Musikalsk vår

Så langt har denne våren vært preget av musikk.
Søndag 15. mars var jeg så heldig at jeg fikk være med og synge Skapelsen av Joseph Haydn i Vang kirke. Dette er vel den største kirka på Hedmarken, det er plass til 1200 mennesker der. Så det kan fort virke tomt. Det gjorde det ikke. For en fantastisk opplevelse! Jeg tror aldri jeg har stått i et så godt fungerende kor – det aller meste satt i boks så det suste. Solistene var fantastiske og orkesteret gjorde det bra. En magisk aften. Vi fikk hilsen og skryt på korets side fra både biskopen og ordføreren – hva mer kan man forlange (hehe) Dette er et flott verk, tonemaleri på sitt beste. Du hører verden bli til, fra kaos i ouvertyren til livet oppstår. Fløyten kvitrer lerketriller, kontrafagotten brøler som løven…vannet bruser, regnet faller, snøen daler…
Skapelsen(høyreklikk og roter med klokken)

Den stille uke har også stort sett alltid vært preget av sang for min del. Ikke i år. For første gang på svært mange år, synger ikke Cantarelle sin årvisse pasjonskonsert med Stabat Mater i en eller annen utgave. Til trøst dro jeg og hørte Anna Sundström Otervik og Anna Gunnarsson som framførte en solistisk versjon sammen med Mjøsmusikk i Stange kirke. Det var ikke lett å la være å synge med :D. Musikerne blir bedre for hvert år, Annax2 var heller ikke dårlige. Jeg håper Cantarelle kommer sterkere tilbake neste år.

Men vårens største musikalske opplevelse kom i går.
Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester framførte Bach og Händel i Ringsaker kirke. Folk kjente sin besøkelsestid og gikk mann av huse, de eneste ledige plassene var bak søylene hvor du ikke ser noe – folk stod heller enn å sitte der. Og det gjorde ganske mange. De mange lokale korsangerne fikk høre hvordan det SKAL låte
20150330_193014
(fire fascinerte damer fra Hamar Domkor)
Jeg likte aller best Ode til St Cecilia – et verk jeg aldri har hørt før. Muligens fordi det krever en god del, både av musikere og solister. Begge solistene imponerte stort denne gangen.
Selv om jeg var litt distrahert. Hadde lovet å ta noen bilder for at den lokale avis som ikke kunne sende en medarbeider kunne bruke dem. Tenorsolisten likte nok ikke at en skummel dame med mobilkamera prøvde å lirke seg innpå ham for å ta bilde – han hytta etter meg. (en annen gang må jeg sørge for et mer profesjonelt utseende kamera…). Men han var flink da. Du store for en innlevelse.
Så får vi se om noen av bildene mine kommer i avisa i morgen.
Nå ser jeg fram til et par fridager før vakt lørdag, sang søndag, vakt mandag og på’n igjen på tirsdag.
God påske!

Edit.
Yepp, jeg har nå debutert som pressefotograf. HA brukte dette bildet:
20150330_203111

Musikken i mitt liv

På Facebook går det stadig farsotter, noen latterlige, noen mer interessante. Svært mange av mine venner har i det siste postet lister over de ti musikkalbum som har betydd mest for dem. Jeg synes dette fortjener en hel bloggpost, selv om jeg er mer usikker på det med “album”. Musikken i mitt liv kommer ikke nødvendigvis i album, og selv den tida jeg kjøpte slike, var det noen spor som ble spilt oftere enn andre.

I likhet med svært mange i min generasjon er jeg vokst opp med barnetimen for de minste på radio. Dette er ett av mine klareste barndomsminner – sittende på golvet foran den gammeldagse (nå…) radioen, og ventet på Alf Prøysen eller Anne-Cath Vestly – mine klare favoritter. Den jeg husker best er Å du gode sparegrisen min (som jeg tror var en slags kjenningsmelodi), men den fins ikke på YouTube. Men denne er bra 🙂 Husker sånne julekalendere

Da jeg ble ti år, fikk jeg en storebror. Det blir ikke mange jenter til del. Min onkel Rolf flytta inn hos oss. Ti år eldre enn meg – hvor kul var ikke han? Og han tok seg virkelig av meg som den storebroren man bare kan ønske seg. Han spilte Joan Baez og Bob Dylan på kassettspilleren…

Hvem ville ikke være som Joan? Jeg skaffet meg gitar, lærte meg å spille – på et vis – og sang med etter beste evne.

Jeg overlevde ungdomstida, dro til Dublin for å studere. Et av de hyggeligste minnene derfra er et kort fra mine “samboere” – det lød omtrent som følger: Vi savner deg (og maten din) – og spiller Joan og Janis hver dag. Håper du kommer tilbake snart. (hadde dratt hjem til mamma for en uke eller to…)

Jeg hadde kjøpt inn husets stereoanlegg, og favorittene på den tida var Janis Ian:

Og Joan Armatrading:

Eller når det virkelig røyna på…

Det var også i Dublin at jeg oppdaget klassisk musikk. Ble kjent med en studiekamerat som hadde vokst opp med NRKs jentekor og akademisk korforening, og ble plutselig medlem av The Culwick Choral Society.

