Strasbourg

Vi har nå tilbrakt to dager i denne fine byen. Dessverre en halv dag med høljende regn, men en hvil er heller ikke av veien når man er på tur.

20180509_1046166920603341556590014.jpg

Jeg var flittig på toget..

Og i Strasbourg fantes en kniplegate, men noen kniplere så vi ikke. 20180509_1546343887404755265239283.jpg

Men vi så en veldig flott katedral. Det astronomiske uret var under reparasjon. Vi var også innom en annen kirke og hørte en vakker messe.

20180509_1634264990581050052413267.jpg20180509_1635017708281733909243445.jpg20180509_1635215714363726369489754.jpg20180509_1637067577332011192631986.jpg20180509_1551165719279631824293261.jpg

Katedralen var storslått og imponerende, et kniplingsverk i stein.

Mannfolket forsøkte seg på eisbein – aldri mer, sier han 20180510_2020396246033157469529315.jpg

Og på stasjonen har de et piano til fri avbenyttelse

20180511_0936296466652448215921524.jpg

På vei til Salzburg

Det ble en musikalsk avskjed med Wien. Skapelsen i går, framført av et tysk kor og et tysk ungdomsorkester på turné, som de avsluttet i Wien. Vi fikk litt bange anelser og skumle minner om det tyske koret vi møtte i Stettin for mange år siden – gjennomsnittsalderen så ut til å være høy. Men ingen fare, de sang meget bra. Rent og presist. Ungdommene var også flinke, og flotte solister hadde de og, så vi hadde en storartet aften.
I dag var vi tilbake til messe klokka 10.15. Det var ikke dagens første messe, vi ble møtt i døra av en prosesjon av søte og stivpyntede barn som nok feiret sin første kommunion.
20180506_1014156390941726936686944.jpgMozart

Det var ikke hele koret i aksjon i dag, “Vokalensemblet” talte 36 medlemmer. Det var stas å høre på.

Vi bodde aldeles fortreffelig på Smart Apart i Wien, det skal vi huske til en annen gang. I Salzburg har vi brukt bonusen fra hotels.com til luksushotell, vi er spent på det.
Nå duver vi gjennom vakre landskaper og ser fram til å hilse på Mozart, skjønt han er jo ikke borte fra Wien heller – hvor han vel tilbrakte en stor del av sin karriere.

En musiserende dag…

Det startet allerede med frokosten. Hotellet hadde ikke inkludert frokost, så vi tenkte det var like greit å slå to fluer i ett smekk, satte oss på direkte tog til Dresden kvart over ni, og inntok restaurantvognen. Tyske restaurantvogner er noe annet enn automaten til NSB, det skal være visst. Her er det hvite duker, stramme kelnere, nytraktet kaffe og kald eller varm frokost. Vi bestilte omelett med ost, juice, kaffe og en ørliten sekt. Fint skal det være. 20180430_0919304291127286057283915.jpg

Godt var det og.

I Dresden var været litt mer kjølig og blåsende enn i Berlin, men fortsatt fint. Vi var ikke helt fornøyde med hotellet sist vi var i Dresden, vi bodde på et IBIS-hotell av aller nødtørftigste slag. Nå gikk vi for en litt bedre utgave, litt nærmere stasjonen, og fant fram uten problem. Det gjorde at vi rakk orgelandakt i Frauenkirche klokka tolv. Der har vi vært før, en fantastisk kirke. Og Dresden er en fantastisk by.   20180430_1157114481016646084536741.jpg20180430_1154116837991881069759954.jpg20180430_1157173877636571935653333.jpg

Deretter var det naturligvis tid for lunsj, og litt mer musiserende vin…

20180430_1302026653177438817530517.jpg20180430_1312596818568246758366271.jpg

Dette er kalveragout med asparges og aspargesmuffin(!) Det var godt, men aspargesmuffins tror jeg ikke blir den helt store hit…

Deretter var det tid for litt shopping for min del. Trengte noen strikkesaker, og titta etter knappenåler. De jeg bestilte fra Rito før jeg dro, var jo en fiasko, så de blir returnert. Men her fant jeg små metallnåler med dråpeformete hoder, mer skånsomt for fingrene enn de vanlige metallnålene. Jeg har noen fra før, og vet at de er bra.

