oss det meste, og visste jo også om hva en del var fra før. Dette tok en times tid og kostet 250 lokale kroner pr. person. Verd pengene. Man kan også få lengre elvecruise med innlagt lunsj, middag eller jazzkonsert.
Deretter rakk vi en kopp kaffe, før vi krysset broen for å møte de andre. Vi la i vei mot en restaurant vi fikk et godt inntrykk av ved forrige besøk. Terasa U Zlate Studne. Er du i Praha og er været pent: gå hit! Fantastisk mat, fantastisk utsikt, fantastisk service. Prisnivået er relativt høyt for Praha, men de har en lunsjmeny til absolutt overkommelige priser. De har en “degustation”-meny med masse retter og viner til noe stivere pris, men vi fant ut at det ble for mye så tidlig på dagen. Vi hadde tross alt tenkt å spasere til borgen etterpå. Det viste seg å være lettere enn vi trodde. I restauranten tar man heisen opp til femte etasje for å komme til restauranten/terrassen. Derfra går det en dør rett ut til stien opp til borgen, og da er man jo allerede nesten oppe. Genialt! Så dette er jo det perfekte sted å kombinere med besøk på borgen. Og utsikten, da gut…
Herfra ser man hele Praha.
Denne gangen kjøpte vi billetter til en del av borgens severdigheter, og fikk tatt både St Vitus-katedralen og St Georg-basilikaen i nærmere øyesyn. Begge gjorde inntrykk – de er svært forskjellige. Også hagen, da… Det var ennå for tidlig for rhododendronblomstringen, den er nok et syn om et par uker. Men noen løkblomster var i farta, og magnoliaen…. sukk. Og masse gulveis som åpenbart var rene ugraset…
Dårligere vær i dag
Noe småregn, men jeg hadde da heldigvis med paraply. Plan om båttur på elven ble frafalt til fordel for innendørs sysler i formiddag. Vi besøkte Kommunistmuseet. Det var interessant. Vi er jo så gamle at vi husker både Prahavåren i 68 og Fløyelsrevolusjonen i 89. Men etter film og bilder å bedømme var det langt fra bare fløyel. Vi så nok av folk som ble banket opp og lempet inn i politibiler. Selv om det gikk fort når det først skjedde. Det tok ti år i Polen, ti måneder i Ungarn, ti uker i Øst-Tyskland og ti dager i Tsjekkoslovakia, stod det på en av plakatene. Anbefales for alle med interesse for den nære fortid. Og ikke minst må det være gjort en kjempeinnsats her med hensyn til restaurering og bevaring av all den flotte arkitekturen som gjør Praha til den turistattraksjonen den er. Alt var i ferd med å råtne under kommunistene – og min far som besøkte stedet da jernteppet var på sitt klammeste sa at Praha var den stussligste byen han hadde sett. I dag er det vel en av de flotteste byene man kan se – sånn rent ut fra hva som er å se på når man går gatelangs.
Lunsj på Cafe Phenix som for tiden topper listen over anbefalte spisesteder her i byen. Maten var god, stedet ligger sentralt med utsyn til elven. Ikke Prahas beste sted etter min vurdering, men verd et besøk. Nå tar vi en hvil i regnet, og dersom det ikke slutter, blir det Kafkamuseet etterpå.
Gudelige ettermiddagssysler
Forrige natt ble noe kort, så vi syntes vi hadde fortjent en siesta. Et par timers søvn gjorde underverker, så vi la ut på vandring igjen med friskt mot. Vi gikk oppover i retning borgen, og det ble temmelig varmt i motbakkene, selv om vi hadde tatt av oss det verste ift vinterklær. Det er jo nok av plasser hvor man kan leske strupen på veien opp også.
Og prisene er jo ikke egnet til å redusere tørsten. Her er det primula i alle blomsterkasser….
Vi gikk nærmest på måfå, men til slutt kom vi fram til Loreto, som er et praktfullt barokkanlegg. Og finere skal det bli, det var planer om storstilt utbedring av hageområdene. Vi tok en pause på kirketrappen og leste litt i guideboken. Loreto er naturligvis ikke bygd på en dag. Men selve hovedattraksjonen er Casa Sancta. Dette er en kopi av huset hvor Maria fikk budskapet fra engelen. Det originale (?) huset skal visstnok være fraktet til Loreto i Italia på tolvhundretallet, men kopier finnes flere steder. Den i Praha skal være spesielt nær originalen. Dette finnes inne i et annet lite hus, og er et pilgrimsmål. Innenfor finnes en praktfull barokkirke, hvor vi gikk til messe – det passet jo akkurat med tiden. Kirken var et syn og messen var flott, selv om vi ikke skjønte et ord (den var naturligvis på tsjekkisk). Flott musikk, de hadde en liten korgruppe som gjorde flott innsats, organisten var bra og presten messet vakkert. En fin avslutning på en flott søndag. Mer om Loreto i Praha kan du lese her. Hadde vært morsomt å se skattkammeret også. Der kan man blant annet se den berømte “Prague Sun”, en gullstatuett besatt med over 6000 diamanter….
