Værmeldingen lovet ikke godt, så vi hadde bestemt oss for innendørs sysler for det meste. Da vi kom ut, hadde det ikke begynt å regne, men det blåste så vi var redd for å bli blåst på havet. Planen var Fort St. Elmo og krigsmuseet der, men da vi kom til billettluka sa han som satt der at deler av museet er stengt, fordi du må passere utendørs fra en avdeling til den neste, og det er ikke forsvarlig i dette været. St Elmo ligger jo helt ute på spissen av halvøya, så muligheten for å blåse på havet var nok helt reell. Han rådde oss til å vente til en annen dag, om ikke dette var siste dagen vi var her. Det var det jo ikke. Så dette er blitt en gudelig dag. Først besøkte vi dominikanerkirken, som nå ser ut til stort sett å fungere som museum. Der var det mye fint, ikke minst mange imponerende kniplinger.
Deretter var vi sultne, og sjekka google maps for et bra spisested i nærheten. Den anbefalte en pizzarestaurant, så vi begav oss dit, men de hadde kun uteservering, som var stengt i dag pga risiko for å blåse på havet – kun takeaway tilgjengelig. Så da ble det kinesisk. Nydelige nudler i et ganske nødtørftig lokale.
Mette og vel belåtne begav vi oss til neste, gudelige sted. St Catharinas kloster, som delvis er åpent for allmennheten. Ganske spesielt.
På vegen hjem begynte det å høljregne, så vi var ganske blaute til tross for adekvat regntøy. En siesta i leiligheten, og det klarnet betydelig opp. Jeg gikk en tur på butikken, og vi har nå hatt en rolig kveld med kveldsmat i huset (kan ikke spise 7 retters middag hver dag…), og knipling på spisebordet.
Ser det er dårlig vær hjemme. Vi håper på bedre vær i morgen og har mange planer fortsatt. Dette er et fascinerende sted,.
Om noen savnet blogginnlegg i går, så har det sin naturlige forklaring. Vi avsluttet gårsdagen med 7 retters middag med tilhørende vin, så vi var en smule susete da vi kom hjem, men mer om det siden.
Gårsdagen var stort sett viet ridderne som hersket over øya i flere hundre år. Først så vi kirken deres, som opprinnelig var bygd som et ganske upretensiøst og lite utsmykket gudshus, men etter hvert som barokken tok av og de adelige og i mange tilfeller rike, ridderne konkurrerte om å donere kostelig utsmykking til kirken, ble det mer og mer gull og glitter. Kirkens mest berømte attraksjon er Caravaggios maleri av halshuggingen av Johannes døperen. Forferdelig motiv, men imponerende maleri. Kirken har også et krusifiks malt av Caravaggio. Han var for øvrig en kranglefant som opprinnelig holdt til i Roma, men måtte flykte etter å ha drept en mann i et slagsmål. Han oppholdt seg deretter i Napoli, på Sicilia og på Malta. På Malta ble han tatt opp i ridderordenen, men ble kastet ut igjen etter et nytt slagsmål, hvor han hadde påført en av de mer prominente ridderne en alvorlig skade. Han ble ikke så gammel, og døde under uklare omstendigheter. Det er mye man ikke vet om Caravaggio, mange mener han var homofil og at det forklarer problemene han hadde. Det var sikkert ikke greit å være homofil i de dager (heller), men det finnes vel intet grunnlag for å hevde at homofile er mer kranglete og voldelige enn andre, eller at de har større kunstneriske evner. Så vi får vel bare avfinne oss med at ingen vet noe sikkert verken om hans seksualitet eller hvorfor han var så hissig og kranglete. Det viktigste han etterlot seg var vel sin kunst.
Jeg tok ikke så mange bilder inne i kirken, regner med man kan søke opp dette på nett, gjort av bedre fotografer enn meg, men her er Caravaggios krusifiks
Deretter var det kaffe i sola, før vi begav oss i retning stormesterens palass. Rett ved siden av lå en uterestaurant med bord i sola, hvor vi gikk for en ganske lett lunsj, med tanke på kveldens planer. Stormesterens palass brukes fortsatt til dels til offisielle begivenheter, og var et imponerende og interessant bygg.