En siesta på rommet ble det også tid til, før kveldens forestilling i Semperoper. Otello.

20180430_1826453160775444256808143.jpg20180430_1820432397406505767028182.jpg

Et storslått bygg og en storslått opera. Med en særdeles internasjonal besetning. Fantastisk, russisk sopran som Desdemona, fenomenalt kor, og orkesteret her er noe for seg selv. Vi var helt henførte. Alle mannfolkene sang også bra, men jeg trodde ikke helt på den amerikanske Otello, han virka som en skikkelig dust (men det er han jo egentlig også). Med kulemage,  Trump-sveis og litt tafatt framtoning,  jeg fikk ingen illusjoner om den store sjøhelt for å si det sånn. Men det var kanskje meningen?  Han sang veldig bra, da, det skal  han ha. Men framstod mer som ussel konemishandler enn stor krigsherre. Kanskje det var derfor Desdemona reiste seg og gikk, og smelte igjen døra etter at hun var kvalt? (og fortsatte å synge!) Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk der, hun burde gjort det lenge før, spør du meg. Men musikalsk sett var det en himmelsk opplevelse, et absolutt musikalsk høydepunkt, helt oppe blant de aller beste operaoppsetninger jeg har sett.

De to forestillingene vi har sett så langt illustrerer veldig godt at det er mer enn musikken som spiller inn. Gårsdagens oppsetning av Don Giovanni var også svært bra. Regien var uvanlig. Ut fra kostymene, vil jeg tro man tenkte seg femtitallet? Altså et stort sprang i tid fra originalen. Giovanni og Leporello var to kjekke, unge menn som passet godt inn i rollene. Løp rundt halvnakne mye av tida, og bråkte noe forferdelig. Mao en forestilling som oste av testosteron. For så vidt helt i stil med librettoen, men vi fant begge all smellingen med pisker, knusing av stoler og generell rasering av inventar ganske forstyrrende. Det var nokså stygt også, ved avslutningen så scenen ut som en slagmark – hauger av søppelsekker, veltede og knuste greier overalt. Stakkars den som skal rydde opp. Men Mozart er Mozart.

Regien på Otello var noe helt annet. Kostymene var fantasifullt “tidsriktige”  – koret i rødt. Desdemona i hvitt og kulissene så minimalistiske som det går an. Et bakteppe hvor man viste havet- stormfullt eller bølgende, en slags lang bjelke, og ellers kun noen malte flater med en og annen stilisert dør. Svært stilig og meget virkningsfullt og talende. Og for  et orkester. Verdi skal man heller ikke forbigå. Han kunne sine saker. Dette var vel noe av det siste han skrev? Anbefales!

 

 

Årets nyttårsbetraktning

Et år med mange begivenheter – og forbausende lite blogging. Årets største begivenhet kom tidlig, lille Johanne ble født 6. februar. Alle mine barnebarn er så langt født den 6. i hver sin måned – fortsett sånn, jenter, greit å huske på 😀 Mannfolket og jeg fikk nyheten da vi kom hjem fra København, etter en tidlig ferietur med besøk i Dronningens by. Siden jeg hospiterte på radiologisk avdeling, skled jeg greit inn på barselavdelingen da nurket skulle hjem også. Noen fordeler og hvite klær skal man ha. Og jeg har lært litt om ultralyd i år, takk til alle snille folk  på den avdelingen. Jeg kommer plutselig tilbake 😀

Mannfolkets tredje organistgilde gikk også av stabelen i februar.  Hummersuppen slo ekstra godt an, men ingen gjorde skam på resten av menyen heller. Neste gilde er allerede planlagt i februar. Jeg planlegger en liten overraskelse av ikke kulinarisk art, hehe.

Vi fikk gavekort i operaen av jentene i fjor og 😀 og var også på La Cenerentola. En fin tur til Oslo.