I mellomtiden kan man jo høre på Magnificat – Marias lovsang. Denne utgaven sang vi i Hamar Domkor den gangen i urtiden da jeg traff mannfolket, så jeg har et spesielt forhold til denne. VI har sunget den i kantoriet også – den er fin 
Her er det vår!
Vi reiste hjemmefra i går kveld. Siden flyet til Praha gikk allerede klokka sju, tok vi ikke sjansen på å ta første tog som etter rutetiden skal være på Gardermoen kvart på seks. Vi vet jo alle hvordan NSB er… Så vi tilbragte natten på Comfort Hotel Runway. Det var helt greit, og kan anbefales som overnattingsløsning. Billig og komfortabelt. Men skyttelbussen som går rundt til hotellene koster 70 kr per person. For ca 4 km- landeveisrøveri!
Flyturen gikk greit, halvfullt fly denne gangen også, så vi hadde det komfortabelt. Landet ettertrykkelig i strålende sol. På hotellet hadde de tulla bort bestillingen vår, men vi fikk da heldigvis et rom likevel. Nå ligger vi på loftet med skråtak og bjelker. Ikke fullt så stort og fint som forrige gang, men absolutt godkjent, og vi har utsikt til elven. Jeg skrev mye om dette sjarmerende hotellet sist, og har også skrevet en strålende anmeldelse på TripAdvisor. Det mest beskrivende ordet er hjemmekoselig 
. Ingen plastblomster her: 
Dette er trappeoppgangen rett uten for døra til rommet vårt. Det er kanskje ikke så lett å se, men de lengst bort er blomstrende St.Paulia. Siden vi er litt trøtte etter turen og har vært tidlig opp, har ikke programmet vært mer ambisiøst enn å rusle rundt litt så langt. Vi spiste lunsj på en tilfeldig valgt restaurant, og var heldige denne gangen (!).
Her blomstrer det! Gleder meg til en tur til slottshagen på borgen!
Tusen takk :-)
Til både Alt Godt og C’est la vie 🙂
Hilde og Hagen: Hilde er som meg, ho bloggar om livet, hage, musikk og alt som er fint.
Yepp. Noe favorittmerkeprodukt når det gjelder parfyme eller klær er jeg helt blank på.
Men jeg liker bloggene til både Alt Godt og C’est la vie… så jeg skal svare etter beste evne:
1. Hvorfor startet du å blogge?
Jeg startet før noen andre 🙂 Jeg skrev en dagbok på nett lenge før begrepet blogg var oppfunnet, og fikk kontakt med mange andre hageinteresserte via denne dagboka. Jeg gjorde – og gjør det – først og fremst for min egen del. Og siden jeg begynner å dra på åra, så tenker jeg at i vår digitale tidsalder, så kan mine etterkommere finne ut hva mormor tenkte på?
2. Hvilke blogger følger du?
Det ligger på blogglista mi?
3. Favorittmakeupmerke?
Hallo?
4. Favorittklesmerke?
Hallo? Så lenge det passer…
5. Ditt må-ha make-up-produkt?
Nei? Makeup er ikke noe jeg må ha…
6. Favorittfarge?
Raud, utvilsomt.
Ikke helt utvilsomt, men jeg er også glad i rødt 🙂
7. Parfyme?
Til tross for apell til Alt Godt er mine favoritter fortsatt Flowers og Truth.
8. Favorittfilm?
Ahh – Gone with the Wind, og jeg er en svoren fan av alle James Bond-filmer.
9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?
Jeg vil gjerne besøke så mange land jeg kan. Har akkurat snakket litt med min yngste datter om at vi burde ta en tur til Roma sammen. Snart skal jeg igjen til Praha med mannfolket. Gleder meg til det.
10. Still og besvar det siste spørsmålet selv: Vil du noengang skrive ei bok?
Det har jeg gjort. Jeg er veldig glad i krim, og skrev en krimroman selv for noen år siden. Sendte den inn til diverse forlag og fikk oppleve hvordan de jobber. De sendte en positiv tilbakemelding med anvisninger på hva man burde jobbe med. I neste instans mente de det stikk motsatte. Gadd ikke mer, og har lagt den ut på Kindle books 🙂 Jeg fikk i alle fall mye hjelp med språk og sånt. Og nå kan i alle fall de som vil lese den her.