Så var det tid for en liten kniplesiesta før kveldens middag på Legligin. Denne restaurantet figurerer i Michelinguiden, og ligger rett oppi gata her. De har ingen meny, de serverer det som ser godt ut på markedet hver dag – fem retter til lunsj, sju til middag, og om du vil kan du få en tilpasset vinmeny med kun lokale viner. Dette var en opplevelse. Nydelig mat, nydelig vin, men det ble jo mange glass – og de skjenket generøst. Vi fant vegen hjem likevel.
Først var det meze, litt ymse småretter, pølse, ost tapenade og noe mer vi ikke oppfattet. Veldig godt. Deretter Aljotta, – maltesist fiskesuppe. Mer fisk . Brasme og blekksprut, med en frisk kålsalat. Neste rett oppfattet vi ikke beskrivelsen av, men det var i alle fall aubergine, gratinert på et vis. Jeg likte den, Solveig kunne styre seg. Så kom det pasta med kylling og til slutt kanin. Aldeles nydelig, vi spiste jo kanin i går og. Til dessert kunne vi velge mellom creme brulee og en lokal dessert. Vi gikk for den lokale, men angret litt på det. Minte meg mest om engelsk julepudding, og det er jeg ikke glad i. Men nå har vi da prøvd det også. Litt av en opplevelse.
Vi hadde bestilt «Food tour» og fant etter litt surring guiden og resten av følget utenfor parlamentet. Første stopp var bussholdeplassen, hvor vi fikk smake på pastizzi (bedre enn den jeg varma opp i mikroen i går) – som er tradisjonell maltesisk fast food. Med Ricotta, ertepure eller kylling.
Deretter videre til ny bod på busstasjonen for noe bakverk med fiken. Altfor tørt og altfor søtt etter min smak, jeg ga det til duene. De likte det.
Men vi fikk en interessant innføring i de mange forskjellige impulser som har preget maktesisk mat opp gjennom århundrene og en interessant spasertur gjennom byen. Ftira var godt, men ellers var jeg egentlig ikke veldig imponert over maten. Kaffen var mildt sagt grusom. De andre på gruppa var fra Canada og Australia, hyggelige folk, de vi rakk å prate med.
Turen tok tre timer, så to gamle damer var litt slitne etter det. Vi gikk hjem og viet oss til håndarbeid, ikke minst tok vi fram knipleputene.
Lurer på om jeg har en ferdig klipt dåpslue hjemme som bare mangler kniplinger, og jeg har jo et nytt barnebarn på vei. Mulig foreldrene har tenkt å la stakkaren forbli hedning, men fin lue er jo ikke feil for det. Merker at jeg er litt rusten på kniplinger, men det har jeg jo nå alle muligheter til å gjøre noe med. Sockerudd med spindel er en fin knipling som jeg har brukt på mange dåpsluer.
Jeg hadde allerede på forhånd sett meg ut to restauranter i nabolaget – Leglegin og Gambit. I kveld oppsøkte vi Gambit, og spiste aldeles nydelig pasta med langttidstilberedt kanin. Det var kjempegodt. Restauranten var original og koselig og betjeningen super. We´ll be back.
Vi sov lenge, det hadde vi fortjent. Frokost i leiligheten, deretter ingen planer. Vi gikk ut på måfå og været var i utgangspunktet fint. Vi nådde til slutt fort St Elmo, som er stengt på tirsdager, selv om vi hørte salutten. Men rett ved siden av var The Malta Experience og også inkludert the Sacred Infirmary, begge deler noe jeg hadde sett på som interessant på forhånd. Begge deler var fantastisk. Filmen var Maltas historie i et nøtteskall – presentert på en lettfattelig måte på ørten språk, selv om norsk mangla. Tror Solveig klarte seg fint med svensk. Før dette tok vi en iskaffe på nærliggende kafe, hvor Solveig tok bilde av en due som hadde hakka hull i en brødskive som nå hang rundt halsen på den. Jeg har ikke klart å formatere bildet på noen bra måte, men kanskje det kommer etter hvert. Dua er på det siste bildet, og det er lagt inn i full oppløsning, så du kan zoome inn på dua så du ser brødskiva. Den klarte å hakke på den fortsatt, så håper den ikke får vondt av den.
Deretter ble vi med en fantastisk guide for å se på dette gamle sykehuset. Fantastisk sted, en god innføring fra en kunnskapsrik guide.
Deretter gikk vi for noe mat, kylling til meg, blekksprut til Solveig. God mat, men servicen var ikke imponerende. Kveldsmaten tok vi hjemme. Vi har hatt en rolig kveld med vin og skravling. Gamle damer klarer bare så mange inntrykk på en dag.