I mars kjøpte jeg meg robotstøvsuger – en investering som kan anbefales. Har i alle fall aldri vært såpass støvfritt her…

I april blogga jeg ingen ting, men da Solveig og jeg var på brukt- og antikkmesse i Vikingskipet, startet kniplehistorien. Jeg har alltid tenkt at dette er noe jeg kunne tenke meg å lære – og i år har jeg gjort det. Det var jo egentlig litt av en historie.  Så jeg gjøv løs og kniplet dåpslue til Johanne, før jeg egentlig visste hva jeg gjorde i det hele tatt. Her har hun akkurat fått den av. Definitivt ett av årets beste øyeblikk:18740642_10155566531776833_3438691826365199117_n

Etter kniplekurset hadde Solveig og jeg fått blod på tann, og tok en pilegrimstur til Vadstena. Det hadde vi det aldeles kjempefint og bodde som grever. Noen tid senere bodde vi ørlite mindre fasjonabelt, men i verdens beste soppskog, og var med på knipletreff på Eda. Definitivt et år i kniplingens tegn. Mange hyggelige møter i cavakniplefrueforeningen også. Mangelen på sommerferie i år ble gjort opp for på høsten, først en uke i total latskap og avslapning i Tyrkia i oktober – aldeles vidunderlig, dernest årets juletur til Praha med to døtre. Vi hadde det kjempefint som alltid, spilte spill, shoppa, drakk øl og shoppa litt mer – og noen kniplinger fikk jeg også sett. Jeg pleier å si at julemarkedet i Praha er oppskrytt – men styr unna turistplassene, gå i kjelleren på Betlemska. Der er de ordentlige greiene.

Jula har forløpt roligere enn vanlig for mitt vedkommende. Det store familieselskapet første juledag orka jeg ikke – alt for kort forberedelsestid. Så det ble julemiddag og førstejuledagsmat for de nærmeste. Alle døtrene har vært hjemom i kortere eller lengre tid, alle barnebarna har vi sett – og alle er friske ved inngangen til et nytt år. Stort mer kan man ikke forlange.

Og hva er planene for neste år? Interrail i mai er allerede bestilt. Tidlig ferie planlegges. Jeg kommer til å fortsette å kniple – og melde meg inn i husflidslaget. Der blir det kniplekurs til våren. Jeg var så lettsindig at jeg ga en kniplet duk til Ringsaker kirke – til bruk i sakristiet. Der er det jo bare prester, tekstlesere og kirketjenere som setter sine bein – så jeg tenkte det var ikke så farlig om det var en elevøvelse. Ganske mørkt inni der også. Men nå har de bedt meg kniple duk til hovedalteret – så jeg må jo i det minste legge noen planer. Tenker det må bli en tredelt duk – så de enkleste kniplingene bør jeg klare å begynne på i år. Så får vi se etter hvert. Jeg er også nå den lykkelige eier av fem knipleputer – takk til Anna, Gunda og Trond 🙂

I følge min 87 år gamle far, har jeg skaffet med en skikkelig pensjonisthobby.

Godt nytt år til venner og kjente i fjern og nær.

 

Lørdag i Vadstena

Lørdagen var begivenhetsrik. På morgenen tittet jeg for moro skyld inn på Blocket.se og fant en dame som  skulle selge 2 knipleputer pluss masse utstyr. I Linköping! Det var jo rett i nabolaget. Jeg sendte melding og gjorde en avtale om kjøp.

Deretter bar det inn til Vadstena igjen, denne gang i bil. Solveig skulle klage på noe hun hadde kjøpt i spetsbutikken – jeg vet ikke helt hva det var, men det viste seg at hele leveringen var defekt, så Solveig fikk ikke bare pengene tilbake, men ekstra tråd som kompensasjon for dårlig levering. Snakk om service. Jeg spurte om prisen på spoleapparat, og det var noe rimeligere enn husfliden, men dyrere enn vevbutikken på nett i Norge. Men damen fikk et lurt glimt i øyet, gikk på bakrommet og hentet et spoleapparat av den typen som ikke lages lenger og som er til kniplepinner. Se det, lar seg høre. Prisen var det heller ikke noe å si på. Dobbelt kupp!