Prøver meg med å sende til følgende:
Ellea, Solfrid, Kirsitn, Charlotte og MonaO – så får vi se om de får det med seg. Det var langt fra ti, men jeg har jo bare en avkrokblogg 😉
Anthony Trollope
I studietiden leste jeg Trollopes seks romaner fra det fiktive grevskapet Barsetshire. Nå har jeg lest dem på nytt, og likte dem om mulig enda bedre. Trollope var en svært så produktiv forfatter, så jeg ser fram til å lese mer av hans forfatterskap. Har lastet ned et par andre på min Kindle og har så vidt begynt på “The Bertrams”. Vi får se om jeg liker den like godt som historien om folk i og omkring Barchester. Den første boken – The Warden – er visstnok regnet for den svakeste i serien. Er ikke så sikker på om jeg er enig i det, jeg har stor sans for Mr.Harding – og det er jo hovedsaklig hans historie som blir fortalt i denne boka. Og har man først lest den første, og likt den – er det lettere å komme gjennom de neste, ikke sant. Alle bøkene kan vel egentlig leses for seg, men det er en fordel å lese dem i rekkefølge, da mange personer går igjen gjennom hele serien. Og belønningen får man når man kommer til den siste – The Last Chronicle of Barset – hvor man møter igjen de aller fleste av de personene man har møtt gjennom hele serien, og da er det en fordel om man kjenner dem godt.
Karakterskildringene er Trollopes sterkeste kort etter min mening. Menneskene vi møter her er ordentllige mennesker med sterke og svake sider, svært få er pappfigurer som bare er der for å markere ett eller annet. Selv den formidable Mrs. Proudie har gode egenskaper…
En særegenhet ved Trollope som til tider kan være irriterende er at han av og til snakker direkte til leseren som forfatter – og argumenterer for dette og hint. Noen ganger er dette morsomt, andre ganger er det bare distraherende – i alle fall for en leser i vårt århundre.
Og navnebruken hans er jo også et kapittel for seg. Dr. Fillgrave (Filgrave i siste bind), Sir Omicron Pie, Mr. Nearthewinde og Mr. Closerstil, Mr. Toogood – for ikke å snakke om Bishop & Mrs Proudie….
hehe
Har du ikke lest disse, så gjør det – og helst på originalspråket.
Halinas konsert
gikk av stabelen i går. Ringsaker kantori har en usedvanlig god støttespiller i Halina Rud. Født i Warzawa, gift med en gårdbruker i Ringsaker 🙂 Hun var helt uvurderlig når det gjaldt å spore opp noter til Missa Pro Pace, som kantoriet spilte inn på CD i fjor. Som følge av denne innspillingen ble vi invitert til korfestival i Stettin – en uforglemmelig opplevelse. Og Halina var med som tolk, guide, tilrettelegger og entusiastisk tilhører.
Vi ville jo gjerne vise at vi satte pris på alt hun gjorde for oss, men alle tilbud om honorar eller i det minste dekning av reiseutgiftene ble kontant avslått. Til slutt fant vi ut at det beste vi kunne gjøre var å gi henne en konsert (og jeg er litt stolt av at det var min ide). Så det gjorde vi. Det var opp til henne om hun ville vi skulle komme hjem til henne og synge for henne og hennes kjære Ole, eller om hun ville ha det på en annen måte. Og det ville hun. Hun ville ha konserten i Ringsaker kirke (godt valg…), og inviterte massevis av venner og kjente. Så i går sang vi for en fullsatt kirke, blomster, klemmer og gode ord ble delt ut.
Det var to aviser der, så jeg håper å kunne legge inn bilder og koblinger over helga.
Etterpå var noen av oss så heldige å få være med hjem til Halina og spise en bedre middag med polske spesialiteter. Det var godt – og særdeles mektig. Mett var jo bare forbokstaven. Så i dag tar jeg det rolig 🙂
Dr. Thorne
Skal ta i meg noe av det jeg skrev om Anthony Trollope i innlegget The Warden. Dr. Thorne var ikke en av de romanene han selv satte høyest – men kritikerne har i ettertid gjort det, og ment at dette er et av Trollopes beste verk. Og jeg må bare si meg enig. Selv om man skjønner nokså tidlig hvilken vei det går, er dette en utsøkt studie i menneskers motiver og dumheter. Og Mary Thorne er så visst ingen pappfigur. Det er forsåvidt ikke Lady Arabella, Augusta Gresham eller Bridget med kjevlet heller…. Anbefales!
(og hva med Mrs. Proudie i den forrige – Barchester Towers 😉 – blir bare stadig mer imponert og får mer ut av disse bøkene nå enn da jeg leste dem for første gang for ørten år siden)