Ikke så mye å blogge om foreløpig, men må jo dokumentere litt, først og fremst for egen del, jeg har svært mye glede av å finne igjen informasjon fra tidligere blogginnlegg. Hvis andre også har nytte av det, er det en bonus.
Hvorfor må ferier så ofte starte utrolig slitsomt på et ugudelig tidspunkt? Nå hadde vi tenkt å unngå det verste ved å overnatte på Gardemoen, men mannfolket hadde konsert på kvelden, så vi var ikke framme på hoteller før ved midnattstider, og måtte ta shuttlebussen til flyplassen kvart over fem for å rekke flyet klokka sju. Sånt er ikke ferie. Hotellet var bra, da – Best Western Plus hadde det beste tilbudet denne gangen. Ikke særlig spennende, men gode senger og god frokost, selv for folk som er oppe før fuggern fiser. Sier seg selv at jeg duppa av det meste av tiden på flyet til Wien. Flyturen gikk greit, vi hadde en treseter for oss selv og lite å klage over. Fant bussen som kjørte oss til Bratislava, betalte nok for mye, spurte leilighetsvertinnen hvor vi skulle gå av. Det var et gigatisk kjøpesenter, hvor vi hadde håpet å få noe mat, men klarte ikke å finne noe spisested i den uforståelige labyrinten. Vi kom oss ut på gata til slutt, prøvde å vinke ned en taxi, men den ene vi fikk tak i nekta å kjøre oss! Uvisst av hvilken grunn. Da kom jeg på at mine kjære døtre sendte melding til Bolt når vi var strandet i Praha i dårlig vær, så jeg lasta ned appen, og Viktorya kom og redda oss.
Vi er nå installert i en diger leilighet i et rolig område. Utrolig fornøyd med den. Ingen luksus, riktignok – ikke som leiligheten vi hadde i Tallinn – men sengene er gode, kjøkkenet godt utstyrt og det er en matbutikk rett i nærheten. Vi gikk for å få oss noe lunsj, endelig, slitne og sultne, ingen mat siden frokosten i halvfemtida, og fant til slutt fram til en kinesisk restaurant i nabolaget med gode omtaler. Den var gigantisk, og ganske påkostet interiørmessig, og serverte buffet. Betjeningen var gretten, dette er ikke et turistområde, så de holder nok på minene fra kommunisttida. Vi bor ikke i et turistområde. Men maten var god, og det var jo bare å spise så mye man ville. Neste gang prøver vi noe mer lokalt.
Planen for resten av dagen er å prøve å legge noen planer, har blitt lite tid til det hjemme pga altfor mye jobb. Et visst grunnlag er lagt, men det gjenstår mye.
Vi har booka en tur til Brno med opera og overnatting, det er stort sett det – blinka ut en del andre ting som vi må få ut fingeren og bestille, og så vil vi ha en ny tur til Eztergom, det ble for lite tid sist. Stå opp om morran er poenget her – tog tilbake går ganske tidlig – evt vurdere overnatting.
Familieselskap i dag. Serverte litt ymse på buffet. Blant annet en spinatquiche. Den falt i meget god jord, så jeg må blogge framgangsmåten før jeg glemmer den. Selve paien var rough puff. Lages som vanlig paideig, 250 g mel, 250 g smør, tilsett 75 ml kaldt vann etter å ha klemt sammen smøret. Kjøles 20 min. Kjevle og brette. Kjøles 20 min til. Kjevle ut i paiform, frys minst 30 min. Forstekes 45 min på 175 grader med folie og vekt. Fylte med en pakke frisk spinat, en kvart løk, to hvitløksbåter – alt stekes til mørt. 4 egg, 2-3 dl matfløte, revet ost i massevis (manchego og parmesan brukte jeg), litt revet muskat. Vispes sammen, stekes videre i ca 45 min. Det var kjempegodt. Rakk ikke å ta noe bilde før den var borte.
Dette er et bilde av min far og meg, sånn ca 1975. Jeg var da 19 år. Allerede den gangen hadde kroppspresset startet, Twiggy var lansert, det var om å gjøre, i alle fall for kvinner, å være så tynn som mulig. Muligens var det greit med store pupper, men tror egentlig det kom seinere. Twiggy var jo flat som ei fjøl. Jeg passa ikke inn. Store pupper – check. Armene foran midten? Ikke komfortabel med den. Og sjekk proporsjonene – skuldrene er jo helt åpenbart breiere en hoftene. Det er jo helt feil. Men andre ord – kroppen min er helt feil. I alle fall hvis du er kvinne, og uansett hvordan den ser ut. I alle fall hvis du tenker å passe inn i tidens skjønnhetsideal eller bli modell. Jeg er takknemlig for at jeg uansett – den gangen – syntes det var greit å ta dette bildet. Og jeg er glad for at jeg har det i dag, og synes både min kjære far og jeg ser særdeles bra ut, selv om ingen av oss er eller noen sinne har vært eller har aspirert til å bli modeller. Beinbygningen din får du faktisk ikke gjort noe med. Jeg er glad for at jeg etter hvert har akseptert den kroppen jeg har, og lever helt fint med den. Men tror det er flere enn vi vet og registrerer – særlig kvinner – som sliter med både selvbilde, forhold til mat og mye annet i hverdagen som bunner i denne type ting. Burde være helt unødvendig.