Dagens plan var å besøke spetsmuseet, men vi hadde fortsatt noe tid til det åpnet, så vi besøkte kirken. Den er svært vakker, og vi beundret kniplingene på alteret. 20170902_1232221294094380.jpg

Hovedalteret i Vadstena er ganske så likt det i Ringsaker, hvor de har bedt meg om å lage en alterduk. Akkurat det tror jeg leveringstiden blir lang på. En ting er å lage en duk til sakristiet som kun er synlig for få – hovedalteret er noe annet.

Utformingen av duken er også en utfordring. Formen på alteret er helt lik i begge kirker, og alterskapene er begge lagd i Belgia på omtrent samme tid, men ikke av samme mester. Det gjør at alteret ikke kan ha en vanlig, rektangulær duk, fordi alterskapet står litt innpå alterbordet. Men her hadde de jo løst problemet på en genial måte.  Her har de nok faktisk tre duker – og den øverste- som blir mest slitt og trenger oftest vask – er helt uten kniplinger eller annen pynt. Dette skal jeg vise lederen for Ringsaker kirkes venner som jeg skal møte om et par dager. Jeg vil svært gjerne kniple til kirken, men trenger nok ganske mye mer øvelse før jeg kan starte et slikt prosjekt.

Spetsmuseet var også en opplevelse.

IMG_8011.jpg IMG_9381-1.jpg

Den kniplede hatten er ikke fra spetsmuseet, da – den så vi i biblioteket, som vi også stakk innom i påvente av at spetsmuseet skulle åpne. Damen som var i ferd med å lage en kniplingsutstilling i en monter, og velvillig viste oss hatten, fortalte at damen som hadde kniplet den brukte den i et bryllup – og det begynte å regne. Da kan enhver tenke seg hvordan det gikk med den stivede hatten… Kniplingene i spetsmuseet var jo bare ikke til å tro. Og dette satt de og kniplet – med dårlig arbeidslys og uten arbeidsbeskrivelse. Hatten av – med eller uten stivelse.

Deretter dro vi til Linköping og traff en svært så hyggelig familie. Mor i huset solgte sin mors knipleutstyr – hun tenkte ikke begynne å kniple selv. Så jeg reiste hjem med to knipleputer, masse tråd og en DIGER bunke med mønster. Solveig fikk også noen – jeg hadde jo noen av dem fra før. Når det regner på presten, etc…Far i huset var også særdeles hyggelig, hjalp oss å bære ned og tilbød seg til og med å vise oss “Gamle Linköping”. En samling hus av byens eldste, satt sammen til et miljø – ikke ulikt Maihaugen. Deriblant en kniplebutikk som det også var interessant å se – selv om vi kom rett før stengetid.

Deretter dro vi hjem til vårt gedigne hus.

20170902_1811431986859211.jpg Den største stuen måtte jo bli kniplestue. Vi fant et bord med passende høyde, og her er fem knipleputer fordelt utover 😀

20170902_20345633801576.jpg

Spisestuen var det heller ikke noe å si på. Jeg mente det var min tur til å lage middag, men Solveig tok ikke sjansen på det, så vi kjøpte sushi i Linköping. Det passer jo fint til cava 🙂

Tredje organistgilde.

Nesten to år siden sist – men det baller på seg. 8 gjester første gang, 10 den neste – denne gangen skulle det vært 14, men formedelst noen forfall kom det 11. Tyder på at ingen har tatt skrekken i alle fall. Årets meny :

Hummersuppe

wp-image-1884420318jpg.jpg wp-image-741949832jpg.jpg wp-image-1145173367jpg.jpg

Dette er en vidunderlig suppe, men ufattelig arbeidskrevende – det er sånn bortimot et dagsverk. Vi trodde ikke det ble noe av heller – lette fylket rundt etter hummer, inntil jeg i går fant 8 canadiske hummer i fryseren på obs – som de ikke visste at de hadde og derfor gav meg en meget god pris på. Oppskriften er fra kokeboka til Julia Childs, og så mange arbeidsoperasjoner for en suppe har jeg aldri vært borti. Rensing og pilling av 8 hummer er jo bare forbokstaven. Men smaken er noe for seg selv…

Deretter var det vitello tonnato, som jeg er blitt veldig begeistret for etter å ha smakt det for første gang på interrail i fjor. Tok ikke noe bilde av det. En av gjestene innrømmet at han gren på nesen da han leste dette (jeg sendte ut menyen på forhånd, for gjestene forutsettes å ta med drikke selv), men ble forbløffet over hvor godt det var. Det er det . Veldig godt.