Der sang vi Duruflé:

Mitt første møte med klassisk sang. Ble første kvelden plassert på første sopran (you go and sit with your friend…) og hadde mest lyst til å gå hjem. Jeg hadde jo bare sunget viser til eget gitarkomp og hyppige tilrop av “ikke så forjorande høgt” – og transponerte ned så godt jeg kunne. Høydetoner var fremmed for meg. Men etter å ha prøvesunget for dirigenten (Eric Sweeney) og et par tykke sopraner, ble jeg plassert på første alt, og fant en hobby som har fulgt meg resten av livet (så langt) og ble mer bestemmende for mitt videre liv enn jeg ante på det tidspunkt.

I løpet av tiden i Dublin fikk jeg også synge Messias i den byen verket ble uroppført. Flash Mob var ikke oppfunnet på den tida, men denne er jo ubetalelig:

Det var ikke bare greit å komme hjem etter seks år i utlendighet. Alle jeg kjente hadde flytta, men jeg trakk heldigvis et lavt nummer i turnustrekningen og kunne velge Hamar – nærmest mulig familien i det minste. Jeg satt på hybelen og stura noen måneder, og spilte Mozarts Requiem, når jeg ikke tok på meg så mange ekstravakter som bare mulig. Da det var slutt på taxfree-sjokoladen skjønte jeg at det ikke var liv laga, og ringte min gamle spillelærer for å høre om han kunne anbefale noen kor i Hamarområdet. På tide å skaffe seg et liv, eller noe?

Han anbefalte Hamar Domkor, ikke minst fordi de pleide å gå ut på Stallgården etter korøvelse og være sosiale. Jeg møtte opp der, og vi sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis

Ved orgelet satt mannfolket – og resten er historie, er det ikke det de sier.

Seinere har jeg faktisk sunget på “plate” selv. JUlemusikk for streng og strupe:
Sweet was the song
Solisten er Anna Sundström Otervik. Jeg syngner annensopran i koret (etter noen sangtimer ble jeg “forfremmet” til sopran) og må ta på meg skylda for den falske tona på slutten. Men skitt au.

Og skal det være ti, får vi slutte med Mozart:

Nok en plagsom suppe

 

 

 

 

Supper er jo ikke særlig fotogene heller?

image

Men suppe er godt, lettvint og sunt. I dag hadde vi vegetarmiddag. Alle grønnsakene som har ligget her en stund ble brukt. Suppe er veldig fint til å bruke opp grønnsaker som ikke er dårlige, men kanskje litt slappe. Sellerirot, gulrot, løk, hvitløk, squash. Surres i olje på svak varme til møre og blanke. Tilsett 1 l kraft. Småkokes 10 min og bamixes. I dag tilsatte jeg økologiske linser, litt resterende matyoghurt og litt krydder. Veldig godt – og blogges for senere tilfelle.

Dagens middag – vegetar

image

 

Lagde det samme som jeg gjorde tidligere i høst, selv om jeg ikke gadd å lage pastaen selv. Har noe ferdig i skapet – må jo bruke opp den og. Selv om jeg hører man skal boykotte Barilla for noen dumme uttalelser som jeg ikke helt har fått med meg. Men jeg tror ikke jeg kaster mat fordi noen eventuelt har sagt noe dumt – jeg har jo allerede betalt for den, så den eneste som får svi i så fall er meg. Tagliatelle med trøffelfløtesaus, høvlet parmesan. Grønnsaker i airfryeren. De ble litt for mye stekt. Men sånn ble det. Hadde ikke pinjekjerner i dag – det satte en ekstra spiss. Og hjemmelaget pasta var bedre.

Ellers har Idefix og jeg raida traktkantarellstedene våre i dag – uten å finne en eneste en. Stusslig stell.

God mat og sånn

Kjersti koser seg på ferie…

image

Lang dag på stranda – eller rettere- på moloen i dag. Der er det en deilig bris og lett å bli liggende og kose seg. Dagens sjokk var at det plutselig var 0 bøker på min Kindle. Alle lå plutselig i arkivet og nektet å la seg laste ned igjen. Ingen feilmelding det skjedde bare ikke noe. Dette gjaldt også bruksanvisningen. Så jeg måtte søke den opp på nett. Heldigvis ordna det seg da jeg resatte hele sulamitten. Det gjøres ved å holde startknappen inne i 20 sekunder , bare så det er notert til det forhåpentlig ikke skjer igjen.

