før jeg fikk sukk for meg hadde jeg bestilt billett med StenaLine til Frederikshavn, og måtte bare hive meg i bilen og kjøre innover. Det gikk jo greit, og jeg tror ikke jeg glemte igjen noe vesentlig hjemme denne gangen i motsetning til sist. Surra litt med bestillingen, men det skal vi komme tilbake til. Det var en nydelig aften for seilas:
Likevel var dette en litt selsom opplevelse. Er «danskebåten» i helgen blitt et gedigent sjekkested? Det var i alle fall særdeles fulllt av oversminkede damer i for trange klær og flokker av brautende, øldrikkende mannfolk. Også heldigvis noen normale reisende, da. Jeg prøvde å sitte ubemerket i en krok med boka mi (Siri Hustvedt: The sorrows of an American, anbefales!), likevel var det sannelig en gjeng med halvfulle polakker som forsøkte å blunke til meg. De må ha vært nærsynte…
Hadde bestilt buffet – den var god. Og der havnet jeg i et fredelig hjørne, og spiste masse deilige reker, røkelaks og annet snadder. Men jeg tok en tidlig kveld, det fristet ikke å se hvordan dette ville utarte, og jeg hadde jo en lang kjøretur foran meg neste dag. Mannfolket var bekymret for trafikktettheten på danske motorveier, men den var ikke så gal, i alle fall ikke tidlig på morgenkvisten:
GPS er kjekt å ha, jeg fant fram til Knud Pedersen uten problem. Der var det massevis av roser:
og åpenbar gartnervirksomhet i sving:
Men det tok en stund før jeg og et par andre kunder som kom samtidig klarte å oppspore Knud selv som var travelt opptatt lengst nede i rosehagen. Den må være et syn om sommeren! Han viste seg jo å være en hyggelig mann, og jeg fikk mine roser i en stor sekk – minus dessverre Indigo (som har daua for meg) og Mrs. Oakley Fisher. Men de andre er på plass, da. Og enda var det bare lunsjtid. Jeg ergret meg over at jeg ikke hadde fått bestilt kveldsseiling tilbake – det hadde jo gått helt fint. Derfor satte jeg kursen tilbake nokså snart, og kjørte inn på kaia i Frederikshavn igjen. Der fikk jeg jo forklaringen – det er ingen nattseiling til Norge på lørdagskveldene. Et raskt søk på nettet avslørte jo at det faktisk VAR mulig å komme seg hjem igjen – Color Line reiste samme kveld til Larvik, og nå kunne jeg jo bare angre for at jeg hadde bestiltt dagseiling på søndag og ikke Color line tilbake. Et raskt regnestykke brakte imidlertid på det rene at jeg ville jo helt sikkert bruke minst så mye som billetten kostet på overnatting og diverse mat en natt til i Danmark. Og jeg ville være hjemme på morgenen i stedet for seint på kvelden – og kunne tilbringe dagen i hagen. Det største aberet var tanken på å komme til Larvik klokka 02 og være nødt til å kjøre hjem. Men jeg slo til.
Likevel hadde jeg dagen til disposisjon. Det ble en sen lunsj i Hirtshals:
Deretter bestemte jeg meg for å ta en tur til Skagen. Der har jeg aldri vært, og det er jo like i nærheten. Rakk en rusletur på stranden i kveldslyset, og en tur til den kirken som er begravd i sanden. Den tok jeg også bilde av, men det har jeg visst kommet i skade for å slette. Det var fint på stranda, da.
Fergen var kjapp og effektiv. Snaue fire timer fra Hirtshals til Larvik – det er ikke dårlig. Men jeg var VEEELDIG trøtt da jeg skulle kjøre hjem, til tross for en liten dupp ombord. Stoppet og kjøpte bensin til bilen og kaffe til meg så snart som mullig, og måtte ta en stopp på Andelva for 15 min «powernap», men det hjalp faktisk. Kom meg velberget hjem, stupte i seng klokka halv seks og sov til halv tolv. Våknet med hodepine, feber og vond hals. Forhåpentlig er det ikke svineinfluensa, men et helt vanlig dansk virus. Har prøvd å rake litt i dag, men kjente at jeg ble helt gåen. Nøyde meg med å legge rosene i bløt og vanne i drivhuset, samt rusle rundt og konstatere at nå er nesten all snøen smeltet, det ligger bare igjen et par ørsmå hauger i skyggen og der hvor freseren har laget kjempehaug – og det er kommet opp enda flere vårblomster. Iris, epipactis, fylte snøklokker, corydalis og masser av blåveis. Er det noen sak?