I år som sist satset vi på å bli av med restene av julens pinnekjøtt, men både pinnekjøttet og tilhørende pølser måtte suppleres en smule. Neste gang får vi beregne bedre i jula og servere noe annet – får være måte på pinnekjøtt…

wp-image-1707921330jpg.jpg wp-image-982962912jpg.jpg

Pølsekoking kvelden før og pinnekjøttkasserolle i misjonskjøkkenstørrelse 😀

Desserten var pære amaretto. Det er godt. Kok pærer i sukkerlake, legg ned på glass med rikelig tilsetting av amaretto di saronno, la dem kose seg der en ukes tid. Kok vaniljekrem etter Brimis oppskrift og server pærene med noen friske bær, litt lake fra krukken, en god klatt vaniljekrem og litt sjokolade til pynt

wp-image-1163254090jpg.jpg

Nå koser de seg med ostekake og kaffe – og kransekake som en av gjestene kom med (jeg har fått masse milde gaver og komplimenter for maten, hva mer kan kokka forlange…), og jeg har trukket meg tilbake og lagt beina på skrivebordet.

Disse kara sitter jo mye på hver sin krakk, men synes åpenbart det er trivelig å treffes og snakke orgel over en lav sko 😀

Slutten på ferien…

Lørdag hadde vi billetter til Martyriet, en ganske nyskrevet opera, framført på Takkelloftet i Operaen. En ganske liten scene, inngangen var ikke lett å finne. Før dette hadde jeg tusset litt rundt i byen, og kommet over Magasin du Nords lille museum – interessant.

wp-image-1441560981jpg.jpg wp-image-747810145jpg.jpg

Martyriet handler om Kaj Munks siste dager. Jeg skjønte ikke veldig mye av verken tekst eller musikk, men det var et par flinke, unge sangere som framførte det, og danskene var begeistret. Dette er deres nære historie, jeg vet for lite om Kaj Munk.

Deretter hadde jeg klart å trygle meg til et bord på Den Lille Fede. Mannfolket måtte jo få en skikkelig bursdagsmiddag. Dette var i sannhet en strålende restaurant. Vi fikk et bord med utsikt til kjøkkenet, og kunne følge med på tilberedningen. Fire konsentrerte kokker, et lokale som langsomt fyltes opp. Vi kom litt før de åpnet, og gikk rundt hjørnet for en aperitif

wp-image-1779420494jpg.jpg

Deretter ble vi vist inn. Her er mannfolket som sitter forventningsfull foran et helt batteri med vinglass 🙂

wp-image-582986458jpg.jpg

Konseptet her er en fast meny – du kan velge mellom 5 eller 7 retter. 7 til mannfolket, 5 til meg. Det betydde en pause på to retter for meg – jeg fikk ekstra vin (vi bestilte begge vinpakke til), er det noen sak. Dette var I sannhet nydelig, veltillaget og interessant mat. Her er noen av rettene avbildet – men vi var veldig opptatt med å spise, sjekk menyen deres for beskrivelse av hva det er.

wp-image-1370878761jpg.jpg wp-image-1123533597jpg.jpg wp-image-2088757984jpg.jpg

Neste gang bestiller jeg før jeg drar hjemmefra – det var som sagt fullt, men som de skrev på nettsiden – om du ikke finner noe bord, send oss en epost. Det funka, jeg fikk hyggelig svar og beskjed om at vi kunne få et bord for 2 fra halv seks til åtte. Vi rakk fint å spise alle rettene på denne tiden. Hyggelig og effektiv betjening, nydelig mat, koselig lokale uten plagsom akustikk og prisen var slett ikke urimelig. Anbefales på det varmeste.

