Sjette og sjuende feriedag – Dresden

Dresden er et av de stedene som gjør et så overveldende inntrykk, og er så myteomspunnet, at det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne å blogge i. En svært gammel kulturby, sentrum for musikk og kunst i hundrevis av år, obligatorisk stoppested på overklassens dannelsesreiser på atten- og nittenhundretallet. I mer moderne tid mer kjent for bombingen under annen verdenskrig, før byen forsvant bak jernteppet fram til murens fall og gjenforeningen på slutten av forrige årtusen.

Særlig bombingen i februar 1945 er omdiskutert og brukt i politisk propaganda fra alle hold. Den er fordømt som ren terrorbombing og hevn, “krigen var jo slutt likevel”. Den var jo ikke det. Vi vet nå at krigen sluttet i mai samme år, men det er ikke sikkert den hadde tatt slutt så fort dersom de allierte hadde satt seg med hendene i fanget og ventet på at Hitler skulle gi opp. Hensikten med bomberaidet var å hjelpe russernes framrykking ved å ødelegge infrastruktur og industri, for å hindre tyskerne i å sende forsterkninger til østfronten. Om de britiske soldatene som bombet selve sentrum 13. februar – eller deres ledere – også tenkte på hevn for terrorbombingen av britiske byer noen år før, vet ikke jeg. Det er ikke utenkelig. Det er i alle fall ingen tvil om at det førte til tap av mange sivile liv på en særdeles grusom måte, og tap av mange historiske bygninger i en by som var regnet blant verdens vakreste. Hevn er uansett ikke bra, two wrongs does not make one right. Engelsk Wikipedia har en god og balansert artikkel om saken.

Byen har reist – og reiser seg fortsatt fra asken. Semperoper ble gjenoppbygd under kommunistene, og ble gjenåpnet 13. februar 1985, på dagen førti år etter at den ble bombet sønder og sammen. Kun det ytre skallet stod igjen. Vi fikk en interessant guidet tur gjennom operaen før vi skulle på symfonikonsert på vår 6. feriedag. Igjen på tysk, men denne guiden snakket tydelig og ikke fortere enn at jeg fikk med meg 90 prosent av det han sa. Blant annet at Semperoper allerede var gjenoppbygd en gang. Den brant ned i 1869. Da var arkitekten, Gottfried Semper, drevet i eksil fordi han hadde deltatt i oppstanden i 1849. Sønnen ble satt til å gjøre jobben, og dronningen (dette var dronningens teater), ansatte en egen kureer som red i skytteltrafikk mellom far i Sveits og sønn i Dresden. Takket være dette eksilet, eksisterer det 3000 brev, med nitid beskrivelse av gjenoppbyggingen. Og de befant seg i Sveits. En uvurderlig kilde for gjenoppbyggingen som ble gjort etter annen verdenskrig. En annen interessant ting er at i dette usannsynlig vakre huset er det lite som er det det ser ut som. Klok av skade, ble eikeveggene som omkranset eikedørene med innfelte glasspartier erstattet med gips – malt slik at det ser til forveksling ut som eik. Selve dørene er fortsatt eik. Marmorsøylene i vestibylene er blanke og skinnende, perfekte i fargen. Men ikke av marmor. De er også utført i gips, med forskjellige intrikate teknikker for innlegg av steinpartikler og overflatebehandling, slik at det ser ut som grønn marmor. Dette var ikke for å spare penger, som guiden fortalte. Det gikk med så mange arbeidstimer av kvalifiserte kunsthåndverkere, at det ville være billigere å bestille ekte marmor. Men da ville jo ikke søylene bli like og perfekte. Her ser vi guiden vår, og til høyre noen av de grønne “marmorsøylene”. Neste bilde en detalj av en teatermaske på en stolpe.

Vi hørte årets første symfonikonsert med Dresden Staatskapelle. En fantastisk pianokonsert av Beethoven, deretter en Brucknersymfoni som jeg ikke skjønte bæret av – men orkesteret spilte flott. Og jeg er i alle fall veldig fornøyd med å ha karra til meg de to siste billettene til denne helt utsolgte konserten. Jeg kjøpte dem i april(!), og ble høylig forbauset da jeg gikk inn på nettsiden og så det var to hele billetter igjen. Jeg trykte på “kjøp” fortere enn svint, og da jeg var ferdig stod det ganske riktig “ausverkauft” på nettsiden. Fine plasser på 6. rad i parkett også. Deretter spiste vi nok en gang på Sophienkeller, de har god mat, ligger lagelig til og er en særpreget restaurant med hyggelig personale.

Neste dag var vi på orgelandakt i Frauenkirche. Denne ble også ødelagt under bombeangrepet. 300 mennesker hadde gjemt seg i krypten, kirken hadde ord på seg for å være umulig å ødelegge. Den ble nemlig også angrepet under sjuårskrigen. Jeg har glemt av hvem, men da han så kanonkulene prelle av på den runde kuppelen, sa han til sin kommandant: La det feite hodet stå – og kirken forble uskadd. Det samme skjedde under bombingen – bombene traff den runde kuppelen og endret kurs. Selve bombingen ødela ikke kirken, men den forårsaket en ildstorm i sentrum av byen, som gjorde at alle vinduene sprakk, temperaturen inne i kirken steg til 1000 grader, og sandstein – som kirken er bygd av – tåler opptil 600, før den blir porøs og smuldrer opp. Kirken sank i grus 15. februar 1945, to dager etter bombingen. Hvordan det gikk med stakkarne som gjemte seg i krypten orker jeg nesten ikke tenke på.