Kvinner får uansett haglende meldinger om at kroppen deres er feil – uansett hvordan den ser ut. Kan vi bare slutte med det? Mobbing hjelper ingen. De som har en helseskadelig kropp uansett hva problemet er – kvinner eller menn – kan ta det med sin lege, hvordan best endre på dette?
Men det trengs åpenbart også politiske og samfunnsmessige grep. Det har aldri vært så mange helseskadelig overvektige folk om nå. Hva skyldes det, og hva kan samfunnet gjøre?
Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av «endelig er vi her igjen». Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.
Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.
Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa
Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.
Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.
Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.
Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg «Exclusive gold rewards» for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.
Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.
Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd «Gold Rewards», selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er
Superspeed på vei til havn
Morgenandagten
god mat på Color Line
morgenstemning
Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.
Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.
Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. «The soup of an empire – Mulligatawny» Som vi ser hver lillejulaften, hvor «grevinnen» sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: «Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper».
Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…
Forsamlingen spiser haggis
Tilbehøret til haggis er «neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.
neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot
Deretter var det Salmon mousse. «Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!» som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.
Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt
Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:
Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.
Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.
Nå har jeg fulgt litt dårlig opp med bloggingen, hodvedsaklig pga tregt nett og problem med opplasting av bilder.
Fra Strasbourg, dro vi videre til Metz. Det vil si, vi hadde egentlig planlagt å stoppe noen timer i Nancy, som også er en staselig gammel by,men da vi gikk av toget, viste det seg at det ikke fantes koffertoppbevaring på stasjonen. Sightseeing med kofferten på slep, ble ikke aktuelt, så vi satte oss på neste tog, og kom fram til Metz. Det er en sjarmerende gammel by, som preges av å ha vært alternerende tysk og fransk opp gjennom tidene, som hele dette området.
Hovedmålet for stoppet var å se katedralen, som har verdens største glassmalerier. På veien dit, stoppet vi innom en annen kirke, hvor det var en pågående messe. En vakker opplevelse.
Men katedralen var et særsyn. Glassmaleriene var virkelig egnet til å ta pusten fra en. De er tydelig laget i flere tidsepoker, de siste er designet av Marc Chagall. Det astronomiske uret (minner om det i Praha) var under restaurering.
God mat og vin, får man også i Frankrike. Vi spiste hos en lokal slakter/restaurant som reklamerte med at de var tredje generasjon slaktere som holdt til der. Tydelig at man er litt utenfor turistløypa, håndskrevne menyer, kun på fransk. Jeg er dårlig i fransk, men akkurat når det gjelder mat, er ordforrådet ikke aller verst. «Mastering the art of French cooking» er ikke kjøkkenbibelen min for ingenting. Riktignok skrevet av en amerikaner (i samarbeid med en fransk dame), men alle rettene har beholdt navnet sitt.
Restauranten ble litt forstyrret av at det kjørte flere digre søppelbiler forbi. (ellers var det stort sett gågate) De bråkte jo en god del, og luktet ikke nødvendigvis godt. Vi begynte å irritere oss litt over dette, da det kom en hvor søppelmannen (eller renovasjonsarbeideren heter det vel på politisk korrekt), hang fra plassen sin bak på bilen, vinket til folk og gliste bredt – til stormende applaus fra folk på restaurantene på fortauet. Det tok oss en stund å skjønne poenget. Det kom ikke flere biler. Dette var den SISTE. Endelig matro
Ellers var det livlig uteliv en fredags kveld. Ungdommen satt på torget og drakk øl…
Her burde det vært med lyd. FOR et leven :D:D
En svært sjarmerende by, som vi gjerne vender tilbake til. Til slutt noen ord om hotellet. Vi bodde på et Campanile-hotell rett ved stasjonen. Campanile-kjeden husket vi fra bilturer i Europa for 20 + år siden. De har ikke gått nedenom. Det håper jeg de ikke gjør heller. Vi hadde utsikt til jernbanesporene, men ble ikke forstyrret av støy i 7. etasje. Rommet var komfortabelt, badet lekkert og sengen god. Frokosten var det heller ikke noe å si på, og betjeningen var svært hyggelig og hjelpsomme.