Søndagen var hjemreisedag, men ikke før utpå kvelden. Vi pakket sammen, fikk innvilget en halvtime ekstra så vi rakk å lage en gedigen frokost og spise opp eggene vi hadde kjøpt. pakke og slepe bagasjen til Hovedbanegården, hvor den ble deponert på hittegodskontoret. Vi ruslet til Domkirken, hvor mannfolket lokket med musikkgudstjeneste. Vi spiste Vitello tonnato på en italiensk restaurant rett bak kirken, den var god og hvitvinen generøst sjenket, men jeg tror ikke det var det som gjorde at vi følte oss hensatt til himmeriket i Domkirken. Mannfolket fikk hilse på sin heltinne Hanne Kuhlmann (jeg hører det hver morgen – hør! det er Hanne Kuhlmann som spiller! – når det er det. Jeg hører ikke forskjell, det er vel ingen dårlige organister i denne kirken)og kjøpt opptil flere CD’er hvor hun demonstrerer orgelet i kirken. Vor Frue Kantori (profesjonelle sangere) sang vakkert i gudstjenesten. Og for et musikkvalg! Det var virkelig en salig stund.

wp-image-905061346jpg.jpg wp-image-1179685449jpg.jpg

Skal ta med programmet til vår lokale Domkantor – kanskje vi også klarer å synge noe av dette? Vaaren av Grieg har vi nok sunget før, men særlig det finske verket i starten var ukjent for meg og særdeles vakkert.

Deretter hadde vi egentlig ikke så mye mer å gjøre – jeg argumenterte for tidlig avreise til flyplassen i den hensikt å spandere østers eller hummer på mannfolket – siden dette egentlig var dagen. Han lot seg overtale, og vi pressa oss inn som sardiner i boks på toget til Kastrup. Det er heldigvis ikke langt. Der fant vi den beste restauranten, og de gjorde ikke skam på seg

wp-image-1488299433jpg.jpg wp-image-1018081309jpg.jpg

Østers med kaviar til mannfolket, hummer med chilimajones til meg. Og en flaske musiserende vin. Flyet var forsinket.

wp-image-1015242903jpg.jpg

Gin og snobbete tonic. Whisky til mannfolket – gjemt bak tonicflasken. Da kan man ikke klage over 25 minutters forsinkelse. Toget var i rute, vi kom hjem før midnatt. Men lite ante vi at vi skulle bli besteforeldre for tredje gang få timer seinere….

Femte etappe – plutselig i Pisa

Det er menneskelig å feile – under planleggingen har jeg prioritert å skaffe oss husrom i etterkant av de operaforestillingene vi har billetter til. Men sannelig ble det borte en dag mellom der. Hva gjør vi da? En ekstra dag i Milano? Hotellet var fullt. Og Milano er vel ikke verdens mest spennende plass uansett. Vi bestemte oss for å dra til Pisa