Kommunistene syntes nok det var viktigere å bygge opp igjen sitt prestisjetunge operahus og opprettholde sitt verdensberømte Staatskapelle enn å bygge opp igjen en kirke. (selv om Kreutzkirche ble gjenoppbygd på femtitallet). Frauenkirche lot de ligge, som et krigsminnesmerke og et symbol på vestmaktenes – og særlig britenes – grusomhet.
Tukten var streng i de dager. Mannfolket forteller meg at en gang Berlinfilharmonien og Staatskapelle Dresden begge var på turne i New York, ville berlinerne invitere sine kolleger og landsmenn på en hyggelig sammenkomst. Dette ble høflig avslått som noe som ikke kunne la seg gjøre.

Etter at Semperoper ble gjenoppbygd, oppstod et økende press for å også gjenoppbygge Frauenkriche. Foretagendet skjøt fart etter murens fall, og en lokal gruppe entusiaster ledet av trompeteren Ludwig Güttler samlet bred, internasjonal støtte. Den gjenoppbygde kirken stod ferdig i all sin prakt og ble innviet i 2005. Jeg kan huske at jeg leste en nokså nedlatende avisartikkel den gangen. Det gikk ut på at alle årene med kommunisme hadde vel fått folk til å slutte å gå i kirken og endelig innse at religion er opium for folket. Så man kunne spørre seg om vitsen ved å bruke så mye penger på å bygge opp igjen en kirke. Men den kunne vel alltids brukes til konserter.

Jeg tror ikke det er noen fare. Det var fullt hus på orgelandakt i går. Det var en meget sterk opplevelse. Først ringte fredsklokken, som de har døpt den største kirkeklokken, og all prat forstummet. Orgelmusikk, skriftlesning, bønn om fred og forsoning en salme, og mer orgelmusikk. Det gjorde inntrykk. Særlig i disse flyktningetider, og særlig etter at vi fra vinduene i Semperoper dagen før så et demonstrasjonstog av nynazister passere. Med slagord mot innvandrere og flyktninger. Noen av dem med det vi trodde var norske flagg (selv om de så litt gusjne ut) Men en tysker vi pratet med forklarte at dette var flagget til en eller annen tysk, usæl rasistorganisasjon. Jeg fikk ikke med meg hva den het – men kan de uten videre misbruke nasjonalflagget vårt på denne måten? Erna – du må protestere.

Men nå mister jeg tråden. Etter andakten fikk vi en kort innføring i kirkens historie og symbolikken i kirkerommet. Særdeles interessant – få med deg dette om du reiser til Dresden. Kirken har syv innganger – her kan du komme fra øst og fra vest, fra syd og fra nord – alle dørene er like. På alteret står et naglekors. Dette er fra Coventry Cathedral. Den ble ødelagt av tyske bomber i 1940. Denne er ikke gjenoppbygd – der har man valgt å bygge en moderne katedral i tilknytning til ruinene, som er beholdt som et minne. Noen av naglene i taket ble brukt til å danne et symbolsk kors, som siden er spredd rundt til ca 200 “forsoningssteder” over hele verden – deriblant Dresden og ruinkirken i Berlin. Ved den ene utgangen står også det korset som i sin tid stod øverst på spiret i den gamle kirken. Det ble funnet i ruinene da man startet en arkeologisk utgravning av disse i 1993. Det var forvridd og svidd – men ikke ødelagt. Det forgylte korset som kroner spiret i dag – en tro kopi av det gamle – er en gave fra det britiske folk til innvielsen. 80 % av skulpturene og materialet til alterpartiet ble også funnet i ruinene i såpass god stand at de kunne restaureres.

Veldig dårlig bilde. Det sentrale motiv er Jesus i Getsemane, disiplene som sover i bakgrunnen og Judas og yppersteprestene som toger inn enda lenger bak.

og her er Luther på sin sokkel foran kirken.

Etter andakten ruslet vi en tur over til den andre siden av elven. Her møtte vi et selsomt syn.

Denne rytterstatuen (av Ferdinand August, som konverterte til katolisismen for å bli konge i Polen, noe som ikke var så populært):

vokter over en plass som kunne minne om den flotte plassen i Bratislava, hvor operaen ligger øverst – men her så det sånn ut:

Verneverdig kommunistisk arkitektur? I alle fall en del av byens historie og et ganske talende bilde.

Ellers er det jo store deler av byen som ser ut som dette:

Vi fikk kjøpt nye sko på den lille rundturen – mannfolket trengte sko, jeg fant et par perfekte Gabor-sko til 49 EUR, hallo, sånt kan man ikke gå fra uansett om man trenger sko eller ei…

Og spiste lunsj Am Thur

I anledning kantarellsesongen kunne man få stekte kantareller med eggerøre, med kalkunfilet eller med schnitzel. Det var godt.

Vi rakk en siesta før det nok en gang var tid for å benke seg i Semperoper. Denne gangen oppe på en hylle, og vi overvar Figaros bryllup. Mine forventninger var skyhøye, det er aldri lurt. I starten syntes jeg orkesteret overdøvet sangerne til de grader, men det kom seg etter hvert. Kan hende det hadde noe å gjøre med vår plassering rett over orkestergraven, kan tenke meg at lydbildet blir annerledes i parkett. Men det ble som sagt bedre etterhvert – flotte, og svært jevne sangprestasjoner av et ganske ungt ensemble.

