Invitert familien på middag i dag, det er koselig 🙂 Dessverre tok jeg meg en smule vann over hodet i forhold til hvor mye arbeid som var involvert i det hele – så jeg har stått på kjøkkenet i hele dag – og jeg hadde et par øyeblikk av panikk i forhold til logistikken. Men det gikk bra 🙂
Forretten var blomkålsuppe. Vi hadde et par blomkålhoder på kjølerommet som var på randen til å måtte komposteres – samt litt brokkoli fra i går. Kokte noen små buketter såvidt møre, resten i 20 min. Deretter laget jeg jevning i en kasserolle, spedde med kokekraften og tilsatte grønnsakfond. Helte over alt sammen, satte nedi lånt stavmikser. Dette er en dings jeg har vurdert å kjøpe, og den viste jo imponerende takter i forhold til å lage puree av suppegrønnsaker. Smakte til med litt tabasco, salt og pepper. Rett før servering tilsatte jeg matfløte og de småkokte blomkålbukettene – serverte med sprøstekt bacon på toppen. Det var ganske godt 🙂
Hovdretten var som sagt Beef Wellington. Dette er en klassisk rett med nokså mange forskjellige variasjoner. Jeg gikk for Gordon Ramsay sin. Lagde puree av selvplukkede traktkantareller og skar opp min julegavepæreskinke som nok bør spises snart. I tillegg begikk jeg den synd å kjøpe ferdig butterdeig – men skulle jeg ha bedrevet all den kjevlingen i tillegg til all annen jobb med denne maten, så hadde det gått dårlig…

Denne Wellington ble faktisk god, om jeg skal si det selv. Har laget dette 2-3 ganger før og vært mellomfornøyd. Enten har kjøttet ikke vært godt, eller så har butterdeigen ikke blitt riktig stekt. Nå satte jeg den på svak varme, og skrudde opp varmen for å brune butterdeigen siste minuttene. Brukte steketermometer og det ble perfekt. Slet litt med å få potetene gode samtidig – men det gikk bra – biffen fikk hvile litt mens potetene ble ferdig, og grønnsakene måtte også få sin tid. Rotgrønnsaker er godt og passer godt til tunge kjøttmiddager av denne typen. Serverte med rødvins/fløtesaus og sennepsbakte poteter.
Desserten var La Tarte des Demoisselles Tatin. Eller Tarte Tatin i følge Hellstrøm og Ramsay. Jeg prøvde Hellstrøms metode denne gangen – vanligvis har jeg laget denne etter Julia Childs bøker med skivete epler. Nå lagde jeg karamell i panna og la i halve epler. Det så ut til å kunne funke bra, men det ble litt for mye stekt hos meg, så eplene var nærmest mosa. Ikke noe å si på smaken, men Hellstrøm hadde neppe godkjent utseendet.
Heldigvis var jeg ikke på TV og folk spiste og koste seg. Det var jo også meningen.
I morra drar vi til Praha!