Og jeg må skaffe meg en ledning som kobler mobilen til Macen sånn rent direkte- har nå holdt på en times tid med å prøve å laste opp alle de fine bildene mine, men nettet kan være tregt og konkurranseutsatt. Så jeg nøyer meg foreløpig med et bilde av Pisas mest kjente turistattraksjon.
Vi forlot Venezia etter å ha satt til livs Excelsiors utmerkede frokost. I en taxi, ikke en vanntaxi denne gangen – til vaporettokaien, hvor offentlig transport fraktet oss helt til stasjonen. Både Venezia og Excelsior var litt selsomme opplevelser. Og litt like, kanskje? Begge store skjønnheter preget av et visst forfall. Venezia kan på mange måter minne om min yndlingsby Praha – du trenger ikke ha noe program, det holder lenge å gå rundt og glo, det er så mye vakkert – og selsomt – å se på. Vi brukte det meste av tida på å rusle rundt i de trange gatene og glo – og ikke minst gå inn i alle kirker som var åpne. Vi gadd ikke stå i kø for å komme inn i San Marco, men det fantes jo mange andre vakre kirker med lite folk i. Derimot betalte vi en stiv pris for å sitte på Markusplassen og høre på noe så sjelden som et salongorkester. Mannfolket frydet seg. Ellers holder det jo med å glo, I et lite smug kom vi over en fotoseanse – en kvinne i brudekjole stod på en trapp. Ingen brudgom i sikte, så dette var nok et modelloppdrag. Men folk gikk jo forbi. En ung dame med en fuglehund gikk forbi. Som mange andre i Venezia (og Praha!) lot hun bikkja gå løs. Bikkja fikk øye på en due, og fikk øyeblikkelig los. Hallo – det var en fuglehund. Den satte seg plent ned og markerte forbilledlig. Dua satt på vinduskarmen 2 m over bikkja og godtet seg. Damen ropte og kalte på bikkja fra trappa bak brura, så fotografen fikk ikke tatt bilde. Men det fikk jo mange turister som bivånet det hele 😀 Damen ropte og ropte, bikkja satt limt til brosteinen. Da den skjønte at ingen backup var i vente, mistet den tålmodigheten og hoppet opp etter veggen og krafset etter dua. Damen som eide den innså nederlaget, tusla tilbake, satte bikkja i bånd og dro den med seg korporlig vekk fra åstedet. Til latter og applaus fra filmende turister.
Vi spiste mest på hotellet -hvor vi hadde halvpensjon – men de tok seg såvidt godt betalt for hver minste vannflaske, at det var antagelig ikke verd det. Men lunsj hadde vi i byen. Vi dalte ned på et sted ved Ponte Rialto, og bestilte linguine med porcini. Pastaen var perfekt kokt, sausen var nydelig, men de såkalte porcini var nok dyrket champignon. De lurer ikke en innbitt sopp-plukker. Makan. Hadde de vært ærlige og kalt de linguine med sopp, skulle jeg ikke sagt noe, men dette var for dårlig. De regner vel med at den gjengse turist ikke har peiling på sopp, og uansett ikke kommer tilbake – og uansett ønsker de vel litt færre turister i Venezia. Det kan jeg godt skjønne. Makan til trengsel. Her trengs nok noen grep for å regulere litt.
Men som sagt, vi dro til Pisa. En utrolig sjarmerende by. Vi har tatt inn på utrolig sjarmerende Hotel Alessandro della Spina, med en svært så koselig vertinne, et nydelig rom med gamle møbler og gangavstand til det meste. Vi tusla gjennom byen i retning det skjeve tårn, vil jo være bånn i bøtta om man ikke har sett det om man har vært her. På veien ble vi overfalt av torden og regn, og måtte søke ly under en buegang, sammen med ganske mange andre. Det var en selsom opplevelse. Det dundra og smalt ganske ettertrykkelig, slo ned i en ledning 3-4 meter fra der vi stod. Folk hylte og skrek, men to babyer som flørtet med hverandre tok kaka og underholdt de fleste. Ingen kom til skade, og da det verste hadde roa seg, gikk vi videre for å få sett det hersens tårnet.
wp-image-2130337268jpg.jpg

Men det er jo mye annet her i byen som er minst like severdig. wp-image-832738170jpg.jpg

Litt av en fasade på en ganske alminnelig skole? Byen har ikke mindre enn to operascener. wp-image-1687192113jpg.jpg

Arno renner gjennom byen.

wp-image-1634689891jpg.jpg

Moderne skulpturer finnes også. Vi har kun fått et overflatisk inntrykk, men reiser gjerne tilbake hit. Mer usikker på Venezia.

Kalde, våte og frosne, konsulterte vi TripAdvisor som fant et fantastisk spisested til oss

wp-image-37191772jpg.jpgwp-image-1309688280jpg.jpg

Og dette er bare forretten. Vi vaklet mette hjem og har lagt ut en rosende omtale på Tripadvisor. Da vi bad om regningen kom det et par hyggelige franske ungdommer og satte seg på bordet ved siden av. De lurte på hva vi hadde spist og hvordan vi likte det. Vi hadde ingen skrupler med å anbefale verken avbildet forrett eller pastaen. Min pappardelle hadde definitivt steinsopp denne gang. Ikkeno juks.