Scenografien hadde jeg mindre sans for. Hva som var tanken bak denne produksjonen forstår jeg ikke helt. Sangerne var utkledd dels som karnevalsfigurer, dels i tilnærmet tidsriktige kostymer og til slutt i pysjamas. Figaros bryllup kan framstilles som en ren forviklingskomedie, eller man kan forsøke å betone det som var budskapet i sin tid – en harselas med adel og privilegier som var såvidt risikabel at boken den er tuftet på ble forbudt. Eller man kan gjøre noe som ingen begriper – som her.

Nå har vi en rolig morgen før vi tar toget til Praha. Vi diskuterte om vi skulle ta en avstikker til Wittenberg og hilse på Luther og Melanchton, men det får bli neste gang. Det viste seg å bli logistisk komplisert. Så Praha – here we come.

Den forsvunne grandonkel er like forsvunnet

 

 

 

Og det til tross for at jeg stod opp i purkotten i dag og tok toget til Oslo. Kom fram kald og sulten, og fikk meg en kopp kaffe på hjørnet ved Glasmagasinet. Det hjalp, og det var fullstendig utelukket å stå ute på gata og studere google maps for å finne fram hit. Brrrrrrrrrrrrrrrr!

image

 

Det var veldig greit da, bare gå rett opp Møllergata og inn i gården i Maridalsvegen 3.

 

image

image

 

 

Du må ha adgangskort, og du får ikke lov å klå på papirene med skitne fingre…

image

image

 

Sånn ser de ut, de kommunale folketellingene i Oslo. Du er nødt til å vite hvor den/de du leter etter bodde. Det finner du i de årlige adressebøkene, så det var igrunnen greit. Mitt primære mål for turen var å finne ut når Nils Oskar forsvant fra familien – og det fant jeg ut. Det var i 1904. Han ble konfirmert i 1903, på høsten. Ved folketellinga 31. desember i 1903 er han oppført sammen med familien i Thorvald Meyers gate 33. Ved folketellinga 31. desember 1904 er familien registrert i Sandakerveien 66 – uten Nils Oskar. Hva skjedde? Det klarte jeg ikke å finne ut. Jeg bladde gjennom absolutt alle meldte dødsfall i Oslo i 1904. Han var ikke der. Og boka hadde til og med et avsnitt for folk som var hjemmehørende i Oslo, men døde andre steder i løpet av året.

De hjelpsomme folka fant også et register over utflyttede, men der var de fleste på A røska ut for det aktuelle året, så den var det ingen hjelp i. Jeg så også på en skoleprotokoll fra Grünerløkka skole – men det var ingen registreringer for aktuelle år hvor Nils Oskar kan ha gått på skolen. Det kunne jo kanskje ha sagt meg noe om hva slags person han var?

Det var vel ikke helt uhørt at folk flyttet hjemmefra etter konfirmasjonen i den tida. Men ingen av de andre gjorde det. Ved folketellinga i 1910 bor de to neste brødrene, 17 og 15 år gamle fortsatt hjemme og jobbet som visergutter. Ved farens dødsfall i 1917 er bare den eldste (altså nestemann etter Nils Oskar) registrert som utflyttet.

Hvis han stakk til sjøs – med eller uten foreldrenes velsignelse – ville ikke de fleste foreldre oppgi gutten som fortsatt hjemmehørende i familien? (regne med at han tok til vettet og kom hjem når han fikk “rast fra seg”?)

Og hvorfor flytta de akkurat det året? Var det fordi de trengte større leilighet? Ikke trolig – de var jo nettopp blitt en mindre, og det var intet barn på vei i 1904. Og det mest mystiske av alt: Hvorfor har ingen hørt om Nils Oskar?

 

 

image

 

Her bodde de i 1903, i fjerde etasje.

 

image

 

Her i Seilduksgate bodde de i 1910

 

image

 

Og her ble Nils Oskar konfirmert i 1903.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig frustrert over ikke å klare å løse dette mysteriet. Hvor kan jeg lete videre? Han kan ikke ha forsvunnet i løse luften. Det må ha skjedd noe som var såpass graverende/skandaløst/skamfullt at familien sluttet å snakke om Nils Oskar. Men hva?

Vi lever fortsatt godt i Dronningens by

(klikkbare bilder i denne posten)

20120823_060109

utsikten fra balkongen vår sånn ca klokka seks om morgenen. Jeg var bare oppe og knipset og la meg igjen til mannfolket serverte dagens kaffe og croissant et par timer seinere.

Dagens mål var Frihedsmuseet – museet for dansk motstand under annen verdenskrig. Før vi klarte å finne det, hadde vi sett både Den Lille Havfrue og St. Alban’s Church hvor vi ble høflig mottatt av en britisk dame som insisterte på å finne en guide på norsk til oss, selv om hun måtte grave dypt i sitt arkiv. Det er en vakker liten kirke, og som dere utvilsomt skjønner – den anglikanske kirkes sete i København. St. Alban sine egne jordiske levninger ligger begravet i Odense, i St. Knuds kirke, der har vi faktisk vært og beskuet dem.