Vi hadde bestilt bord på en av stedets a la carte-restauranter i dag, og prioriterte den tyrkiske, naturligvis. Der fikk vi nydelig fire retters middag. Pluss litt småsnacks først… Og så suppe

image

image

image

 

Og så var vi på kinesisk akrobatshow, før vi tørna inn til norsk valgnatt…

image

image

image

image

image

Endelig våget vi oss utenfor gjerdet…

Selv om vi har det aldeles fortreffelig på hotellet og området er så stort at man fint kan gå seg en bra tur, kan man jo ikke være bekjent av å ikke ha sett NOE annet? Så i dag har vi for det første meldt oss på en tur rundt i området, delvis med båt – og dessuten forlatt åstedet i dag også – til fots. Vi gikk langs stranda i retning Side.

image

Det var en vakker solnedgang…

image

image

image

image

image

image

Vakre unge damer også…

image

Vi kom inn til byen gjennom noen gamle ruiner.

Og spiste på Ocakbasi, som anbefalt av TripAdvisor og Ingvild Granlund. Det var ikke direkte billig etter lokal standard, men veldig godt da. Forretten…

image

Bildet under er elendig – Kjersti og jeg spiste Ottomansk kebab – god gryterett med brødlokk.

image

Vi tok ikke sjansen på å gå hjem langs stranda i mørket. Taxi funka også.

Slekt skal følge…

Allerede da jeg var i tenårene var jeg fascinert av slektsgransking, og tilbrakte adskillige timer på statsarkivet på Hamar. Jeg spurte nok også ut mine eldre slektninger, men ikke i den grad jeg ville gjort om jeg hadde visst det jeg gjør i dag. Men sånn er det jo alltid. Nå begynner jeg å bli så gammal selv, at eldre slektninger blir det stadig færre av.

Men til gjengjeld blir det lettere å lete i arkivene, som blir stadig mer digitaliserte, og i det minste scannet og lagt ut på nett. Man trenger overhode ikke reise seg fra godstolen for å søke etter slekta. Jeg er halvt trønder og halvt skogfinne, pleier jeg å si. Min mor er født i Canada, men har vokst opp i Trondheim, min far er fra solid finnskogslekt.Jeg husker min farmor sa at da hun var liten, snakket gamle folk finsk på butikken.

Som i de fleste familier, kommer man over noen mysterier. Min mormors far var født i Flatanger. Han giftet seg imidlertid med en dame fra Østfold, og til tross for hans beskjedne opphav startet han en forretning i Christiania som gikk så bra at han bygde seg en enebolig. Siden gikk det nok nedover, uvisst hvordan og når. Men hvordan traff de hverandre? Og hva skjedde egentlig? Særlig min oldemor har vært et mysterium. HUn oppgir sine data i folketellingen både i 1900 og 1910, men har vært umulig å oppspore i Østfold, inntil jeg fikk litt flere opplysninger fra min tante, som igjen hadde hørt noe om onkler og annen slekt fra sin mor. Når farsnavn, slektsnavn og to onkler var på plass, skjønte jeg at min oldemor nok hadde løyet på alderen. Hennes mann var født i 1866, hun hadde oppgitt å være født i 1865, men sannheten var 1862. Da fant jeg hele familien Smilefjes Men det er flere mysterier her. Min mormor fortalte at hun hadde fire brødre, og en av dem døde. Jeg kjenner navnet på alle disse, også avdøde. Men i folketellinga for 1900 (hvor mormor fortsatt ikke er født), er det enda en bror der. Han er borte i 1910 (men da var han jo voksen). Hvor ble det av ham, og hvorfor har ingen hørt om ham? I 1910 var min mormor og den siste av brødrene som vi alle vet om  født. Men hvor ble det av Oskar?

Min far har nok også lett etter anene. Han lurer veldig på hvor det ble av morfaren. Han var skredder, etterhvert skreddermester. Han fikk min farmor med en elleve år eldre kvinne, som forble ugift og ikke fikk flere barn. Hun var selveiende og selvstendig næringsdrivende, og forsørget seg selv og datteren. Men hvor ble han av? I folketellingen for 1900 er han på besøk på farsgården. Han oppgis å være gift og bo for det meste i Sverige. Min far har lett i “dødeboken” (og jeghar også søkt på den i dag), han døde ikke i Sverige . Men hvor ble han av? Og hadde han en annen familie der?

Og faren til den vidløftige skredderen – hadde han to koner med samme navn? Han hadde utvilsomt to koner – (altså ikke samtidig…) – det var jo vanlig at kvinner døde i barsel på den tida. Men hvilken av disse er min stammor?

Har vært på besøk hos min far i dag, og han hadde masse bilder av slekta! Og husene på Finnskogen. Juhu – de skal inn i Family Tree

Fjerde dag – mer shopping

Her har bildene lagt seg litt i omvendt rekkefølge. Vi har vel egentlig ikke gjort så mye annet enn å shoppe og glo. Men vi har en hel ekstra koffert med julepresanger å vise for oss. Vi spiste lunsj på pannekakehuset over gata, og middag på en annen restaurant i nærheten. Dette er bilde av gulasjen min. Den var god.

image

image

image

image