I morgen bærer det til Milano og forestilling på LaScala.

Vi kom oss til Vadstena

Her er hotellet i dagslys:

wp-image-1575182657jpg.jpg

dette er byens gamle Stadshus (rådhus), og bærer preg av det. Ganske staselig. Det ble omgjort til hotell ca 1920. Den øverste etasjen du ser der med litt annen farge enn resten, er bygd på seinere – der var det i hotellets første år en veranda, med servering og storslått utsikt over Vettern.  Vi ankom seint i går, men jeg hadde et håp om at hotellet hadde egen parkering med tilgjengelig stikk-kontakt. No such luck. Og Motala har sier og skriver EN ladestasjon for elbil, og den viste seg å være ute av drift. Så da var jo gode råd dyre. Sverige ligger åpenbart langt etter Norge når det gjelder tilrettelegging for elbil. Selv i Moelv har vi jo minst 6 offentlige ladestolper for treg lading, så man kan få fullt batteri over natta. Vi trengte jo egentlig rask lading, så vi valgte å forsøke å komme oss til Mjölby, hvor det finnes en hurtiglader. Med sakte kjøring gikk det bra, og en liten avstikker er vel egentlig bare en bonus når man er på ferie. Det var ingen svensker som tuta på lusekjøringen min heller. Vi kom fram med siste rest av batteri i behold, og ladet i solskinnet. Det var en fin tur også – vakre landskap heromkring. Svenskene kommer bort og spør og er nysgjerrige når de ser en elbil, det er jo egentlig bare morsomt. Deretter gikk turen til Vadstena som jo egentlig var målet for hele turen. Og vi ble ikke skuffet. Å gå i Sancta Birgittas fotspor var særdeles interessant. Må ha vært litt av ei dame…

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang igjen. Før vi begynte å bekymre oss for ladingen, tok vi en runde i Motala. Først så vi på kirken – som er vakker.

wp-image-747401934jpg.jpg

Så rusla vi ned mot vannet, gjennom en vakker park wp-image-98890652jpg.jpgwp-image-1029421721jpg.jpg

Og der fant vi Motala Motormuseum. Som hadde fått mye bra omtale på Tripadvisor, også fra ikke særlig motorinteresserte folk. Men her skulle min kjære far ha vært…

Vi kom oss som sagt til Mjölby wp-image-279540172jpg.jpg

Og deretter til Vadstena, hvor vi spiste lunsj på torget (ikke noe å blogge om, men helt greit), og hadde en svært interessant ettermiddag i klostermuseet og den fantastiske katedralen. Salig er det kor som får lov til å dra på pilegrimstur hit og synge noen strofer i denne fantastiske kirken.

Deretter ble det en strekk på rommet for å ta igjen noe av gårsdagens tapte søvn, før vi spiste en nydelig middag på Levins Matsalar. Anbefales på det varmeste, skal skrive en omtale på Tripadvisor når jeg kommer så langt.

Dette er jo bare trist

Selbekk er ute og mener ting.
Hvem bestemmer hva man kan lese i kirken? Det gjør vel presten selv, har jeg skjønt, og går det over støvleskaftene, må biskopen gripe inn.
Jeg har hørt prester sitere Flåklypa i kirken. Og veldig mye annet.
Hvorfor ikke sitere Koranen – og gjøre oppmerksom på at det er det man gjør? Det er ikke farlig, tvert imot. Særlig for familier med flere religioner representert. Har de valgt kirken som arena for bryllup, begravelse eller hva det måtte være – bør også den andre parts religion respekteres.
Et særdeles godt – om enn tragisk – eksempel. Jeg gråt da jeg så dette på dagsrevyen i sin tid, både fordi det var ufattelig trist og samtidig veldig flott gjort av familien:
https://www.youtube.com/watch?v=XfaDKxv-vzc

Verken Gro eller noen andre i dette landet bør glemme den unge kvinnen som lånte bort støvlene sine, og samme dag falt som offer for hat og intoleranse.
Fred med Banos minne.