Frihedsmuseet var interessant, kanskje særlig for mannfolket som har adskillig bedre kunnskaper om dansk historie enn meg, men Danmark og Norge led jo for en stor del felles skjebne under “besættelsen”, selv om det var en del interessante forskjeller. Danskene rakk jo ikke en gang å våkne før de var okkupert. I Norge var det en slags motstand, også militært. Danskene klarte å berge de fleste av sine jøder – i Norge ble de aktivt oppsport og forvist til utryddelsesleirene med god hjelp av norsk politi. Vi hadde jo vedtatt våre egne raselover (som eneste nasjon i Europa, bortsett fra Tyskland) allerede før tyskerne kom og hjalp oss.

20120823_10454920120823_104557

Vi fikk også sett vaktskiftet på Amalienborg, i selskap med ganske mange andre turister:

20120823_115558

dårlig bilde, men vaktskiftet var imponerende. Ledsaget av trommer og piccolofløyter. Piccolofløyter forekommer ikke meg særlig krigersk, men det er kanskje like bra. Det høres jo godt, og de spilte aldeles utmerket.

Deretter spiste vi dagens danske frokost på Cafe Petersborg. Vi hadde gjort hjemmeleksen og bestilte Petersborgs Platte, som gjorde et jevnt over godt inntrykk. Klok av skade sa mannfolket ja til en snaps, og servicen var aldeles upåklagelig. De serverte snapsene sine i størrelsene “alminnelig” og “fornuftig”. Mannfolket bestilte det siste, og det viste seg å være så breddfullt som det går… Jeg slapp heldigvis unna, er ikke særlig glad i snaps.

20120823_12364920120823_123656

Maten var god Smilefjes

Deretter la vi kursen mot Tivoli for en liten spasertur i den gamle have. (mannfolket har investert i “sølvkort”, så det gjør vi hver dag). På veien tittet vi på Rådhushaven. Jeg visste ikke at Rådhuset hadde en have en gang:

20120823_134653

Men man får med seg mye når man sykler! Man kan stoppe når som helst (etter å ha gitt tilbørlig tegn, selvsagt)….

Ingen sak å få brukt litt penger…

Selv om dagens plan var gratis. Mer om det seinere…

Det regnet da vi våknet i dag tidlig, men innen vi hadde fått i oss frokosten, hadde det holdt opp. Likevel var dagens første stopp Fisketorvet Shoppingsenter for å se etter ny regn-/allværsjakke til meg og skjorter til mannfolket. Vi fant ingen av delene. Jeg prøvde riktig nok en Helly Hansen regndress som var nedsatt og derfor sikkert et godt kjøp og sikkert veldig praktisk. Men svart regndress… Jeg hadde jo egentlig tenkt meg noe fancy dansk design…

Vi rota litt med vegen til dit vi skulle, og det var det nok en mening med. Jeg bråstoppa da jeg fikk se denne:

20120822_155916

eller egentlig en i noe mer oppsiktsvekkende farger, som hang ute på gata. Jeg stormet inn og sikret meg denne. Var den på salg? Ja. Var den billig? NEI – men du verden så fornøyd jeg ble… Heretter kommer jeg til å bli henrykt hver gang det regner (not..)

Vi fant jo etter hvert fram til dagens mål: Davids samling. Topper listen over “things to do” på tripadvisor, og det med rette, vil jeg si. Fantastisk! For en samling av kunst og interiør, og spesielt den islamske samlingen er jo noe helt for seg selv. Jeg tok noen bilder, som neppe yter stedet rettferdighet:

20120822_12181920120822_12190920120822_12210320120822_12292220120822_124709

Det var heller ikke mulig å få med seg, enn si studere alt som fantes der – men det går an å komme tilbake. Det koster ingenting! Samlingen er donert av høyesterettssakfører David som døde i 1960. Han etterlot seg en stor samling og en stor formue – som nok forvaltes på en god måte, siden den kan bære utgiftene med å holde dette museet åpent og endatil tilføre nye skatter.

Deretter spiste vi lunsj på Orangeriet, som ligger rett ved. Jeg har skrevet en anmeldelse på tripadvisor som nok kommer fram etterhvert – men kort fortalt var maten og beliggenheten fantastisk og servicen dårlig. Jeg mistenker at dette skyldes at vi ble regnet for svensker. Vi merket en tydelig endring i holdningen etter at vi avslo snaps til frokosten. (helledussen, klokka var ett og vi hadde SYKKEL) Min erfaring er i alle fall at vi “fjeldaber” blir sett på med overbærenhet  her i landet – som drikkfeldige og velbeslåtte barbarer, mens svenskene er noe under middels populære. (og en nordmann som avslår snaps er åpenbart utenkelig) Selv om jeg trodde at den direkte broforbindelsen og den lange tiden som er gått siden krigen ville bedre noe på dette, men det ser ikke slik ut.  Min erfaring er i alle fall at hvis man tilkjennegir tydelig at man er norsk, så er danskene veldig blide. Hvis man ikke sier noe, så prøver de gjerne å snakke svensk til deg, og ser temmelig avmålte ut…