I morgen skal vi på Food Tour og må pelle oss opp tidligere enn i dag. Alle bildene er klikkbare til full størrelse
Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.
Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.
Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.
Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.
Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.
Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.
Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:
I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.
I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.
Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.
Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.
Vi brukte noen timer der, etter først å ha handla litt og deretter inntatt en bedre lunsj på Pastva. Vegansk restaurant med nydelig mat. Kjersti kjøpte en ondsinnet stein, og det var nok derfor vi både fikk bot på trikken og hadde surra med tidspunktet på Jazzbåten, så det gikk vi glipp av. Rusla hjem i mørket over resten av Praha-borgen og kunne konstatere at Praha er en vakker by, selv om det er tåke og av og til litt duskregn. Jeg klarte å dy meg for å handle noe særlig, spesifikt mer stoff og sysaker. Bortsett fra et målebånd som vi alle trengte. En del av tiden ble brukt til spill og strikking i leiligheten. Vi løste også mysteriet med Drapet på Kultmedlemmene.
Dessuten besøkte vi Kafka-museet. Det er interessante greier. Derfor bestemte vi oss for å spise siste frokost på Savoy – hvor han uroppførte et av sine stykker. Det er et fornemt sted, men kanskje litt oppskrytt.
Vi dro av gårde mandag morgen, og nå er det allerede onsdag kveld, så jeg har vært dårlig til å blogge. Men her er en oppdatering – ikke minst for meg selv å se tilbake på for å hjelpe på hukommelsen.
Vi kom til Praha ved lunsjtid, og fikk ikke slippe inn i leiligheten før klokka to, så hva gjør man da? Drar på Lokal og spiser, selvsagt. Det er obligatorisk. Leiligheten er fin, selv om det kan oppleves tungt å gå opp til fjerde etasje, men trim er sunt. Om kvelden hadde Kjersti meldt oss på Quiz på James Joyce, hvor vi var for et par år siden også. Det var gøy, men vi ble nest sist. Det er antagelig ikke så rart, for det første var vi bare tre, og for det andre virker det som de fleste andre som var der var stamgjester og godt kjent med quizen.
Tirsdag hadde vi en rolig morgen med frokost i leiligheten. Deretter pakket vi opp Detective for a Day, og det tok sin tid. Vi klarte å løse mysteriet til slutt. Deretter dro vi til lPalladium for å shoppe litt, selv om det ikke ble de helt store innkjøpene denne gangen. Vi så på katteroboten som serverer der, men gikk på Lokal i Dlouhaa i stedet. Det kan visst aldri bli for mye stekt ost. På kvelden ble vi sittende en stund og se på USA-valget, men det var jo ikke akkurat oppløftende.
I dag, onsdag, hadde vi nok en god frokost i leiligheten. Vi er så heldige å bo rett ved Artic Bakery, hvor de har aldeles nydelig bakverk. Vi bestemte oss deretter for å gå på Kafka-museet. Jeg har vært der før, men hadde ikke vondt av en repetisjon. Deretter var vi sultne, vurderte vår gamle favoritt Pod Vezi, men de hadde dårlig med veggisalternativer, så vi satte i stedet kursen mot Leka Hlava, hvor vi spiste masse nydelig mat, Kjersti og jeg drakk vin, så vi var litt søvnige da vi var klare for opera litt seinere – Figaros bryllup. En fin oppsetning. Gode sangere, de hadde modernisert scenografien en del, men metoo er jo dessverre fortsatt aktuelt. Kjersti syns det gikk for hardt utover stakkars Figaro, som ikke hadde gjort noe galt.
Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.
For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.
Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.
Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.
Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.
Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂
Har jeg aldri lagd, men etter inspirasjon fra Masterchef Australia tenkte jeg å prøve i dag. Har spist det før da. Selv om det ser ut som de nærmest hadde bakt fisken inn i trolldeig.
Fant ut at det er mange meninger om hvordan dette gjøres. Grovt eller fint salt? Bare vann, bare eggehvite, hele egg eller vann og Maizena? Jeg gikk for hele egg, litt vann og grovt salt. IKke helt fornøyd. Saltet ble ikke til en hel skorpe, deler av det var fortsatt helt løst salt. Ikke fornøyd med det. Men fisken ble framifrå da. Ishavsrøye, fylt med dill og sitron. Så skal prøve igjen. Kanskje med trolldeig?
Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