Ellers synes jeg i alle fall selv at jeg begynner å komme meg når det gjelder dansk sykkelkultur. For en ting er å sykle rundt på grisgrendte Hedmarken, storbysykling i København er noe helt annet, og københavnerne er ikke nådige hvis man ikke følger reglene, har vi oppdaget ved tidligere forsøk. Alle dansker sykler. Stresskoffert, dress, ølvom, stiletthæler, platåsko eller 2 unger og en blomsteroppsats er ingen hindring, de suser forbi oss storøyde turister i et forrykende tempo. OOg hvis man stopper opp for å klø seg i hue, se på kartet eller beundre utsikten, avstedkommer det sinte kommentarer. Men jeg tror jeg begynner å skjønne reglene: Hold til høyre, slik at folk som har det travelt kan kjøre forbi deg på venstre side. GI TEGN! Også når du skal stoppe. Dvs. rekk opp hånden med albuen bøyd i rett vinkel. Jeg har ikke oppdaget at det spiller noen rolle hvilken arm du bruker. Det er plutselige bråstopp som ergrer folk. Og gi tegn når du skal svinge, og husk at sykkelen er et KJØRETØY. Du sykler i sykkelbanen, ikke på fortauet.

Og på veien hjem brukte jeg enda litt penger. Mannfolket måtte innom Politikens bokhandel  – og jeg kunne jo bare ikke la være å kjøpe “Ghitas roser” av Thorben Thim og Ghita Nørby- med undertittelen “Smil til dit skvalderkål”.

Dagens dose opplysning

Når jeg kjører bil, har jeg som regel radioen på P2 (og når jeg slår gras om sommeren…). Der er det mye bra å få med seg. I dag hørte jeg en liten dokumentar om Alan Turing, som jeg skam å melde ikke hadde hørt om før. For de som måtte være like uvitende som meg: Dette var en genial britisk matematiker, født 1912. Det var hans innsats som gjorde at britene under krigen klarte å knekke kodene til den tyske Enigma-maskinen. ( i tillegg til at en underbetalt kontorist hadde solgt bruksanvisningen til en person som rømte til Polen og videre til England).  Turings teorier var nok i stor grad forløperen for moderne datamaskiner.

Og han burde levd lenge nok til å få se dem. Han begikk selvmord i 1954 ved å ta en bit av et eple dyppet i cyanid. Det sies at Apple-logoen er en anerkjennelse av Turing, men i følge Wikipedia-artikkelen har Steve Jobs sagt om dette: “It is not true, but we wish it were”.

Forløperen til selvmordet var at Turing anmeldte et innbrudd i leiligheten sin. Politiet fant ut at Turings elsker var involvert i innbruddet – og på den tiden var homofili verre enn innbrudd. Turing ble dømt for “gross indecency”og behandlet med østrogen (i følge radioprogrammet). Dette gjorde ham impotent og deprimert – og framskyndet utvilsomt hans tragiske død. I tillegg til at han naturligvis ble offentlig skandalisert og mistet sitt arbeid og sine sikkerhetsklareringer – han hadde jo jobbet med topphemmelige saker helt siden krigen.

Det var sannelig godt at ingen oppdaget at han var homofil før etter krigen – ellers skal du se Hitler hadde gått av med seieren. Jeg gremmes.

Han har senere – posthumt – fått en offentlig unnskyldning for den behandlingen han var utsatt for,  men det hjelper jo ikke så mye. Han var knapt 42 år da han døde – tenk hva verden har gått glipp av?

Dag 4 i Praha. Musikalsk overdose?

I dag fant vi ut at vi skulle prøve å få billetter til Nabucco. Selv om det blir opera i morgen også. Vi fant ut på nett at det var billetter igjen, men fikk ikke bestilt så tett innpå.Så det ble en rask marsj på morgenkvisten til billettkontoret. Det var et stykke å gå, og nokså kjølig var det, så da vi hadde sikret oss billettene, gikk vi inn på Hotel Europa og bestilte deres spesialkaffe…

Gammelt og ærverdig hotell, fasaden er i art noveau-stil det er nok også kafeen. Innvendig er det visst litt av hvert. Stilig… Det er i det hele tatt mange gamle, stilige kafeer her.
Varme og gode la vi i vei for å finne Dvorak-museet:

Bare for å oppdage at det stengte for lunsj om 25 minutter. 25 minutter er jo for lite for et museum, så hva annet kunne vi gjøre enn å ta lunsj vi og? Den tapre soldat Svejk lå like om hjørnet. Et pussig etablissement med en restaurant og to små pubdeler- en røykfri og en innrøkt. Vi satte oss i den røykfrie, for såvidt vi kunne se serverte alle 3 samme mat, men til 3 x prisen i restaurantavdelingen. Gulasj…

image
For 2 porsjoner gulasj og 4 øl (de var høye og slanke, og vi måtte jo slå ihjel en hel time), betalte vi 300 tsjekkiske kroner, dvs ca 100 norske. Det var det verd.
Deretter var museet åpent. Det er et nydelig hus, ikke helt sikker på om det hadde noe med Dvorak å gjøre i seg selv. Det inneholdt en rekke bilder og dokumentasjon, samt hans skrivebord, flygel og æresdoktorkappe (Cambridge) og en konsertsal. Dvorak var en svært produktiv komponist. Han skrev blant annet humoresken jeg blogga i går og operaen vi skal se – Rusalka.
image
image

Deretter gikk vi hjem, men måtte ha nok en kafestopp på veien. Tid for en strekk før kveldens og dagens høydepunkt – Nabucco – på Statni Opera. Et fantastisk hus som jeg snek meg til å ta noen bilder av Fremragende akustikk og en strålende framføring. Vi la oss med musikk i hodet…
Eksteriørbildet under er riktignok av Narodni Divadlo – nasjonalteatret – hvor vi skal se Rusalka. Vi gleder oss til det!

image

image

image

image

image

image

Dårligere vær i dag

Noe småregn, men jeg hadde da heldigvis med paraply. Plan om båttur på elven ble frafalt til fordel for innendørs sysler i formiddag. Vi besøkte Kommunistmuseet. Det var interessant. Vi er jo så gamle at vi husker både Prahavåren i 68 og Fløyelsrevolusjonen i 89. Men etter film og bilder å bedømme var det langt fra bare fløyel. Vi så nok av folk som ble banket opp og lempet inn i politibiler. Selv om det gikk fort når det først skjedde. Det tok ti år i Polen, ti måneder i Ungarn, ti uker i Øst-Tyskland og ti dager i Tsjekkoslovakia, stod det på en av plakatene. Anbefales for alle med interesse for den nære fortid. Og ikke minst må det være gjort en kjempeinnsats her med hensyn til restaurering og bevaring av all den flotte arkitekturen som gjør Praha til den turistattraksjonen den er. Alt var i ferd med å råtne under kommunistene – og min far som besøkte stedet da jernteppet var på sitt klammeste sa at Praha var den stussligste byen han hadde sett. I dag er det vel en av de flotteste byene man kan se – sånn rent ut fra hva som er å se på når man går gatelangs.

Lunsj på Cafe Phenix som for tiden topper listen over anbefalte spisesteder her i byen. Maten var god, stedet ligger sentralt med utsyn til elven. Ikke Prahas beste sted etter min vurdering, men verd et besøk. Nå tar vi en hvil i regnet, og dersom det ikke slutter, blir det Kafkamuseet etterpå.

Gudelige ettermiddagssysler

Forrige natt ble noe kort, så vi syntes vi hadde fortjent en siesta. Et par timers søvn gjorde underverker, så vi la ut på vandring igjen med friskt mot. Vi gikk oppover i retning borgen, og det ble temmelig varmt i motbakkene, selv om vi hadde tatt av oss det verste ift vinterklær. Det er jo nok av plasser hvor man kan leske strupen på veien opp også.

139140

Og prisene er jo ikke egnet til å redusere tørsten. Her er det primula i alle blomsterkasser….

126

141

Vi gikk nærmest på måfå, men til slutt kom vi fram til Loreto, som er et praktfullt barokkanlegg. Og finere skal det bli, det var planer om storstilt utbedring av hageområdene. Vi tok en pause på kirketrappen og leste litt i guideboken. Loreto er naturligvis ikke bygd på en dag. Men selve hovedattraksjonen er Casa Sancta. Dette er en kopi av huset hvor Maria fikk budskapet fra engelen. Det originale (?)  huset skal visstnok være fraktet til Loreto i Italia på tolvhundretallet, men kopier finnes flere steder. Den i Praha skal være spesielt nær originalen. Dette finnes inne i et annet lite hus, og er et pilgrimsmål. Innenfor finnes en praktfull barokkirke, hvor vi gikk til messe – det passet jo akkurat med tiden. Kirken var et syn og messen var flott, selv om vi ikke skjønte et ord (den var naturligvis på tsjekkisk). Flott musikk, de hadde en liten korgruppe som gjorde flott innsats, organisten var bra og presten messet vakkert. En fin avslutning på en flott søndag. Mer om Loreto i Praha kan du lese her. Hadde vært morsomt å se skattkammeret også. Der kan man blant annet se den berømte “Prague Sun”, en gullstatuett besatt med over 6000 diamanter….

I mellomtiden kan man jo høre på Magnificat – Marias lovsang. Denne utgaven sang vi i Hamar Domkor den gangen i urtiden da jeg traff mannfolket, så jeg har et spesielt forhold til denne. VI har sunget den i kantoriet også – den er fin Smilefjes

Barnemordersker, skjeletter og Goethe

Når skjeletter ramler ut av skapet, er det sjelden en hyggelig foreteelse. I Åsnes kommune kom det et halshugget sådant opp av jorda for litt siden.

Billdet er lånt av Glomdalen, som forteller den tragiske historien om barnemordersken Anna Østmo. Hun drepte sitt nyfødte barn, sydde det inn i madrassen og tilsto da det ble funnet pga stanken som oppstod. Nå får hun forhåpentlig en grav på kirkegården – slik hun hadde ønsket. På hennes tid fikk ikke slike syndige kvinner komme i vigslet jord.

Anita henviser også til denne siden. Det er trist og hjerteskjærende å se hvor mange av de dødsdømte som ble dømt for fødsel i dølgsmål eller barnemord.

Omtrent på samme tid blir en annen Anna – Anna Catharina Höhn – dømt og henrettet for samme forbrytelse i Weimar. Dette kan hun takke innenriksministeren for- Johann Wolfgang von Goethe. Hans stemme for dødsstraff avgjorde saken, og i egenskap av innenriksminister stod han for et stort sikkerhetsoppbud ved henrettelsen, for å avverge eventuelle protester. Dødsstraff for slike forbrytelser begynte heldigvis å bli upopulært, begge disse Anna’ene var blant de siste som ble henrettet for dette. Goethe var åpenbart en intelligent mann, han har hatt stor betydning for tysk og europeisk kultur – men det er noen sider ved mannen som har vært godt gjemt fram til nå. Han har nærmest vært kanonisert – av nazistene, kommunistene og frimurerne – i den grad at særlig nazistene redigerte hans brev og etterlatenskaper slik det passet dem, og disse redigerte “sannhetene” har blitt videreført fra ett forskningsprosjekt til et annet. Først etter jernteppets fall er originalpapirene tilgjengelige for utenlandske forskere. Den amerikanske professoren Daniel Wilson skrev i 1999 en bok som vakte allmenn oppsikt i Tyskland. Den er ikke oversatt til verken norsk eller engelsk så vidt jeg kan finne – men noe omtale finnes. Det går fram av Goethes brev og etterlatte papirer at han i egenskap av innenriksminister infiltrerte studentmiljøer og “hemmelige klubber” (disse florerte i stor grad på denne tiden) med betalte spioner, for å avsløre eventeulle opprør i emning (minner om noen som prater om krigen mot terror i dag kanskje?). Spesielt dette, og den klare parallellen til kommunistregimets bruk av spioner, er bakgrunnen for diskusjonen som oppstod i Tyskland i kjølvannet av boka. Goethe solgte også fanger – småkårsfolk som var dømt for mindre forbrytelser – til engelskmennene, disse trengte folk til å sloss i sine opprørske kolonier. Han slo hardt ned på lovlige protester som bønder og leilendinger organiserte mot ulovlig utbytting. Kanskje var han et barn av sin tid – men alt dette ble også sterkt kritisert i samtiden- så det blir antagelig ikke helt riktig å kalle mannen en humanist og forkjemper  for demokratiske idealer, slik det i stor grad er blitt gjort. Som de fleste folk – “store” som “små”  – hadde han utvilsomt både lyse og  mørke sider. Det burde være interessant å studere alle sammen?

Jeg har ikke lest så svært mye verken om eller av Goethe, kun “Faust” og noen småstykker fra tysktimene,  så her gjør jeg som Hjorthen og uttaler meg friskt om ting jeg ikke har rede på. Men det er interessant å grave etter informasjon, jeg har forsøkt å angi om ikke alle, så i alle fall mange lenker og kilder – og man lærer mer av selv å skrive ned sine tanker.

Goethes kvinnesyn og kvinneforbruk gjør meg både trist og kvalm. Han var stadig “forelsket”, og brukte sine svermerier i det han skrev. Den kvinnen han hadde det lengste forholdet til var Charlotte von Stein – en gift kvinne, mange år eldre enn ham selv. Forholdet skal etter sigende ha vært platonisk, og da Goethe ble opptatt i frimurerordenen, ga han de hvite kvinnehanskene han fikk til henne. Disse skal visstnok gis til en dydig kvinne man nærer respekt og aktelse for, men man kan jo spørre seg hvor alvorlig Goethe egentlig tok frimureriet. Det er jo mulig at dette kun var nok en spionasjearena for ham – han ble aldri noen ihuga eller flittig frimurer. På den tiden var Frimurerlosjen kun ett av de mange hemmelige selskaper Goethe i kraft av sin stilling måtte holde et visst oppsyn med.  Forholdet til fru Stein ble etter hvert en truende skandale, og Goethe rømte til Italia. Der traff han den unge og frodige Christiane Vulpius, som han flyttet sammen med og fikk flere barn med. Kun en sønn levde opp. Christiane var en fornuftig, praktisk og handlekraftig kvinne- Goethe kan antakelig takke sin skaper for at han fant henne. Hun var imidlertid uten utdannelse og kom ikke fra noen fin familie, så han kunne ikke ta henne med i de finere forsamlinger. De var jo ikke gift heller, før etter mange år. Og hun fikk en dårlig lønn for å ha viet livet sitt til den store mann – da hun lå på dødsleiet stakk Goethe av, han nektet å besøke henne og gikk ikke i begravelsen heller. Sykdom og død var åpenbart ikke noe for ham.

For et års tid siden skrev jeg en liten omtale  av boka til Roger Aase om frimurerne. Det hadde kanskje vært rimelig ogå å skrive litt om hvordan de presenterer seg selv, tenkte jeg – og bladde denne uka litt i deres storstilte jubileumsbok “En lysets orden”. Det er en ganske kjedelig bok, full av selvskryt og glansede bilder som man vel kan forvente av en  slik publikasjon, men noen blaff av selvinnsikt finnes sannelig, med røtter hos nettopp Goethe: (Sitat fra boka “En lysets orden” – som du kan lese på bokhylla.no – side 78)

“…noe Goethe hadde gitt genial form i “Faust”. Det er blitt sagt om dette diktverket at det inneholder hele frimueriets “vesen”. Hovedpersonen, Faust, representerer det enkelte menneske og det søken etter sin bestemmelse. Djevelen, (Mefistofeles) har inngått et veddemål med Gud om hvem av dem som skal vinne Fausts sjel. Den sprenglærde Faust har studert alle vitenskaper uten å ha funnet svar på livets gåte og inngår en pakt med sin skygge – Mefistofeles, som vil lede ham. Fausts liv blir en ekskursjon gjennoom tallrike yrker, eventyrlige opplevelser og djerve ambisjoner, inkludert forførelsen av et uskyldig pikebarn. Hvis suksess i handlingens verden hadde vært det saliggjørende, som Faust er inn på, ville djevelen ha vunnet veddemålet. Men Fausts onde ånd blir snytt for byttet, for til slutt blir Fausts sjel ført bort av engler, enda han for sent har innsett sin brøde. Gretchen er blitt vanvittig og befinner seg i himmelen. Da lyder det et kor fra oven:

Wer immer strebend sich bemüht

Den können wir erlösen

Fordi Faust har gått i seg selv, oppnår han å bli gjenforent med Gretchen som symboliserer kjærligheten ,det guddommelige prinsipp. Han har fått se lyset og er vendt tilbake til sitt opphav. ”

Unnskyld meg, men her ser ialle fall jeg Mefistofeles som fadderen og alle de merkverdige opplevelsene og krumspringene han tar Faust med på som en klar parallell til alt det tullete de driver med i losjen. Man oppnår ingen innsikt eller personlig vekst ved å stenge seg inne og lukke seg ute fra folk med feil kjønnsorgan, feil tro eller feil meninger – tvert om.  Og kvinnesynet her er jo bare til å få vondt i magen av, men det var antagelig ikke annet å vente på syttenhundretallet, dette var nok gjengse holdninger og ikke noe Goethe fant på selv. Åpenbart har saken med barnemordersken gjort et visst inntrykk – til tross for at Goethe sendte henne i døden. De lærde litteraturhistorikere er visstnok ganske enige om Gretchen-motivets opphav. Eller var han så kynisk at han gjorde det for å få en mer dramatisk slutt på sin litterære historie? Hvem vet. Dette store epos tolkes i alminnelighet som en fortelling om mannens evige streben mot større forståelse av sannheten, og dette gjør at Gud til slutt vinner, alle feiltrinn underveis tilgis fordi målet var edelt.

Hensikten helliger midlet, kvinner er forbruksvare – men til slutt er det likevel hun som skal redde ham, med sin enkle, trofaste og altovervinnende kjærlighet?

(hmmm…jeg må ha gått glipp av noe helt vesentlig her…)Les den (eller se den flotte operaen hvis du ikke orker en slik murstein), og tenk selv. Selvsagt var perspektivene på mangt og mye annerledes enn i dag da denne ble skrevet – ikke minst er vel kvinner i dag i alle fall i navnet anerkjent som mennesker. Bortsett fra i frimurerlosjen og lignende mannsbastioner naturligvis.

A propos kynisk omgang med gamle bein- frimurernes jubileumsbok bekrefter også at her i huset bruker de knokler og beinrester av døde mennesker til selskapslekene sine.

Dette er faktisk i strid med norsk lov. Jeg tviler på at dette er rester av henfarne frimurere som har testamentert sitt legeme til slik bruk. Dersom de har gravd dem opp på nedlagte kirkegårder (som Roger Aase forteller det går rykter om), er dette i  så fall forbudt – det er ganske strenge regler (forskrift til lov om kirkegårder) for hva som skal gjøres med oppgravde bein – jfr funnet i Åsnes. Det er også i hehold til Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik forbudt å bruke menneskelig vev til kommersielle formål. Rene underholdningsformål står det ingen ting om – det var kanskje for grotesk til at lovgiverne tenkte tanken. Underholdning er vel også kommersiell, særlig når den koster så mye som den gjør i dette huset…

I forskningsetisk bibliotek finnes også en interessant artikkel om “Etikk og gamle skjeletter”. Heller ikke denne forfatteren later til å ha tenkt tanken på at det finnes en rekke slike “samlinger” som absolutt ikke brukes til forskning, men som rekvisitter i selskapslekene til en lukket gruppe menn. Verken sektens prester, politifolk, jurister eller øvrige medlemmer later til å se noe galt eller uetisk i dette. Vi får håpe de losjene som er bygd de siste åra – etter at disse lovene ble vedtatt – i det minste bruker plastskjeletter. Det vil jo i så fall gi  “ritualene” deres det komikkens halloweenskjær de fortjener.

Jeg for min del vil i alle fall gjerne kremeres når den tid kommer,  det burde sikre mot at jeg blir brukt til forskning eller underholdning, slik at min aske kan komposteres i fred under en rosebusk. Før det kommer så langt, ser jeg imidlertid gjerne at eventuelle brukbare deler blir overlatt til folk som fortsatt lever og trenger dem. Jeg har forsåvidt heller ikke noe i mot å bli brukt til forskningsformål, så lenge ikke dette strider mot mine etterlattes ønske om en anstendig bisettelse – de får ha det siste ordet her.

Nå har jeg skrevet mye stygt om stakkars Goethe. Hans litterære geni er allment anerkjent og ubestridelig. Men det må være lov å si at han kanskje hadde noen dårlige sider likevel (jfr den hjemlige Hamsun-debatt). Selvironi (?) haddde han også, han  var vel omtrent 50 da han skrev denne. Selv om det ikke hindret ham i å forelske seg nok en gang i en tenåring da han selv var over 70.

Diktene taler vel for seg selv – og kan tjene som en vakker aftensang:

Wanderers Nachtlied:

Der du von dem Himmel bist,
Alles Leid und Schmerzen stillest,
Den, der doppelt elend ist,
Doppelt mit Erquickung füllest;
Ach, ich bin des Treibens müde!
Was soll all der Schmerz und Lust?
Süßer Friede,
Komm, ach komm in meine Brust!

Ein Gleiches:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

http://www.youtube.com/watch?v=d2NWqF9eDXo